Omar Victor Diop

Omar Victor Diops fotografier er ladet med kulturelle referanser, skriver vår anmelder om bildeserien som nå vises på Astrup Fearnley. Bildet er gjengitt med tillatelse.

Sterk utstilling, men hva om en afrikaner fikk bestemme innholdet?

Utstillingen Alpha Crusis på Astrup Fearnley-museet i Oslo (fram til 6.9) presenterer svært spennende samtidskunst fra det afrikanske kontinentet. Du bør oppleve den, men også ha en kjennskap til sammenhengen verkene inngår i, skriver kritiker og dramaturg Mariken Lauvstad.

Av Mariken Lauvstad Sist oppdatert: 13.07.2020

Stjernebildene på Afrikas nattehimmel er annerledes enn stjernebildene vi ser her i Europa. Stjernen som lyser sterkest der, Alpha Crusis, kan vi ikke en gang skimte herfra. Som utstillingstittel blir Alpha Crusis et vakkert og poetisk bilde på at det vi ser, også handler om utgangspunktet til blikket som betrakter. Og det eurosentriske blikket har både undervurdert og eksotifisert afrikansk kunst i århundrer. 

Alpha Crusis består av verker fra 17 kunstnere fordelt på sju afrikanske land: Senegal, Sierra Leone, Sør-Afrika, Benin, Kongo, Nigeria og Mali. De forskjellige kunstnernes uttrykk, innfallsvinkler og teknikker er svært varierte, men gir bare et lite glimt inn i et komplekst kontinent med 54 land og over en milliard mennesker.

Utstillingen er den siste i en serie som ble initiert av museumssjef Gunnar B. Kvaran i 2005, hvor målet har vært å framvise kunst fra hvert av verdens fem ulike kontinenter, hvorav Afrika er sist ut.

Blant verkene finner vi senegalesiske Omar Victor Diops svært interessante iscenesatte fotografier. De er ladet med kulturelle referanser og kommentarer til spesifikke historiske hendelser – en tydelig trend i afrikansk samtidskunst. En annen kunstner er Romuald Hazoumé fra Benin, blant annet med et verk bestående av en rekke maskelignende skulpturer laget av 50-liters plastdunker. Disse dunkene brukes ofte til å frakte vann, men i Benin har de også blitt brukt til risikabel smugling av bensin fra Nigeria. I kunstverket blir maskene samtidig  et stikk til Vesten, hvor afrikanske masker stilles ut på museer løsrevet fra sin rituelle tradisjon.

 

Kontekstualisering

For å forstå afrikansk samtidskunst i dag, er kontekstualisering avgjørende. Debatten handler om langt mer enn kunsten i seg selv. De tidligere kolonimaktenes motvilje mot å returnere verdiene blottstiller hvordan den politiske og økonomiske dynamikken i verden fortsatt reflekterer koloniale strukturer. Afrikansk kunst bak vesteuropeiske museumsmontre har for mange afrikanere blitt selve symbolet på verdier vesten har plyndret – og fortsatt plyndrer – fra det afrikanske kontinentet.

Les mer: https://bistandsaktuelt.no/nyheter/2019/senegal-dakar-museum-vil-ha-koloniskatter-tilbake-frankrike-debatt-konflikt/

 

For mange afrikanere representerer den klassiske, europeiske museumsinstitusjonen eurosentrismens selvforherligende høyborg: Her er portrett på portrett av hvite seierherrer, erobrere, oppdagere og helgener. Her er afrikanske nasjonalskatter utstilt som koloniale troféer. Den vonde kjernen i avkolonialiseringskampen består i afrikaneres krav om retten til å forvalte egne (kultur)verdier.

De siste årene har flere afrikanske land rettet direkte krav mot europeiske museumsinstitusjoner om å returnere afrikansk kulturarv. Det er antatt at opp mot 90 prosent av Afrikas kunstskatter befinner seg i ulike europeiske museer. I 2018 bestilte Frankrikes president Emmanuel Macron en rapport for å kartlegge mengden av afrikansk kulturarv ved franske muséer, for dermed å lettere kunne vurdere hvilke av dem som burde returneres til tidligere franske kolonier. Rapporten konkluderte overraskende med retur av det totale antallet gjenstander, som utgjør en mengde på over 90 000 objekter.

Men denne konklusjonen møtte motstand, ikke minst fra museenes side. I tillegg til at en retur av kunstverkene vil få økonomisk konsekvenser, har det blitt fremmet påstander om at det er uforsvarlig å returnere kunsten ettersom infrastrukturen i flere afrikanske land er for dårlig. Et annet hyppig brukt argument er at det i flere av landene ikke eksisterer institusjoner hvor verkene kan ivaretas på en forsvarlig måte, og at det derfor er bedre objektene blir godt bevart i Europa framfor at de ødelegges på afrikansk jord.

Først i desember 2019 ble den første forpliktende avtalen inngått mellom den franske presidenten Emmanuel Macron og Benins president Patrice Talon. Avtalen gjaldt kun 26 kunstgjenstander som ble plyndret under en blodig beleiring av Béhanzin-palassene i Benin i 1892 og skal returneres innen 2021. Bare det etnografiske museet i Paris alene rommer imidlertid rundt 70 000 gjenstander fra Mali, Senegal, Nigeria, Kamerun, Etiopia og andre land i Afrika sør for Sahara.

 

Eksplosiv interesse

Parallelt med dette eksisterer en helt annen utvikling. Etter en tidoblet vekst de siste tjue årene, har det nå skjedd en eksplosjon i den globale interessen for afrikansk samtidskunst. Auksjonsmarkedet Sotheby’s første auksjon utelukkende med afrikansk moderne- og samtidskunst i 2017 markerte startskuddet for en investeringsinteresse som har endret kunstmarkedet i Afrika. I 2019 solgte Sotheby’ afrikansk kunst for tre milliarder dollar. Ikke bare anerkjennes afrikansk samtidskunst nå som høykultur, men det er lite som har vært mer trendy på det globale kunstmarkedet de siste par årene enn nettopp verker med afrikansk signatur.

Utviklingen i det afrikanske samtidskunstmarkedet har ledet til åpningen av flere museer for afrikansk samtidskunst på kontinentet bare de siste få årene. Det spektakulære museet for afrikansk kunst i Cape Town, Zeitz Mocaa, åpnet i 2017 og har siden den gang mottatt en rekke internasjonale priser og prisnominasjoner. I løpet av 2018 åpnet både Museum of African Contemporary Art i Marrakech og Museum of Black Civilizations i Dakar.

Dette har skapt mulighet for å øke presset på vestlige museumsinstitusjoner. Under åpningen av Musée des Civilisations Noires uttalte den tidlige franske kolonien Senegal sin kulturminister, Abdoul Latif Coulibaly, at han han forventet å få samtlige senegalesiske kunstgjenstandene repatriert fra franske samlinger.

 

Dempet begeistring hos afrikanske gallerister

På den årlige samtidskunstmessen i Cape Town, Investec Cape Town Art Fair, har jeg selv sett mylderet av internasjonale oppkjøpere speidende mellom galleri-stands på jakt etter de mest interessante investeringsobjektene. Mange av galleristene jeg snakket med under mitt besøk på messen våren 2019, var ikke udelt positive over den økte investeringsinteressen fra vestlige land. Én av dem uttrykte bekymring for at tendensen først og fremst hadde røtter i nyliberalisme og vestlige kapitalinteresser. Fordi afrikansk samtidskunst representerer originalitet og en annerledes estetikk, hadde Afrika blitt et nytt økonomisk nedslagsfelt, hevdet hun.

En annen påpekte gentrifisering, og mente at utviklingen på ingen måte representerer noen systemisk endring eller gjenopprettelse. (Gentrifisering – et fenomen i store byer, som innebærer at arbeiderklassestrøk blir forvandlet til bydeler for mer velstående befolkningsgrupper, red.anm.)

Dette synet har også blitt fremmet av kritikeren Chika Okeke-Agulu, som i en kommentar i den britiske avisen Times understreker at afrikanere flest fratas muligheten til å oppleve afrikansk samtidskunst dersom den befinner seg hos private investorer i Vesten. Siden kunst er sentralt for kulturell identitet, er det svært problematisk at afrikanere ikke får oppleve kunstverk som definerer afrikansk uavhengighet og symboliserer den langsomme prosessen mot postkolonial gjenopprettelse, hevdet Okeke-Agulu.

Dette bildet er likevel sammensatt. På Sothebys auksjon av afrikansk kunst våren 2019 var hele 70 prosent av kjøperne nettopp afrikanske kunstsamlere, men verkene blir neppe tilgjengelig for afrikanere flest.

 

Trend eller endring?

På åpningsdagen til Alpha Crusis på Astrup Fearnley-museet ble det satt publikumsrekord. Interessen for utstillingen har vært stor, og den inngår i en kraftig trend: vi finner den “afrikanske bølgen” også innen tekstilprint, interiørdesign, arkitektur og mote.

I 2019 lanserte IKEA sin første hele kolleksjon laget utelukkende av designere fra det afrikanske kontinentet, Överallt. De ti designerne var fra henholdsvis Kenya, Senegal, Egypt, Sør-Afrika og Elfenbenskysten.

Dette må da vel være positivt? Jo, på mange vis er det det. Men på tross av at avkolonialiseringsdebatten har vært framtredende de siste par årene – også her i Norge – later det til at vesteuropeiske kunstinstitusjoner fortsatt strever med å se sin egen rolle.   

 

Afrika light

Astrup Fearnley valgte den franske kuratoren André Magnin som kurator for utstillingen.

Om museet virkelig skulle gjort noe annerledes, noe som virkelig markerte en stillingstaken i debatten om avkolonialisering av europeiske museer, måtte det ha vært å velge en afrikansk kurator, eller i det minste en afrikansk co-kurator.

Afrikanske kuratorer har ledet biennaler og kuratert banebrytende utstillinger både i  Europa og USA. Blant disse er sørafrikanske Gabi Ngcobo (som kuraterte den tiende Berlin-Biennalen for samtidskunst), den meritterte kuratoren Raphael Chikukwa, og Missla Libsekal, som kuraterte Lagos’ første internasjonale kunstmesse, Art x Lagos i 2017. Andre navn er nigerianske Bisi Silva, Serubiri Moses, Simon Njami (Kamerun/Sveits) og Koyo Kouoh (Kamerun), Olu Oguibe (Nigeria/USA) – jeg kunne ha fortsatt...

Utstillingen Alpha Crusis er tilsynelatende blind for sin egen plassering i den koloniale sammenhengen. Det å være kurator er en maktposisjon. I museumskatalogen får den Magnin-kuraterte utstillingen Magiciens de la Terre – som, ja, ganske riktig markerte noe nytt og banebrytende for 31 år siden-  uforholdsmessig mye plass. Jeg skulle heller lest enda mer utfyllende om den afrikanske politiske og kulturelle konteksten til de syv landene representert i utstillingen, enn å måtte pløye meg Franck Hermann Eckras påklistrede hyllest av Magnins arbeid.       

Det er helt klassisk at vestlige kunstinstitusjoner nedvurderer betydningen av valg av kurator, mens spørsmålet om representativitet står helt sentralt i afrikansk kunstdiskurs. Ved å hoppe bukk over denne problemstillingen, bidrar Astrup Fearnley-museet til å tone ned smertepunktet i den postkoloniale debatten. Europeiske museer har blitt nye fora for slike debatter – eller snarere, de kan ikke lenger unnslippe dem – men når debattene avpolitiseres, rokker de ikke ved den underliggende maktubalansen.

Mange vil nok likevel beskrive utstillingen Alpha Crusis som tydelig politisk. Det er mange grunner til at afrikansk samtidskunst er mer eksplisitt politisk enn den europeiske, men hovedsakelig bunner det selvsagt i det afrikanske kontinentets historie og utfordringer. Jeg opplever likevel Alpha Crusis som oppsiktsvekkende avdempet og lite konfronterende i sin kritikk av vesten sammenliknet med utstillinger jeg har sett i Sør-Afrika, som flere ganger har vært som knyttneveslag – i positiv forstand.

Inntil den dagen vi våger å gi vår definisjonsmakt fra oss, er jeg redd Alpha Crusis forblir usynlig sett fra den nordlige halvkule, og den afrikanske samtidskunsten fratas noe av sin slagkraft. Alpha Crusis er en utstilling som berører, med interessante verk og stor bredde. Men om afrikanere selv kuraterte fortellingen: hvordan hadde den vært da? 

 

Kunstanmelder Mariken Lauvstad er skribent, kritiker og dramaturg med mastergrad i dramaturgi fra Universitetet i Cape Town, Sør-Afrika

 

 

 

 

 

Kunstanmeldelse

 Alpha Crucis – Afrikansk samtidskunst.

Astrup Fearnley-museet, Tjuvholmen. 31. jan. 2020 — 6. september 2020

Publisert: 13.07.2020 08.40.19 Sist oppdatert: 13.07.2020 08.40.19