Norges innsats mot avskoging i Amazonas er en av temaene forfatter Torkjell Leira ser nærmere på i sin nye bok "Kampen om regnskogen: sannheten om Norge i Brasil". Det er en viktig bok, mener anmelder Roar Nerdal. Foto: Espen Røst. 

En viktig bok om Norge i Brasil

Torkjell Leira har skrevet en bok om Norge i Brasil som knuser myter. Den viser norsk dobbeltmoral der vi gir penger til miljø- og urbefolkningsformål. På den andre siden utnytter vi brasilianske naturressurser.

Av Roar Nerdal Sist oppdatert: 19.02.2020

En opprømt miljø- og bistandsminister Erik Solheim holdt tale i Rio de Janeiro i 2006.
– Jeg har stor tro på at norske bedrifter i Brasil kan være foregangsbedrifter. Det er utrolig viktig at fagforeninger og ledelse spiller på lag, slik de gjør i Norge. Og at det er fullstendig åpenhet. Alle som er vokst opp på Sunndalsøra, i Årdal eller andre Hydro-steder, vet hvilken enorm betydning bedriften har hatt for lokalsamfunnet, sa han.

To år senere ga Norge en milliard dollar til Brasil for å bidra til å stanse avskoging. I 2011 la den rødgrønne regjeringa fram sin Brasil-strategi der det het: "Noruega” skal være en merkevare det står respekt av, og norsk næringsliv i Brasil skal være forbundet med kvalitet og kompetanse, miljøbevissthet og samfunnsansvar."
Brasil blomstret, norske penger strømmet inn, hovedsaklig innenfor oljeindustrien, men etter milleniumsskiftet ble det investert i alt fra fritidseiendommer til gruvevirksomhet. Særlig aktive har de statlige kontrollerte selskapene Yara, Equinor, Hydro og Statkraft vært.

Leiras bok "Kampen om regnskogen" med undertittel "Sannheten om Norge i Brasil" krasjlander den naive forestillingen om norske selskaper som foregangsbedrifter. Visjonen om tettere samarbeid  for gjensidig og global nytte har også møtt virkeligheten med en svært høyreorientert president i Bolsonorao og en Milton Fridman-inspirert økonomiminister Paulo Guedes.

Leira siterer musiker og komponist Tom "Jenta fra Ipanema" Jobims berømte utsagn om at Brasil ikke er for amatører.
Nettopp.

 

Norsk skurk

Skurk og hovedperson i boka er Hydro. Åstedet er aluminaraffineriet Alunorte i kommunen Barcarena like ved Belem i Amazonasbassenget i Brasil. Samfunnsgeograf Leira er på jobb i nærheten da nyheten om et miljøutslipp blir kjent. Han drar umiddelbart til Barcarena. Det gjennomgående temaet er Leiras forsøk på å nøste opp hva som virkelig har skjedd, hvorfor, samt Hydros rolle. Han beskriver sjøl sin tvil og tro og ender opp med en kraftig kritikk.

Dette har gitt flere medieoppslag i forbindelse med lanseringen, blant annet her: - Norsk Hydro har opptradd uetisk og uansvarlig

Leira trodde først på Hydros versjon. I boka legger han vekt på det han mener var en mer tilslørende enn opplysende mediestrategi fra Hydro. "Krisehåndteringen var slett fra dag én, slår en av mine kilder i Hydrosystemet fast. Hydro hadde gått høyt ut på banen og avvist enhver befatning med ulovligheter. Likevel ble man tatt med buksene nede, og deretter presset fra skanse til skanse."

Leiras fortelling om Hydroutslippet baserer seg hovedsaklig på avis- og tv-artikler som er publisert. For den som har fulgt nøye med, er det få nyheter. Et av unntakene er der Leira refererer til interne Hydro-kilder. At man tidlig internt i Hydro mente at direktør Svein Richard Brandtzæg ville trekke seg, er oppsiktsvekkende. Noen hver tenkte sitt da han ga seg. Men hva som skjedde internt i Hydro ville jeg gjerne ha fått litt mer informasjon om.

 

Fra Lorentzen til Lorentzen

Ellers streifer boka fra skipsreder Hans Ludvig Lorentzen på 1800-tallet til barnebarnet hans, den mer kjente Erling. Her drar Leira veksler på Stig Arild Pettersens biografi om sistnevnte. Men også Leira møter Lorentzen, i Norge. Her ligger det ansatser til ikke så kjente historier om hvordan Lorentzen utnyttet nettverket som inkluderer alt fra generalene som styrte under militærdiktaturet fra 1964 til 1985, hans kongelige posisjon som ga innpass hos eliten både i Brasil og Norge.

Denne kontakten ga Lorentzen milliarder i lån fra den brasilianske utviklingsbanken BNDES. Leira skriver: "Milliardgjelden til BNDES ble aldri nedbetalt. Lånene forduftet da militærregimet, i en tid med høy inflasjon, ga selskapet en formidabel gjeldsslette.Det var en god løsning for Aracruz, men en elendig løsning for den brasilianske statskassa – og for brasilianere flest. "

Leira er også innom det som i Brasil er kjent som Engevix-gruppen. Statkraft og Norfund kjøpte seg inn i det fornybare selskapet Desenvix.

Et oppkjøp som Bistandsaktuelt omtalte her: Norfund-partnere korrupsjonstiltalt

Her bommer Leira litt der han skriver at korrupsjonsetterforskningen ikke har vært rettet direkte mot Desenvix, bare Engevix. Selskapet som Statkraft/Norfund kjøpte seg inn i er veldig sentral i en av de største korrupsjonssakene i Brasil. Desenvix var et selskap som alle med litt kjennskap til Brasil, ville holdt seg langt unna om de brukte to minutter på google i forkant.
Leira tar en berettiget tur til Yara som også satser på Brasil. Men har ikke fått med seg at Yara også er bøtelagt for utslipp av kjemikalier samt manglende miljølisens. Ikke ulikt sin siamesiske tvilling Hydro.

 

Regnskog

Leira hadde sine formative år i miljøbevegelsen. Det preger den delen han skriver om Amazonasfondet og særlig forbruket av soja. Han skriver engasjert og innsiktsfult om dette.
"På soyaarealene norsk lakseoppdrett krever, kunne 11 000 familier dyrket og livnært seg av jorda. Brasil er et land som sliter voldsomt med fattigdom og jordløse bønder på bygda. For å sette det på spissen: 8 000 mennesker jobber i norsk oppdrett, en næring som har gjort flere titalls laksekonger til milliardærer. Det krever jorda som 11 000 brasilianske familier kunne levd av."
Jeg savner det åpenbare spørsmålet: Brasil har en av verdens mest lukkede økonomier etter Nord-Korea. Landbruket er et unntak. Hvor ellers skal Brasil skaffe seg importinntekter fra? Det er som å be Norge stenge oljekranene i 1988.
Om regnskogen og Amazonasfondet viser han litt av det som foregikk i kulissene. Leira tar en ansats til motforestilling når en kjent miljøjournalist spør: «Gi meg ett prosjekt som Amazonasfondet støtter som er bra for Amazonas», utfordret han over en kopp kaffe under fondets 10-årsjubileum. Jeg ble tatt litt på senga."
Men det blir ikke mer fra Leira.

Forfatteren og forlaget burde også luket bort en del slurv- og faktafeil. Mesteparten av aluminaen går ikke til aluminumsmelteverket Albras som ligger rett over gata for Alunorte. Det eksporteres. Det er viktig fordi Brasil er en råvareeksportør med lite viderebearbeid.

Litt forledende blir det også når han skriver om det norske oljefondet: "Ved utgangen av 2018 hadde fondet investert 53 milliarder kroner i aksjer i landet, fordelt på 120 ulike selskaper. Det var en historisk topp, opp fra 37 milliarder to år tidligere."
Dette er hovedsaklig papirgevinst som skyldes at børsen i Brasil har hatt en voldsom verdistigning siden riksrettssaken mot Dilma Rousseff i 2016, ikke nye investeringer.
Min største innvending mot boka er manglende tilstedeværelse og brasilianske stemmer. Leira kjenner Brasil på kryss og tvers, og jeg savner lukta av Brasil. Ikke at jeg nødvendigvis vil ha en annen bok, men noen anekdoter, et par pusterom og beskrivelser ville gjøre landet mer levende for leseren.


Viktig bok

Leira har skrevet en viktig pamflett, debattbok eller en lang kronikk, jeg er ikke helt sikker på sjangeren. 200 sider går unna. Et godt og tildels polemisk språk. Leira er engasjert. Det er bra. Det er også et viktig politisk innlegg.
Brasil er Norges viktigste land utenom EU/USA, men blir stemoderlig behandlet av mediene. Leira nevner at det er investert 200 milliarder norske kroner. Jeg tror det er mer.

Mens Norge planlegger å stenge ned Nordsjøen, satser Equinor over 100 milliarder i havet utenfor verdens mest kjente strender og yngleområder for fisk, korallrev og viktige havnaturområder. Det er flere Hydro-ansatte i en kommune i Brasil enn i hele Norge. Det er statskontrollerte lokomotiver som er drivekraften for norsk næringsliv i et land der arbeidstakere og miljø er under hardt press. Altså motsatt utvikling av det regjeringen la til grunn i 2011.
De spørsmålene Leira tar opp burde vært gjenstand for en stor offentlig debatt. En begynnelse ville være om Stortinget kjøpte inn boka. Kanskje man da ville få en litt mindre amatørinnstilling til landet?

 

(Undertegnede har aldri møtt Leira personlig, men vi har vært FB-venner noen år. Der har vi utvekslet mange ideer og synspunkter om Brasil.)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bokanmeldelse

Kampen om regnskogen

  • Torkjell Leira
  • Kampen om regnskogen. Sannheten om Norge i Brasil
  • Res Publica, 2020
Publisert: 19.02.2020 10.16.09 Sist oppdatert: 19.02.2020 10.16.09