Vår anmelder anbefaler boka til Odd Karten Tveit, og mener den bør leses nå, mens den er fersk og oppdatert. Foto: Line Møller

Friske fragmenter om Midtøsten

Utviklingshjelpens tidlige fase på 1970- og 80-tallet forbinder vi med land som Uganda, Tanzania og Kenya, og etter hvert også med andre områder i det sørlige og nordøstlige Afrika. I 2020 er bildet fundamentalt endret. Palestina, Irak, Libanon, Jemen og framfor alt Syria har i fire år på rad har vært de største enkeltmottakeren av bistandsmidler.

Av Tor Erik Gjerde Sist oppdatert: 25.09.2020

Parallelt med denne geografiske forskyvningen har det funnet sted en markant integrering av utviklingspolitikken i den øvrige utenrikspolitikken. Samtidig har fred og forsoning kommet som supplement til, og til dels som erstatning for, fattigdomsbekjempelse som styrende prinsipp.

Forvaltningen av dette nye politikkområdet, det være seg i Utenriksdepartementet, Norad, organisasjonene og akademia, har på få tiår fått en ny virkelighet å forholde seg til. Så kan man spørre seg, hvordan er det med kunnskapsnivået til aktørene, har de klart å følge med i timen? Det tar tid å snu en supertanker.

Uansett, Kagge forlag har nylig strakt ut en hjelpende hånd i så måte i den populære serien med 200 års historie over 200 sider, nå altså med Midtøsten som tema og med Odd Karsten Tveit som forfatter.

 

Det lille og det store formatet

Tveit trenger ingen presentasjon. Med sin flere tiårige erfaring som korrespondent i området, og med et dusin detaljerte studier bak seg, er han blant våre mest respekterte analytikere. Det er således ingen tvil om at han behersker sitt tema.

Spørsmålet er derfor heller om han også mestrer det lille formatet. Evner han å skape orden i det som for andre kan framstå som kaos? Prosjektet er egentlig halsbrekkende. Tveit behandler en region som, i snever forstand, spenner fra det nåværende Tyrkia i nord, Iran i øst, med utløpere til Afghanistan, via den arabiske halvøya, over til Egypt og Libya i vest. (Det øvrige nordafrikanske området, som ofte blir koblet til Midtøsten-begrepet, blir i liten grad berørt. Unntaket er en referanse til Tunis og den arabiske våren). Konfliktlinjene er mange og dype: politiske, religiøse og kulturelle. Koblingene til det internasjonale stormaktsspillet er omfattende og utgjør et premiss for å begripe detaljene på landnivå.

Formatet er faktisk enda snevrere enn det ved første blikk kan se ut som. Innenfor 200-siders-begrensningen har forlaget funnet rikelig plass til store fotografier, overdrevent raus layout og noen blanke sider. Det gjør boka tiltalende og appetittvekkende, men det er ikke til å unngå at grepet vil måtte gå på bekostning av sammenheng og innhold.

Det er Tveits styrke at han innenfor den knappe rammen bruker de tilmålte linjene effektivt. Selv lesere med god innsikt i Midtøstens historie vil finne overraskende vinklinger og mye godt stoff å glede seg over.  Eksempelvis bringer Tveit oss elegant fra oppløsningen av det osmanske riket til moderniseringen under Ataturk. En gjennomgang av armenernes skjebne er med. Egypts dramatiske utvikling, både i seg selv, som aktør i bestrebelsene på å skape regional enhet, og som partner i krig og fredsbestrebelser, får sin selvsagte plass. Sionismen og Israels utvikling er like selvfølgelig et av de bærende elementene i framstillingen. Tveit byr også på kjappe og komprimerte oppdateringer på temaer som Jemen, Iran, Irak og Saudi Arabia.

Setningene er ofte komprimerte og innholdsrike. Dog, innimellom er han vel slentrende med sine ikke-så-viktige kommentarer og personkarakteristikker. Francois Picot er «arrogant», mens Sykes er «selvsikker»; Golda Meir har «baller», mens Ataturk var «henfallen til røyk og brennevin». I noen tilfeller glir imidlertid denne tendensen ut i retning av det parodiske, for eksempel at den egyptiske monarkens sønn, Said, var svært glad i å spise spaghetti.  Forlaget kunne med fordel assistert Tveit med å luke ut noen slike. Nå stiller boka seg litt for lagelig til for hogg, det vil si for mulige kritiske bemerkninger om manglende seriøsitet. På den positive sida, og til forskjell fra mer typiske akademiske tekster, utnytter Tveit også av og til sin kjente fortellerevne til å berette om viktige begivenheter han sjøl var vitne til. Dette grepet fungerer.

 

Norge i Midtøsten

Hvordan og hvor mye Tveit omtaler norsk Midtøstepolitikk er ikke minst interessant. Han minner oss fortjenestefullt om det norske salget til Israel av tungtvann i 1960. Dermed ble det mulig for at landet, med fransk hjelp, kunne bygge opp sin egen reaktorteknologi, «vel vitende om at den skulle brukes militært». Her bringer Tveit oss, indirekte, inn i den svært så dagsaktuelle striden om den epokegjørende Iranavtalen av 2017, som amerikanerne under Trump har trukket seg fra.

Tveit unnslår seg heller ikke for å stikke hånda inn i det vepsebolet som Osloforhandlingene tidlig på nittitallet representerte. En og annen vil nok risikere å få kaffen i halsen når de leser at både de norske tilretteleggerne og palestinerne «…var blitt forledet…  Senere forundret mange seg over at norske regjeringer ikke sa tydeligere i fra ettersom koloniseringsprosessen fortsatte og Israel viste liten vilje til å holde seg til avtaler. For norske politikere var det åpenbart viktigst å være med i `stormaktenes gode selskap` som leder av den såkalte giverlandsgruppen». Palestinerne får også sitt pass tydelig påskrevet: «…korrupsjonen er utbredt», og «.. egne interesser gikk foran folkets.»

Hermed tangerer vi norske posisjoner, slik de er utformet i Granavolden-plattformen og fortoner seg i praksis. Det mange mener er en ubalanse i omtalen av Israel (`utbygge relasjonene`) versus Palestina (`forebygge terrorisme`) kommer uvegerlig i sterk relieff til Tveits omtale av Gaza. Den føres helt fram til våre dager: «Under demonstrasjonen på dagen sytti år etter at Israel var blitt en stat, drepte godt trente israelske skarpskyttere ...seksti palestinere og såret over tretten hundre i Gaza…. Israelernes nye strategi var å skape en ny generasjon av palestinske krøplinger».

Til tross for det knappe formatet; i omtalen av Israel-Palestina-konflikten og Norges rolle, vil noen, for eksempel denne anmelder, mene at det ville ha vært på sin plass å berøre `tostatsløsningen` og denne strategiens skjøre skjebne. Fins den som en reell mulighet, eller er den i praksis død?

En svakhet ved mye tilgjengelig Midtøsten-litteratur er at den ofte er produsert av lobbygrupper med en overtydelig agenda. Tveits bok vil selvsagt kunne bli kritisert av disse lobbygruppene for ikke å være «balansert» nok. Utvalget og vektleggingen av temaene vil ganske sikkert bli debattert.

Boka skal ikke kritiseres for å være knapp, ettersom det var selve premisset for den, heller ikke for at enkeltelementene framstår fragmentarisk. Tveits ønske, slik han formulerer det i etterordet, er at boka vil «… så et frø til ny kunnskap». Det egner den seg utmerket til. Boka anbefales, og den bør leses nå, mens den er fersk og oppdatert. Mange vil ha glede av å starte nettopp med den, for å la seg inspirere til å fortsette med andre og mer dyptpløyende utgivelser. Det er nok å ta av. Nevnes bør Butenschøns klassiker «Midtøsten; Imperiefall, statsutvikling, kriger» (2008), hans «Brennpunkt Midtøsten» (2018), og Marte Heian-Engdals bok om Israel-Palestina, også fra 2018.

 

(Tor Erik Gjerde har vært medarbeider i Norad og Utenriksdepartementet, hvorav mange år ved Midtøsten-seksjonen og som bistandssjef i Øst-Jerusalem, Palestina. Han er fra 2017 uavhengig analytiker.)

Bokanmeldelse

Midtøsten på 200 sider

  • Odd Karsten Tveit
  • Kagge forlag, 2020
Publisert: 25.09.2020 08.19.49 Sist oppdatert: 25.09.2020 08.19.49