I boken «Medaljens bakside» roses Nobelkomiteen for at de i fjor ga fredsprisen til Etiopias statsminister Abiy Ahmed. Samtidig konkluderer forfatteren av boken med at kun 36 av de 161 fredspristildelingene komiteen har foretatt kan forsvares ut fra Nobels testamente, skriver vår anmelder Bjørn Johannessen. Foto: Matrix / Zuma Press / NTB scanpix

Kraftfullt om «sviket mot Alfred Nobel»

Gjennom 40 år har juristen, forfatteren og fredsaktivisten Fredrik S. Heffermehl fremholdt at Den norske Nobelkomiteen og Stortinget har sveket Alfred Nobels testamente. I sin ferske bok, «Medaljens bakside», søker han mer grundig og standhaftig enn noen gang å dokumentere dette, skriver vår anmelder Bjørn Johannessen.

Av Bjørn Johannessen Sist oppdatert: 08.09.2020

Heffermehls bok har fått undertittelen «Nobels fredspris – hundre års ubrukte muligheter». Boken rommer tre hovedbolker; først en rekapitulering og forsterkning av tidligere kritikk mot Nobelkomiteen for deres neglisjering av testators visjoner. I andre del søker forfatteren å dokumentere at Nobel ved å kalle testamentets «prisen for fredsforkjempere» ønsket å styrke arbeidet for en internasjonal fredsorden – med særlig vekt på nedrustning.

I tredje del, bokens hovedbolk, går Heffermehl kritisk gjennom samtlige pristildelinger fra 1901 og fram til 2020. Og hans konklusjon er ganske knusende; av i alt 161 pristildelinger kan bare 36 tildelinger forsvares ut fra Nobels testamente.

 

Stort kildemateriale

Heffermehls konklusjoner bygger på et omfattende kildemateriale over aktuelle kandidaters liv og virke, komiteens begrunnelse og vinnernes takketaler. Interessant nok omtaler forfatteren for hvert år potensielle mottakere – alternativer til de 125 tildelingene som han på faglig grunnlag underkjenner.  

Forfatteren har hatt adgang til Nobelkomiteens lukkede arkiver. Dess mer han har gravd i dokumenter, dess sterkere er hans overbevisning; komiteen har, med få unntak, ikke satt seg inn i testamentets bokstav og kontekst. Istedenfor å respektere Nobels vilje har man basert tildelingene på en vag forestilling om hva som er «fredsrelevant». Kriteriene for tildelingen er dramatisk endret siden testamentet ble skrevet på slutten av 1880-tallet, og treplanting, mikrofinans, urfolkets interesser og humanitær innsats mv. er sammen med statsledere og organisasjoner av blandet kaliber gitt den største heder.

 

«Godviljens pris»

Ifølge Heffermehl har utviklingen gjort fredsprisen til en «godviljens pris». Det synes knapt grenser for de gode formål og noble handlinger som finnes verdige til å konkurrere om prisen. Og dens allmenne popularitet tas så til inntekt for at en slik testament-forståelse må være riktig - uansett hva «denne Heffermehl måtte skrive og mene». Forfatteren svarer med å kalle «den norske forvaltningen av Nobels fredsvisjoner et totalhavari».

Forfatteren skjuler ikke sin indignasjon over at verken Nobelkomiteen eller Stortinget har tatt til følge hans tidligere advarsler, fremsatt bl.a. i boken «Nobels vilje» i 2008. Hans trøst på ferden er at en rekke fremtredende jurister deler hovedtrekkene i hans kritikk mot ovennevnte utvikling. Særlig finner han glede ved å trekke fram Carsten Smith, tidligere høyesterettsjustitiarius, som betegnet ovennevnte bok som «et sterkt innlegg for din tolkning av testamentet».

Et av mange eksempler Heffermehl fremlegger på Nobelkomiteens angivelige vranglære gjelder tildelingen til president Obama i 2009, og ikke minst hans takketale i Oslo rådhus. En ting er at Obama, som folk flest, ikke skjønte hvorfor han fikk prisen i sitt første år som president. For Heffermehl er det minst like alvorlig at verken Obama eller komiteen forstod, eller ville forstå, hva Nobel søkte å oppnå ved sitt testamente.

Resultatet var at prisvinneren, med vanlig retorisk eleganse, fikk begrunne behovet for militær opprustning. Knapt et kritisk spørsmål fulgte, nærmest unisont ga man seg over; tenk at selveste USAs president fant å kunne tilbringe et helt døgn i vårt lille land.

 

Tøft å gå motstrøms

Vi kjenner bildet fra andre debatter. Den som går motstrøms og utfordrer autoriteters syn har ofte trange kår i Norge. Stigmatisering og forsøk på utydeliggjøring er velkjente triks, og hver gang Heffermehl opponerer mot Nobelkomiteens valg av prismottakere forsterkes manges undring; «skal ikke denne kranglefanten snart gi seg?» Åpenbart ikke, nå har fritenkeren også satt søkelyset på sentrale deler av FN-pakten som han mener ikke blir respektert. Og midt oppe i det hele vil vi fortsatt oppleve pristildelinger løsrevet fra Alfred Nobels vilje, selv om komiteen for tiden har en leder som slipper igjennom Heffermehls nåløye. Raust nok gir han komiteen ros for de to siste tildelingene til hhv. Denis Mukwege, Kongo og Etiopias statsminister Abiy Ahmed. 

 

Tross svakheter, en leseverdig bok 

Heffermehl har skrevet en leseverdig bok om hendelsene som to ganger i året plasserer Norge høyest på det internasjonale mediekartet. Han gir interessante blikk bak kulissene for tildelingene av prisen. Språket er kjapt og som vanlig sitter påstander og kraftuttrykk løst. Men hans intense, noen vil si maniske rettskaffenhet åpner ikke for mange nyanser, han inviterer lite til dialog og meningsbrytning. For eksempel kunne man ønsket at Nobels kjernebegrep nedrustning var mer problematisert. 

Boken rommer en bred litteraturoversikt og gir nyttig informasjon om formalia knyttet til prisen. Samtidig savnes person- og sakregister, og boken ville ikke ha tapt på en strammere redigering og et noe kortere manus. Likevel, det er lett å bli imponert over hans grundighet og det tjener Nobel-autoritetene til liten ære at de unnlater å respektere og dra nytte av hans kunnskap og engasjement.

 

Utgivelse – til slutt

Ikke uventet har forfatteren i lang tid forgjeves prøvd å få boken utgitt av et av våre mest etablerte forlag. Prisverdig nok tok forlegger Svein Sandnes utfordringen. Tross mangler har Heffermehl også gjennom denne boken gjort oss klokere om prosesser rundt den av Nobelprisene som står oss nærmest. Og vi er blitt bedre kjent med en skare fredsforkjempere, hvorav mange utvilsomt hadde fortjent prisen. Forfatteren er høflig nok til ikke å inkludere seg selv blant disse.

(Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Ambassadør, publisist og leksikograf).

Bokanmeldelse

Medaljens bakside

  • Fredrik S. Heffermehl
  • Medaljens bakside. Nobels fredspris – hundre års ubrukte muligheter
  • Sandnes forlag, 2020

Dess mer han har gravd i dokumenter, dess sterkere er hans overbevisning; komiteen har, med få unntak, ikke satt seg inn i testamentets bokstav og kontekst.

Bjørn Johannessen

Nobels fredspris:

  • I henhold til Alfred Nobels testamente ble Nobelstiftelsen opprettet i 1900 med en forvaltningskapital på drøyt 30 millioner kroner. I dag er stiftelsen god for over 4 milliarder svenske kroner.
  • Den årlige avkastningen av stiftelsens investeringer deles i fem og fordeles på prisvinnere innen fysikk, kjemi, medisin og litteratur, samt mottakeren av fredsprisen.
  • Det er 331 nominerte til Nobels Fredspris for 2018, hvorav 216 personer og 115 organisasjoner. Dét er det nest høyeste antall kandidater noensinne. «Rekorden», fra 2016, er på 376 kandidater.
  • For å komme i betraktning kreves det at man er foreslått i en begrunnet skrivelse av en person som har rett til å foreslå. Slik forslagsrett har blant annet tidligere prisvinnere.
  • Prisen utdeles på Nobels dødsdag 10. desember. Prisvinnerne overrekkes da prisen sammen med diplom og gullmedalje, som for fredsprisens vedkommende er tegnet av Gustav Vigeland.

Kilde: Nobelinstituttet

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 08.09.2020 11.18.26 Sist oppdatert: 08.09.2020 11.18.26