Den norsk innsatsen i Afghanistan er fortsatt omstridt. Foto: Ken Opprann

Foto: Ken Opprann

Da illusjonene brast i Afghanistan

«Opprørerne og de andre som planlegger angrep i Afghanistan, bruker upresise metoder og bryr seg sjelden om å redusere risikoen for at sivile rammes. Noen ganger er målet å drepe sikkerhetsstyrker, men sivilpersoner som tilfeldigvis er i nærheten, rammes ofte. Andre ganger er angrepene direkte rettet mot sivile. Da er hensikten å skape mest mulig frykt og vise at myndighetene ikke har kontroll.»

Av Bjørn Johannessen Sist oppdatert: 29.05.2019

Slik slår Anders Hammer an tonen i sin nye bok, «Faryab - Arven etter Norge». Og sitatet ovenfor rommer mye av den afghanske virkeligheten i dag, en virkelighet som for millioner av afghanere betyr undertrykkelse, vold og frykt, trakassering og diskriminering, underernæring, narkotikaavhengighet, arbeidsledighet, nød og fornedrelse. Forfatteren har over lang tid holdt oss oppdatert om utviklingen i Afghanistan. Gjennom bøker, TV-dokumentasjon og på annen måte har han fulgt høy og lav, fattig og velstående, myndigheter og opposisjonelle grupper i ulike deler av landet. Hans tilnærming er eksepsjonell; ikke skrivebords-studier i Oslo, ikke kjappe besøk i Kabul, men boopphold i Afghanistan i årene 2007-13 med senere besøk, i byer og landdistrikter og gjerne over flere uker.
 

Hva står igjen ?

Som andre stiller Anders Hammer spørsmålet; Hva står igjen etter den norske militære og bistandsmessige innsatsen i provinsen, som har mottatt en betydelig del av de mer enn 20 milliarder kroner som Norge siden høsten 2001 har brukt i Afghanistan ? Hvor vellykket ble arbeidet for «fredsbevaring ved å styrke statsinstitusjonene og skape et nytt, moderne samfunn» ? Hvor vellykket var bidraget til vestlig innsats for å bygge et demokratisk, velfungerende samfunn, med vekt på utdanning, sikkerhet, bedre drikkevann, styrket jordbruk, organisasjonsbygging samt selvhjelpsprosjekter og likestillingstiltak for kvinner? 
 

Norsk dilemma

Når norske myndigheter i 2005 valgte å samle sin virksomhet i Faryab nordvest i Afghanistan og ikke i det som var hovedalternativet, Ghazni-området lenger sør i landet, var hovedargumentet minst mulig fare for norske soldaters liv. Satsingen i Faryab skulle vise seg å bli vanskeligere og mer krevende enn noen kunne ane.
Sentralregjerningen i Kabul har over flere tiår hatt en begrenset makt og innflytelse i Faryab-provinsen og de norske styrkene fikk oppleve at myndighetsapparatet ble ytterligere marginalisert. Og forholdet ble ikke bedre ved at lokale myndigheter og de afghanske sikkerhets- styrkene viste seg lite motiverte som partnere. Forfatteren får fram det norske dilemmaet; i kampen mot den overordnete fienden Taliban, og andre motstandsgrupper, tvinges norske soldater inn i et samkvem, noen vil si samarbeid, med lokale militser som ikke bare forakter landets legitime myndigheter, men som også jevnlig forestår grove overgrep mot sivile. «Militsene hever seg over loven for egen vinnings skyld», sier Hammer, og fremholder at det « er skremmende at det norske Forsvaret syntes dette var passende samarbeidspartnere».
 

Ingen «nøytral» forfatter

Som mange andre betrakter Anders Hammer målsettingen for det norske opplegget i provinsen som «urealistisk». Norske idealer kommer i klemme og gradvis forvitrer resultatene av den norske innsatsen. Sikkerhetssituasjonen i Faryab forverres, og raskere enn mange afghanere så for seg ble norsk militært personell trukket ut av Faryab høsten 2012. Seks norske soldater og et ukjent antall afghanere mistet livet under det norske nærværet i Faryab. Da forfatteren setter punktum for sin bok var Faryab, denne «relativt fredelige provinsen», karakterisert som den femte farligste av Afghanistans 34 provinser.
Hammer har mange og sterke meninger om det norske engasjementet i Afghanistan generelt og i Faryab spesielt. Han gir seg ikke ut for å være en nøytral analytiker. Kanskje viktigst i denne boken er det at forfatteren lar afghanere føre ordet og herigjennom får vi belyst viktige problemstillinger; hvorfor fikk de som tolket for norske soldater etter hvert opphold i Norge sammen med sine familier, mens de som arbeidet internt ved norske forlegninger, med vedlikehold, renhold og matlaging mv, fikk avslag på sine søknader ? Hvorfor ble militær og bistandsmessig innsats koblet, med vekt på bygging av skoler og klinikker som ofte ble stående tomme fordi driftsmidler manglet ? Hvorfor valgte Forsvaret og den politiske ledelsen å invitere afghanske fotball-lag til Norway Cup når hensikten primært var propagandamessig - med den risiko dette senere innebar for guttene og deres familier i Faryab? For øvrig litt av en kontrast til Forsvarets avvisende holdning da noen av oss i 2004 for første gang brakte et afghansk fotball-lag til Norway Cup, og det ble søkt om bistand.
 

Farefull reise

Forfatterens fremste styrke som journalist og forfatter er hans evne og iver etter å oppsøke kilder, snakke med folk, knytte vennskap og forbindelser. Man blir ganske imponert over hvordan han makter å få tilgang til lukkete kretser. Å reise i Afghanistan er for utlendinger flest ganske farefullt. Drap, kidnappinger og ran er en del av dagens orden mange steder i landet, og særlig utsatt er en «vantro» som lett mistenkes for å sympatisere med utenlandske styrker eller med forhatte myndigheter i Kabul. Hammer innrømmer at han har vært heldig, flere ganger har det vært nære på å gå galt. Men kombinasjon av flaks, gode kontakter, allmenn påpasselighet, en lokalt tilpasset kleskodeks og en tillitsskapende væremåte har gjort det mulig for ham å bli en viktig røst for de mange stemmeløse i og utenfor Faryab. 
I boken bruker forfatteren sitt opparbeidete kjennskap til den lokale krigsherren Nizamuddin, mannen «Norge hjalp til makten», for å belyse det oftest tragiske maktspillet mellom myndigheter og krigsherrer. Det er tale om små, men farlige lokale armeer som baserer sin eksistens på rå vold internt og eksternt. Men deres tilhengere er ettertraktet også av tradisjonelle politiske partier. Derfor sitter en av de verste krigsherrer gjennom flere tiår i dag i Kabul, som landets visepresident.
 

Kritikk, men også takknemlighet

Om enn forfatteren formidler mye kritikk mot Norges innsats i Faryab er han også raus med å formidle manges takknemlighet overfor nordmenn som har tjenestegjort i Faryab. Mange gir uttrykk for at sikkerheten ble svekket da soldatene ble trukket ut, og beklager at relativt godt betalte jobber er blitt borte. Og selv om folk flest deler det overordnete budskapet om at utenlandske styrker skal ut av Afghanistan sliter man med kravets bakside; økende arbeidsledighet, kamp for å overleve, jevnlige strømbrudd, tiltakende lovløshet, vold og frykt - med traumatiske utslag for voksne og ikke minst for barna.
Hammer drar ofte tilbake til steder han tidligere har besøkt, han oppsøker hendelser, iblant ofre for massakre som har funnet sted og mennesker han tidligere har møtt. Noen av hans historier ligger i ytterkant av bokens tittel, men de er med på å gi et bredt innblikk i afghanske forhold. Interessant er hans møter med afghanere som ble innvilget opphold i Norge og afghanere som ble sendt til vanskelige forhold i sitt hjemland. Mange sliter under forskjellsbehandling av afghanere som hver for seg gjorde en viktig og utsatt jobb for nordmenn i tjeneste.
 

Mer kritisk enn UDI

Anders Hammer fører et enkelt, men effektivt språk og boken har et nyttig noteapparat. Hans mange intervjuer gir boken økt aktualitet, selv om det enkelte steder er uklart om det er forfatteren eller intervjuobjektet som snakker. Trolig vil mange som har tjenestegjort for Norge i Afghanistan dele hans budskap, mens andre vil oppleve hans kritikk som forenklet etterpåklokskap. Forfatterens vurdering av utviklingen i Afghanistan er på flere punkter mer kritisk enn de føringer UDI og andre norske myndighetsorganer legger til grunn for sin praksis. Dessverre er det grunn til å tro at Hammers dokumentasjon best speiler den afghanske virkelighet.
 
Bjørn Johannessen, er tidligere ambassadør, ansatt i Norad og i UD. Ledet 2002-04 den norske ambassaden i Kabul.

 

Bokanmeldelse

Faryab - Arven etter Norge

  • Anders Hammer
  • Forlaget Press, 2019
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 29.05.2019 07.37.43 Sist oppdatert: 29.05.2019 07.37.43