Boken starter med hovedtrekkene i dramaet som fant sted ved Statoils oljeanlegg «In Amenas»  i den algeriske ørkenen nær grensen til Libya i januar 2013.  Foto: Kjetil Alsvik / Statoil/ NTB scanpix

Historien om vår fremste pengemaskin

Et halvt århundre har gått siden det norske oljeeventyret startet, og hva er vel mer naturlig enn en bok om Statoil/Equinor – selve navet i det som er blitt nasjonens fremste pengemaskin. Aage Storm Borchgrevinks bok «Giganten» gir en høyst leseverdig analyse av selskapet som mer andre aktører har formet norsk oljepolitikk.

Av Bjørn Johannessen Sist oppdatert: 20.11.2019

For Bistandsaktuelts lesere er det muligens de delene av boken som omhandler virksomheten i utviklingsland som er av særlig interesse, men også for disse leserne er det liten grunn til å hoppe over bokens første 190 sider som leder fram mot selskapets internasjonalisering.

Boken åpner med en prolog kalt «In Amenas». Noe overraskende kanskje ettersom boken ellers har et kronologisk trekk. Ved å starte med hovedtrekkene i dramaet som fant sted i den algeriske ørkenen nær grensen til Libya i januar 2013 søker forfatteren åpenbart ikke bare å fremvise den meste ekstreme virkelighet som oljealderen kan romme, men også gi tributt til ofrene for dramaet. Og mot slutten av boken vender forfatteren tilbake til blodbadet i ørkenen som kostet 40 oljearbeidere livet, herav fem norske.

Borchgrevink tar i hovedteksten leserne med på de første funn av olje i Nordsjøen på slutten av 1960-tallet, funn som over natten økte den internasjonale oppmerksomheten om Norge. Kjapt og ryddig beskriver forfatteren hvordan det ble formet forvaltningsorganer i Oslo, Stavanger og Bergen som på en mest mulig robust måte kunne håndtere utenlandske interessenter som kunne fremby faglig ekspertise som det nye norske fagmiljøet så absolutt trengte, men som samtidig fremsto som kapitalsterke beilere med erfaringer fra store deler av verden. 

 

Statoil, for noen en «stat i Staten»

Sentralt i den nye virkelighet står Statoil, som etter hvert skulle bli statens fremste redskap i kartlegging, produksjon og salg av olje og senere gass. Det er fascinerende å følge utformingen av statsselskapet og de mange skjærings- og spenningspunkter mellom så vel norske som utenlandske oljeselskaper. En del av dette var amerikanernes inntog i den norske oljebransjen med tilhørende personalkonflikter, ulike kulturer og verdisyn som resulterte i streiker og et periodevis forvitret arbeidsmiljø. 

Bildet ble ikke enklere ved konflikter og spenning mellom et stadig mektigere Statoil og statlige myndigheter samt motsetninger mellom selskapets støttespillere og kritikere i Storting og regjering. Ikke minst i deler av Høyre følte man at Statoil var i ferd med å bli en «stat i Staten», og som den personifiserte motoren i det hele sto Arve Johnsen, selskapets første direktør, fra 1972.

 

Fra visjoner til gigantomani

Uansett ens syn på Statoil, er det vanskelig ikke å bli imponert over Arve Johnsens arbeid for å fremme statens oljeinteresser på hjemmebane og samtidig lede bolverket mot utenlandske fremstøt. Men samtidig er det ironisk at Statoil, som i et par-tre tiår hadde kjempet mot store internasjonale selskapers trykk mot Norge, i økende grad selv skulle befinne seg blant de aggressive selskapene. Med stor intensitet beskriver Borchgrevink hvordan Statoils første leder maktet å gjøre selskapet større, kraftigere og mer målbevisst overfor både konkurrenter og eiere; statsråd, departement og oljedirektorat. Men som kjent førte en kombinasjon av det mange vil kalle Johnsens hang til gigantomani, sammen med enorm kostnadsoverskridelse  på raffineriet på Mongstad, til Johnsens fall som Statoil-direktør, etter 15 år i sjefsstolen. Forfatteren skriver fortettet om sterke personligheter, motsetninger og bakholdsangrep. Sannelig, utformingen av norsk oljepolitikk var ingen søndagsskole.

 

Oljearbeidernes traumer

For de av oss som har hatt befaring med formingen av norsk oljepolitikk byr boken på mange aha-opplevelser. Faglige dilemmaer, dristighet overfor ukjente problemstillinger og et sterkt dedikert persongalleri passerer revy. Forfatteren yter mange fortjent oppmerksomhet, men man undres over hvorfor Jens Evensen får en såpass avmålt omtale. Dessuten vil nok mange mene at forfatteren burde viet oljedykkerne større oppmerksomhet. Den kamp som Arve Johnsen og hans medarbeidere utkjempet på land ville knapt hatt mening om ikke dykkere utførte arbeid på større dyp enn noen gang tidligere. Det sies at 40 prosent av dem døde som følge av ulykker og mental påkjenning mv., og at mer enn 90 prosent av de som overlevde fikk skader som de bærer med seg livet igjennom. Om disse tallene bare er tilnærmet riktige sier det sitt at dykkerne måtte igjennom mange rettssaker før Stortinget bevilget dem en viss oppreisning. Kanskje ikke så rart at dykkernes traumer og storsamfunnets smålighet blir hentet fram igjen i disse «NAV-tider».

 

Forfatteren som dyktig pedagog

Når «Giganten» er en interessant og viktig bok er det ikke bare fordi den leder oss gjennom Statoils/Equinors gedigne ekspansjon langt utover Norges grenser. Forfatteren viser stor innsikt i underlaget for olje og gass; tilblivelse, egenart og potensial. Man blir klokere om geologi og teknologi, og samspillet mellom disse. Dernest er forfatteren en dyktig pedagog når han presenterer fagtermer og de mange typer innsats som skapte oljeeventyret.

Spørsmålet om hvorvidt Statoil skulle gå mer aktivt ut i den store verden hadde lenge ligget på bordet da Harald Norvik etterfulgte Arve Johnsen som sjef for Statoil. Følelsen i mange kretser var at Johnsen var «for stor for Norge, men kanskje for liten for verden», men det var under Norvik at erkjennelsen ble tydelig; skal Statoil overleve på sikt må selskapet finne nye samarbeidspartnere og utvide rammene for sin virksomhet. Aserbajdsjan, Angola, Brasil, Kongo, Libya, Nigeria, Kasakhstan, Russland, Vietnam og Tanzania ble etter hvert en del av Statoils verden – ofte i samarbeid med britiske BP, som med en anstrengt økonomi håpet at nyrike Statoil ville tilby gassforekomster i bytte mot konsesjoner innen olje.

 

Med Thor Heyerdahl til Aserbajdstan

Borchgrevink tar leserne med til Aserbajdsjan, og snart skulle det vise seg at den ukultur Norvik hadde fått avdekket i Statoil; korrupsjon, vennetjenester, lekkasje av sensitiv informasjon og ulovlig overvåkning av homofile var som småplukk å regne sammenlignet med det selskapet sto overfor i den tidligere sovjetiske republikken. Gaver til landets president ble ansett som nødvendig bonus, og pene sjekker skiftet raskt eiere; 30 millioner kroner her, 70 millioner dollar der.

Forfatteren krydrer sin fortelling med to storfine besøk i presidentpalasset i Baku. Den mektige president Alijev mottok statsminister Thatcher og en stor BP-delegasjon, hva hadde Norge og Statoil å by på ? Jo, Thor Heyerdahl ble bedt om å være døråpner og den internasjonalt kjente eventyreren lot seg raskt bruke i Statoils fremstøt ved det kaspiske hav. Hans tidligere funn var jo tolket i retning av at vikingene kom fra Asia, ja kanskje nettopp fra Aserbajdstan. Ordet «azer» minnet Heyerdahl om det urnorske ordet «eser», og når han i tillegg ble fortalt at en av folkegruppene i dette kaspiske landet ble kalt «Udi», eller «Udin» på russisk, var ikke veien lang til vår hjemlige Odin. Forfatteren skriver ordrikt, men fornøyelig om dette norske «kulturfremstøtet» i Aserbajdstan.

 

Korrupte diktatorer, bestikkelser og  mafia

Kort sagt, Statoil beveget seg inn i et nytt og uoversiktlig lende, og på Stortinget ble det uttrykt uro over at Statoil fant å ville investere «ti milliarder i et land på randen av kollaps...». Man fryktet at et» havari i Kaspihavet kunne overgå Mongstad.»  Men regjeringen ga Statoil ryggdekning selv om hver og en måtte erkjenne at for flere av selskapets nye statlige samarbeidspartnere var fellestrekkene ikke til å ta feil av; korrupte diktatorer, dobbeltspill, signaturbonus i flere hundre millionklassen, bestikkelser, mafia, svartebørs, brudd på menneskerettigheter, enorm rikdom på få hender versus bunnløs fattigdom hos de mange.

Blant de mange emneområder som Borchgrevink omtaler er ulykker og miljøaspekter knyttet til oljevirksomheten, endrede samarbeidsmønstre de store selskapene imellom, strid om delprivatisering og børsnotering av Statoil samt elimineringen av konkurrenten Hydro. Og innimellom personlige motsetninger og rivalisering på høyt plan, blant annet mellom Røkke og Aker-konsernet på den ene siden og ledelsen av den fremstigende olje- og gassgiganten på den andre.

I forlengelsen av dette gir forfatteren godt innblikk i de visjoner som Norviks etterfølger Helge Lund hadde for selskapet. Ikke bare ble Statoil tatt inn i oljesand og tungolje, men parallelt med at miljøaktivistene ble flere og mer «plagsomme» slo selskapet an en mer proaktiv argumentasjon for både olje og gass. «Uten olje, ingen velferd i Norge» ble det nye mantraet for Statoil og oljelobbyen utenfor selskapet.

Etter hvert ble det imidlertid maktpåliggende for Statoil å vise at de slett ikke var motstander av satsing på nye energiformer, og til Arve Johnsens hoderisting fulgte de opp med navnebytte. Equinor skulle markere at selskapet ville bli et bredere energiselskap og boken avslutter med de nye vinder som blåser under Eldar Sætre som etterfulgte Helge Lund - den første Statoil-sjefen som frivillig forlot sin stilling.

 

Et avsluttende spark til Equinor

Boken vinner på en ryddig disponering, et godt språk og et bredt oppsett med litteraturhenvisninger og fotnoter mv. Noen gjentakelser er til å leve med, og det er også forfatterens gjenbruk av andres tekster. Boken rommer et utall anekdoter, de fleste gode og til dels morsomme. Iblant virker det imidlertid som om ingen hendelse i Statoil/Equinor , og i deres nedslagsfelt ute, er for liten til å bli omtalt. Mange gode beskrivelser og analyser av visjoner, forhandlinger, konflikter, renkespill og maktkamper ville ikke blitt mindre leseverdige med redusert detaljrikdom. Og kanskje de innsparte boksidene kunne vært brukt til mer utførlig omtale av selskapets virksomhet i Brasil og noen andre land. Eller til ytterligere forklaring på hvordan det kunne gå så aldeles galt på Mongstad og enkelte andre steder, herunder ytterlige fokus på selskapsstyrets forvaltningsansvar.

Det er et imponerende arbeid som ligger bak Borchgrevinks bok, og ansatte i Statoil/Equinor er blant de mange han takker for bistand. Men samtidig kommer han i bokens forord også med et kraftig spark til selskapet for deres forsiktighet og treghet med å svare på anmodninger om innsyn. Og med forfatterens kjennskap til Russland må det være bittert for ham å se seg nødt til å avslutte forordet som følger; «Kan virkelig materialet i Russlandsarkivet for årene 1993 til 1998 være så sensitivt at jeg ikke under noen omstendigheter kunne få se på det ?».

Det er som om forfatteren mellom linjene vil minne oss om det en psykolog skal ha uttalt; - Man blir ofte veldig lik de barna man leker med.

 

Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Ambassadør, publisist og leksikograf. Hans magistergradavhandling i statsvitenskap ved UiO omhandler oljens betydning for internasjonaliseringen av norsk industri.



 

Bokanmeldelse

Giganten

  • Aage Storm Borchgrevink
  • Giganten: Fra Statoil til Equinor - Historien om selskapet som forandret Norge
  • Kagge forlag, 2019
Publisert: 20.11.2019 12.14.46 Sist oppdatert: 20.11.2019 12.14.46