Copyright © fotograf Copyright © fotograf

Sysenteret i landsbyen som fikk navnet "Bhaimara" i forskningsprosjektet.

Foto: G.M.B. Akash

Solid bok om «det nye» Bangladesh

Gjennom forskning, foredrag og bøker har Eirik G. Jansen over mange år i norsk og internasjonal sammenheng fremstått som en av de fremste kjennere av Bangladesh.

Av Bjørn Johannessen Sist oppdatert: 26.04.2019

Jansens status blir ikke svekket når han i disse dager utgir en ny bok om dette landet som fra å være i bunnsjiktet på de fleste indikatorer for tre tiår siden er i ferd med å bli et mellominntektsland.

Mens forskere på Bangladesh oftest har en makroøkonomisk tilnærming velger Jansen en snevrere, men vel så interessant strategi. I flere omganger drar han tilbake til landsbyen Bhaimara, hvor hans forskning startet midt på 1970-tallet. Hans forsett er bl.a. å møte igjen mennesker og se om - og eventuelt hvordan - deres rammebetingelser har endret seg. Nærmest ham under de mange opphold i Bhaimara står Nazibor Rahman, som tolk, kjentmann og etter hvert god venn. Rahman tok del i utformingen av forskningsprosjektet som ledet fram til dagens bok, men han døde før skrivingen for alvor kom i gang. Forfatteren er raus nok til å ta med bangledesheren som medforfatter på bokens omslagsside.

 

Kompliserte strukturer

Jansen er seg bevisst de praktiske og teoretiske problemer komparative studier over tid reiser, men ikke desto mindre makter han å beskrive og drøfte sentrale utviklingstrekk i Bhaimara over mer enn en tretti årsperiode. Sentrale indikatorer er innbyggernes helse- og ernæringssituasjon, omfanget av barns skolegang, folks bo- og livskvalitet, inntekt fra arbeid i landbruket, nye yrkes- og opplæringsmuligheter og NGO-aktiviteter i landsbygda. Forfatteren har opp til det siste på nytt intervjuet mange av dem han første gang intervjuet for mer enn 30 år siden. Han har skaffet seg innsikt om skjebnen til enkeltindivider og familier, hvordan det har gått med folk som nå er gamle eller døde og hvordan er barnas livssituasjon sammenlignet med foreldrenes ?

Som andre landsbyer i Bangladesh rommer Bhaimara kompliserte strukturer, ulike typer motsetningsforhold og mang en kodeks som ikke er tilpasset en utenlandsk forsker. Gjennom en ydmyk væremåte har forfatteren tidligere som nå opparbeidet en fortrolighet som har bidratt til at enkeltindivider har «åpnet seg» om egne liv og om forholdet til sine nærmeste og sine naboer.

 

Endrete livsmønstre

Sentralt i Jansens fortelling står Shamsul Huq, over mange år den mektigste mannen i Bhaimara som har kjøpt opp masse jord fra fattige bønder, nå offentlig tenestemann, bosatt i hovedstaden Dhaka. Dernest Halim Khan, en velstående bonde med vel-utdannede sønner som delvis bor utenlands, Joinuddin, en fattig bonde og Mosum Ali, en fattig jordløs bonde. Ved hjelp av disse personene og mange andre, herunder fattige og noe mindre fattige kvinner, avdekker Jansen dyptgående endringer i livsmønsteret hos den enkelte og i familier. Her er det sosialantropologen som arbeider, hans omtale og drøfting av folks liv og levnet i et komparativt oppsett har et imponerende driv og en besettende nerve.

 

Eksepsjonell utvikling

Og forfatteren legger lite skjul på at han er overrasket over mange av sine funn. Folk flest i Bhaimara har fått en markert bedre hverdag - økonomisk og sosialt. Der hvor Jansens intervjuobjekter for 30 år siden jevnt over uttrykte frykt for at deres barn skulle vokse opp i en fattigdom større enn den de selv var fanget av, var tonen og deres perspektiv etter 2010 oftest dramatisk endret. Utviklingen har for de fleste vært eksepsjonell, den bangladeshiske landsbygda viste seg ikke å være «fortapt i sin grenseløse fattigdom». Et av eksemplene som anskueliggjør Jansens opplevelse er sypiken, som etter å ha fått opplæring, nå tjente penger i tekstilindustrien. For pengene kjøpte hun en ku som ga henne melk som positivt påvirket familiens ernæringssituasjon. Et lite melk-overskudd ble solgt og hun kunne etter hvert kjøpe en moped til barna som kunne utføre små tjenester og bli i stand til å kjøpe en mobiltelefon.

Kort sagt; enkel yrkesopplæring startet en kjede som over tid brakte familien inn i den digitale revolusjon som Bangladesh, med norsk medvirkning, har gjennomgått. Skal u-land mer generelt komme bort fra økende bistandsavhengighet og miserable forhold for flertallet av sine innbyggere ligger kanskje noe av utfordringen i å skape tilsvarende sirkler lokalt, men også på nasjonalt plan.

 

Det særegne sikkehetsnettet

Noe av det mest interessante Eirik G. Jansen tidligere har skrevet om gjelder de såkalte bindingsforholdene  (Patron-client-relationships) som er rådende i mange land, ikke minst i Bangladesh. For mange er dette manifestasjonen på ressurssterkes utnyttelse av fattige, men forfatteren fastslår som før, nå med Bhaimara som eksempel, at en slik oppfatning er unyansert. Selvsagt er ovennevnte term uttrykk for kjøp av billig arbeidskraft og «innsamling» av stemmer ved valg. Men Jansens analyse viser at bindingsforholdet også har en annen side. Den svake part, som åpenbart kan utnyttes, og ofte blir utnyttet, gis samtidig en trygghet i arbeid, og om sykdom rammer, som er av betydning for «klienten» når tanker om sosiale sikkerhetsnett fra det offentlige er en fjern drøm.

I sin forskning fant Jansen at ovennevnte nettverk fortsatt eksisterte i Bhaimara omkring 2010, men at omfanget av slike bindingsforhold var langt mindre enn tidligere. Dette hadde bl.a. sammenheng med at den uformelle sektor ga flere jobb-muligheter hvor nevnte bindingsforhold er unødvendig. Dette motsatt den formelle sektor hvor det ikke var nok å ha relevant utdanning eller en spenstig CV. Slike jobber, i statsadministrasjonen, lærindustrien, banker, offentlige kontorer eller sogar mer faglige kvalifiserte jobber i Midtøsten, blir ofte tildelt gjennom bekjentskaper og nepotisme. Og her kan det være av største betydning å inngå i nettverk med mennene som distribuerer slike privilegerte stillinger.

 

Hva har skjedd ?

Jansen erkjenner i boken hvor feil han og andre tok om utviklingen i Bhaimara. Bildet omkring 1980 syntes klart; omfattende fattigdom og underernæring med piler som pekte mot økende motløshet og depresjon med stadig flere uten besittelse av jord, stadig flere i påtrengende nød. Antakelsen om fortsatt økonomisk stagnasjon korresponderte med den oppfatning andre forskere, politikere og internasjonale organisasjoner formulerte for Bangladesh som sådan. Og så, tross jevnlig politisk uro, omfattende korrupsjon, store økonomiske ulikheter samt naturkatastrofer og enorme miljøutfordringer mv. har Bangladesh, og herunder Bhaimara, opplevd en rivende utvikling gjennom de siste tre tiår. Hva skjedde ?

Avslutningsvis føler forfatteren Jansen behov for kortfattet å peke på faktorer som ikke bare kan besvare spørsmålet ovenfor, men som også gir grobunn for videre optimisme i Bhaimara og andre landsbyer; Økonomisk vekst, betydelige forbedringer innen helse og utdanning, kraftig nedgang i befolkningsveksten, markerte innslag av «den grønne revolusjon» og av sterke NGOer, betydningen av mikro-kreditt, økt satsing på (små-) industri med muligheter for sysselsetning særlig innen tekstil- og lær-industrien, kvinnenes økende anseelse og deltakelse, sosialt og i yrkeslivet, samt omfattende arbeidsmigrasjon, hovedsakelig til Midtøsten med stor hjemføring av penger, mindre bistandsavhengighet, økte skatteinntekter og økende vilje til å investere overskudd i jord og hjemlig produksjon.

 

Mye gjenstår også i Bhaimara

Utviklingen i Bangladesh er såpass oppsiktsvekkende at Jansen røper frykt for at ovennevnte beskrivelse vil bli oppfattet som vel positiv, for optimistisk. Med rette understreker han at landsbygda fortsatt kjenner fattigdom, vidtrekkende korrupsjon, diskriminering av kvinner og jenter samt ulike typer motsetninger. Det er på sin plass at bokens tittel avrundes med et spørsmålstegn.

Foreliggende bok preges av solid språkføring og ettersom forfatteren mange steder bruker lokale termer, er det nyttig at bengali-begreper blir redegjort for innledningsvis. Nyttig er det også at boken bringer en bibliografi over supplerende litteratur. Rehman Sobhan, sentral akademiker i Dhaka og mangeårig forskningspartner med CMI i Bergen, har skrevet et klokt forord. Selvsagt berøres korrupsjon, nepotisme samt vold og overgrep, men i kanskje i mindre grad enn noen forventer. NGOene BRAC og Grameen Bank berømmes med rette som viktige endringsagenter for det nye Bangladesh, og Jansen dokumenterer den sterke rolle organisasjonene har i Bhaimara, ikke minst for kvinner. Så får man heller se andre steder etter en mer problematisert omtale av NGO-ene.

Boken rommer mange emneområder, men ikke det forfatteren kaller «de enorme virkningene klimaendringene har på folket i Bangladesh». Dette er overraskende ikke bare fordi forfatteren har yrkesbakgrunn fra SUM, men også fordi andre har dokumentert at Bangladesh har gjort viktige skritt i forebygging av naturkatastrofer og på miljø- området mer generelt. Det ville vært interessant å bli gjort kjent med utfordringer og tiltak på dette feltet i Bhaimara.

 

Gjenbesøk i Kisumu ?

Mange av problemstillingene som drøftes i boken har relevans for Norads arbeid og forståelse av faktorer som fremmer utvikling. Og la det være nevnt: Eirik G. Jansen har drevet tilsvarende forskning ved Victoriasjøen, med vekt på fattige fiskere og deres familier. Hva har skjedd med de mange som han intervjuet for noen år siden? Jeg blir ikke overrasket om spørsmålet etter hvert melder seg; på tide å vurdere et gjenbesøk eller to til Kisumu?

 

Bokanmelder Bjørn Johannessen var i 1986-89 Norads stedlige representant i Bangladesh. Senere ambassadør, publisist og leksikograf.

Bokanmeldelse

Seeing the end of poverty? - Bhaimara revisited

  • Eirik G. Jansen with Nazibor Rahman
  • University Press Limited, 2019

Hvor får jeg boka?

Interesserte kan kjøpe boka i Tronsmo bokhandel i Oslo eller ved å kontakte forfatteren.

Publisert: 26.04.2019 08.48.41 Sist oppdatert: 26.04.2019 08.48.41