– Budskapet er at palestinerne kan «fortsette å råtne i sin egen misære», sier professor i historie ved universitetet i Oslo, Hilde Henriksen Waage til Bistandsaktuelt. Foto: Espen Røst

«Dette er forklaringen på hvorfor det ikke er fred mellom Israel og Palestina»

INTERVJUET: Et nytt israelsk initiativ vil rette fokus mot en to-statsløsning. Her fastslår Midtøstenekspert Hilde Henriksen Waage hva hun mener er det egentlige budskapet i INSS-planen – og forklarer hvorfor Osloavtalen forble en illusjon, og fortsatt er et dilemma.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 14.02.2019 12.02.39

– Oppløftende, i forhold til hva? spør Midtøsten-kjenner Hilde Henriksen Waage.

En gruppe forskere fra Institute for National Security Studies (INSS) ved Tel Aviv University hevder Israel står overfor «en alvorlig sikkerhetsrisiko» dersom «kursen mot en én-stats-realitet fortsetter». Bistandsaktuelt har spurt Henriksen Waage om hun mener budskapet i INSS-planen er oppløftende nyheter for fred og forsoning.

– Med det politiske landskapet i Israel som bakteppe, hvor fred med Palestina er en helt marginal del av valgkampen, viser rapporten i hvert fall at det også finnes stemmer i Israel som ønsker å rette fokus mot en to-statsløsning, sier professoren i historie ved Universitetet i Oslo.

– Men, oppløftende? Alt er relativt.

 

Ekspert på kamelsluking

Rapportforfatterne mener at INSS «som et profesjonelt, sionistisk, ikke-partisk institutt» gjennom policy-dokumentet kan bidra med nye perspektiver til israelske borgere og beslutningstakere. I det som omtales som «et politisk-sikkerhetsmessig rammeverk» peker forskerne blant annet på at israelske myndigheter bør legge til rette for en to-statsløsning, forbedre samarbeidet med palestinske sikkerhetsstyrker, og bidra til å styrke palestinsk infrastruktur, styresett og økonomi – som et fundament for en velfungerende og uavhengig palestinsk stat. Henriksen Waage er ikke imponert.

– Dette er laget som om israelerne selv skal kunne diktere sine løsningsforslag til palestinerne, og er langt utenfor det noen palestinsk leder med respekt for seg selv ville begitt seg inn i forhandlinger om. Denne planen ivaretar Israels interesser.

Henriksen Waage mener INSS-planen først og fremst er ment for et internt israelsk ordskifte, og påpeker at den ikke adresserer spørsmål om Jerusalem og Gaza.

– Jeg merker meg også ordbruken her; «Judea og Samaria».

I INSS-planen pekes det på at Israel bør opprettholde de fem store bosettingsblokkene nær 67-grensen, men «fryse bygging» dypt inne i befolkede palestinske områder. Her gjeter en palestinsk gutt buskapen sin langs separasjonsmuren nær bosettingen Pisgat Zeev i Øst-Jerusalem. Foto: Ahmad Gharabli / AFP / NTB scanpix

– Og hvilken palestiner kan godta at Gaza med to millioner mennesker, og Øst-Jerusalem – tjukt befolket av palestinere – ikke skal være del av en plan for en to-statsløsning? spør Henriksen Waage.

– Dette er bare nok et forsøk på å splitte ulike palestinske grupperinger. Og budskapet her er fortsatt at palestinerne kan «fortsette å råtne i sin egen misere».

Hun peker mot palestinernes president:

– Selv Mahmood Abbas – som må være ekspert i kamelsluking – ville ikke tatt i dette med ildtang. Dette er jo enda dårligere løsninger enn Osloavtalen skisserte.

– Men er ikke planen mer imøtekommende enn rådende israelsk Palestina-politikk?

– Jo, og det er ikke så ofte vi ser slike initiativ komme fra israelsk hold. I den israelske konteksten – med en enorm høyredreining – vil nok mange mene at dette er å strekke ut en hånd. Men det er fordi israelsk og palestinsk virkelighetsforståelse ikke harmonerer.

 

En sterk, og en svak?

– En av rapportforfatterne, Kobi Michael, sier til Bistandsaktuelt at et kaotisk palestinsk landskap gjør det krevende å ha en fruktbar dialog. Hva tenker du?

– «Det ikke finnes noen å snakke med på den andre siden»-argumentene har fått leve i den israelske konteksten siden 1948. I 2019 har dessverre israelerne mer rett i dette enn noen gang, sier Henriksen Waage – og peker på at Hamas styrer i Gaza, mens palestinernes president knapt har legitimitet i den palestinske befolkningen.

– Men det er viktig å påpeke at Israel opp gjennom alle disse årene har bidratt meget sterkt til at situasjonen er slik den er. Da er det tett innpå naivt å komme med denne planen, som ikke «ser» motparten. Dette er igjen Israels arrogante vis å behandle palestinerne på, der de liksom skal ta til takke med smulene. Israel behandler ikke palestinerne som en likeverdig motpart.

– Styrkemessig er de vel heller ikke en likeverdig motpart?

– Dette har vært min kritikk av Osloavtalen. Der var et sterkt Israel mot et svakt Palestina, i en prosess med en svak tilrettelegger – Norge – som ikke hadde noen mulighet til eller klarte å legge press på Israel. Om jeg skal ta denne INSS-planen på alvor, er det mest åpenbare her at Israel fortsatt ikke tar sikte på en reell dialog med palestinerne.

– Michael sier også at «Osloavtalen lever så lenge det finnes palestinske selvstyremyndigheter». Gjør den det, eller er den død?

– Osloavtalen var bare vage intensjoner, en femårsplan som skulle føre til en løsning på sikt. Planen om selvstyre, Israels tilbaketrekking fra Vestbredden, etterretningssamarbeid og så videre skulle bidra til at partene fikk tillit til hverandre – slik at det kunne opprettes en palestinsk stat ved siden av Israel. Mange vil si at dét var å tro på julenissen, men det er dette norske myndigheter har fortsatt å jobbe mot helt frem til i dag, sier Henriksen Waage.

 

Om Osloavtalens ånd

– Utenriksminister Ine Eriksen Søreide har uttalt at det å ikke fornye mandatet til TIPH-observatørene i Hebron er et steg bort fra Osloavtalen. Er det et brudd på Osloavtalen «å kaste ut» TIPH, og har observatørstyrken opptrådt partisk?

– Hebronprotokollen ble opprettet i kjølvannet av massakren der en israelsk-amerikansk ekstremist og bosetter drepte 29 muslimer i en moské i Hebron. Den er et tillegg til Osloavtalen, og således er dette ikke formelt sett et brudd på Osloavtalen. Israel er selvfølgelig i sin fulle rett til å ikke fornye mandatet.

Men, dette er likevel et klart brudd med Osloavtalens ånd og intensjoner, sier Henriksen Waage.

– Hebronprotokollen var et kompromiss for å få forhandlingene videre etter massakren som holdt på å drepe all dialog. TIPHs rolle har vært å dokumentere de åpenlyse overgrepene fra bosettere mot palestinere.

I Bistandsaktuelts intervju med Kobi Michael fortalte den tidligere etterretningsoffiseren at han som IDF-offiser 1. juli 1994 ble sendt til Rafah-grensen mellom Egypt og Gaza for å ta imot Yasser Arafat. Det var bare uker siden Osloavtalen var undertegnet i Oslo, og PLO-lederen skulle «hjem» til sine egne for første gang på 27 år. Michael brukte eksempelet for å fremheve at han mener «Arafat brøt avtalen fra dag én» og hevdet blant annet at PLO-lederen smuglet våpen denne dagen.

Henriksen Waage avviser den tidligere etterretningsoffiserens fremstilling.

– Påstanden er et godt eksempel på den manglende erkjennelsen fra israelsk side om hvem Yasser Arafat var, og er en lettvint analyse. Arafat var den moderate samlende lederen som var utsatt for ekstremt press fra ulike palestinske fraksjoner. Han tok til dels kraftige oppgjør med ytterliggående palestinere – folk fra Hamas og Islamsk hellig krig – som ønsket væpnet kamp og brukte terror for å ødelegge Osloavtalen. Disse terroristene ødela minst like mye for Arafat selv.

Hun men er det er en utbredt holdning blant mange israelere at Arafat «brøt avtalen fra dag én», at han stod bak selvmordsaksjonene og «ikke var til å stole på».

– Ofte blir hans rolle fremstilt som årsaken til at det ikke er fred i dag. Det er selvfølgelig bare tull.

 

En illusjon, et dilemma

– Michael mener også at palestinerne, fra året etter Annapolis-toppmøtet i USA, der palestinerne «takket nei til the ultimate deal», har hatt som strategi å underminere Israel internasjonalt...?

– Det er riktig at statsminister Olmert gikk langt for å få på plass en avtale i Annapolis. Men her fremstilles dette, igjen, som at «disse utakknemlige palestinerne» er årsaken til at konflikten fortsetter. Slike utsagn har et "israel-sentrisk" utgangspunkt, der man ikke evner å se hvordan israelsk politikk har bidratt til at situasjonen er så fastlåst. Dette er den rådende oppfatningen i Israel, og er kanskje den viktigste forklaringen på hvorfor man ikke har klart å få på plass en fredsavtale og en to-statsløsning, sier Henriksen Waage.

En UNCTAD-rapport fra i fjor mener skyhøy arbeidsledighet, israelske restriksjoner og ugunstige toll-avtaler struper den palestinske økonomien. Økning i bosettinger, strenge restriksjoner og lite fordelaktige toll-avtaler er blant årsakene til at de økonomiske utsiktene for de palestinske områdene er dystre, ifølge rapporten.

«Konservative anslag fra Verdensbanken indikerer at en full stopp av israelske restriksjoner kunne bidratt til en årlig BNP-vekst på opp mot ti prosent» for hele Palestina, heter det i rapporten. På Gaza-stripen, ville en fjerning av handelsbarrierer og økonomiske restriksjoner kunne generere vekst fra dagens nivå opp mot hele 30 prosent innen 2025. Det er imidlertid få indikasjoner på endring i israelsk politikk. Optimismen blir i rapporten raskt skutt ned, og FN-rapporten karakteriserer situasjonen i Gaza som alarmerende.

Arbeidsledigheten er nå på 44 prosent på Gaza. Disse fiskerne har jobb, men de kan ikke sette garn lenger enn seks kilometer fra kysten. Foto: Ashraf Amra / Zuma / NTB scanpix

Hilde Henriksen Waage påpeker at Israel får stadig mer internasjonal støtte for sitt perspektiv på konflikten og sier palestinerne står nærmest alene igjen.

– Summa summarum har Israel vunnet og palestinerne tapt – alt.

– Men har mange europeiske land «kjøpt palestinernes narrativ om at de er ofre»? Og stiller derfor ikke bistandsgivere krav til «korrupte palestinske myndigheter»?

– Norge har forsøkt å bidra til å forhandle frem kompromissløsninger, gang på gang. År ut og år inn har Norge bidratt med bøtter og spann av bistandspenger, og prøvd og prøvd å få på plass løsninger uten å lykkes. Det er ingen som «har kjøpt palestinernes narrativ». Det er faktisk slik at det er en sterk og en svak part i denne konflikten, og det er ikke Norges skyld at disse prosessene har gått nedenom og hjem, understreker professoren.

– Det som kunne vært et relevant spørsmål for norske myndigheter å stille, er imidlertid; «skal vi fortsette å bidra med bistand – eller må Israel selv og alene bidra til å rydde opp i all miseren de har skapt på Vestbredden og Gaza?». Dette er et veldig vanskelig dilemma for norske myndigheter, for hvis ikke Norge fortsetter å hjelpe palestinerne, hvem vil gjøre det da? spør hun, uten å svare.

Det Henriksen Waage derimot er helt sikker på, er at norsk Israel-Palestina-politikk, med mål om å bidra til å bygge opp infrastruktur til en kommende palestinsk stat, er en illusjon. Men selv om den norske Midtøsten-eksperten mener Osloavtalen var mislykket, vil hun ikke slå den siste spikeren i kista.

– Dilemmaet i dag, ikke minst for norske myndigheter, er hva som er alternativet. Dersom man sier at Osloavtalen er død, har man jo ingenting igjen. Konsekvensen av det kunne være at norske myndigheter trakk seg helt ut – og sluttet å gi bistand. Men hvem straffer man da? Palestinerne selvfølgelig.

– Det finnes ingen alternativer til å holde liv i det lille som er igjen av denne avtalen.

 

Dette er hovedgrepene fra Institute for National Security Studies:

  • Forankre Israels politiske-, sikkerhetsmessige- og territorielle interesser i Judea og Samaria. Tydeliggjøre Israels intensjoner for politisk og territoriell adskillelse fra palestinerne – og legge forholdene til rette for en to-statsløsning, også uten bilaterale politisk framskritt.
  • Forsterke sikkerhetskomponenten og sikre operasjonell frihet i Judea og Samaria, og samtidig redusere friksjonen med den palestinske befolkningen. Forbedre sikkerhetssamarbeidet med palestinske sikkerhetsstyrker (PASF) basert på mottoet «jo mer de gjør selv, jo mindre må vi gjøre».
  • Styrke Israels internasjonale og regionale status og legitimitet. Demonstrere seriøs vilje og forpliktelse for en to-stats-realitet og samtidig fremme sikkerhets-, politisk-, og økonomisk samarbeid regionalt.
  • Bidra til å styrke palestinsk infrastruktur, styresett og økonomi. Ta trinnvise steg, sammen med det internasjonale samfunnet, for å bedre palestinske myndigheters styresett, som et fundament for en fremtidig velfungerende og uavhengig palestinsk stat. Bl. a skal det settes av spesielle områder for økonomisk- og infrastrukturell utvikling.
  • Få på plass en differensiert byggepolitikk i Judea og Samaria. Fortsette å bygge inne i de (fem store; journ.anm) eksisterende bosettings-blokkene. Samtidig fryse bygging i isolerte bosettinger dypt inne i palestinske befolkede områder. Mulig relokalisering fra bosettinger utenfor (de fem store; journ.anm) blokkene kun om en omfattende avtale med palestinerne kommer på plass.

 

  • Les omtale av hele planen her.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 14.02.2019 12.02.39 Sist oppdatert: 14.02.2019 12.02.39