Sri Lanka: Da en gammel hauk tilbød seg å være due

HISTORIE-STAFETTEN: Det var ikke helt klart på forhånd hva hensikten med besøket var, men i en tale til inviterte diplomater kom gjesten med en oppsiktsvekkende nyhet, skriver den tidligere FN-diplomaten Arve Ofstad.

Av Arve Ofstad Sist oppdatert: 15.03.2019 16.27.17

Året var 1997, og jeg var FN-koordinator og UNDP-leder i Sri Lanka.

På denne tida hadde den den srilankiske hærens krig mot de militante tamilske separatistene pågått for fullt i flere år - med mange drepte, både sivile og militære. Det eneste korte avbrudd i den blodige borgerkrigen var et forsøk på fredsforhandlinger under den nyvalgte presidenten Chandrika Kumaratunge i 1994-95.

På den internasjonale scenen var det mange som ville bidra til en fredelig løsning på den blodige konflikten, også høyst uventede fredsduer: I mars 1997 kom den palestinske PLO-lederen Yassir Arafat flyvende, på offisielt besøk til Colombo. Han hadde samtaler med både president Kumaratunge - og hennes mor statsminister Sirimavo Bandaranaike.

 

Overraskende budskap

Det var ikke helt klart på forhånd hva hensikten med besøket var, men i en tale til inviterte diplomater og andre på Taj Hotel kom han med en oppsiktsvekkende nyhet: Han ville gjerne være fasilitator for å bidra til fred i Sri Lanka. 

«I am at the disposal of the friendly people of Sri Lanka. We are now facing a new order, and the new order is peace. I offer all my effort and support for you to reach a settlement.» 

Sa den palestinske frigjøringslederen, ifølge et referat i Irish Times. Og referatet stemmer, for jeg var til stede og hørte det. 

Representanter for Sri Lankas utenriksdepartement sto bak i møtelokalet og kommenterte noe distansert og avmålt: 

«Dette er vel tilbud nummer 53». 

Sri Lankas regjering hadde i denne perioden mottatt en rekke fredsmeklertilbud - fra både stater og ikke-statlige organisasjoner. FN hadde tilbudt sin assistanse til partene en måned tidligere. Katolske biskoper, Commonwealth-sekretariatet og andre hadde kommet med ulike framstøt.

 

Ønsket ikke eksterne parter

Men alle forsøk hadde blitt avvist til da. Regjeringen ville ha direkte samtaler med separatistene, uten ekstern innblanding. Dette var et internt lankesisk anliggende, mente de. Separatistene i LTTE - også kjent som tamiltigrene - ønsket seg på sin side en ekstern tilrettelegger, som også kunne være garantist for en eventuell avtale. 

At det allerede hadde vært hemmelige samtaler med norske representanter, var det veldig få som da kjente til, og den offisielle prosessen med norsk bidrag kom ikke i gang før 1999. 

Arafats tilbud kom overraskende. Frigjøringslederens organisasjon PLO ble forbundet med en rekke blodige aksjoner i ulike land gjennom årene, og Arafat var ikke akkurat kjent for å fremme fredsprosesser i andre land. Framstøtet var også et litt underlig diplomatisk håndverk, ikke minst i lys av de relasjonene som hadde eksistert mellom de palestinske bevegelsene og begge parter i Sri Lanka. 

Regjeringen i Sri Lanka hadde for lengst anerkjent PLO som den ledende frigjøringsbevegelsen og rettmessige representant for Palestina. PLO åpnet ambassade i Colombo i 1975. Statsminister Sirimavo Bandaranaika som ble verdens første valgte kvinnelige statsleder i 1960, hadde et spesielt godt forhold til PLO og Arafat. 

Men samtidig gikk det flere rykter om at PLO på slutten av 1970-tallet, etter at en mer Israel-vennlig regjering overtok makten i Sri Lanka, bidro med opplæring av LTTE i India. Sikrere kilder hevdet at LTTE hadde et godt samarbeid med PLOs radikale fløy PFLP (Folkefronten for frigjøring av Palestina) under ledelse av George Habash

LTTE-kadre deltok på sin side på PFLPs treningsleirer i Libanon, og det var LTTE som lærte PFLP å lage selvmordsbomber, bl.a. magebelter slik som den unge kvinnelige LTTE-soldaten benyttet da hun drepte den indiske statsministerkandidaten Rajiv Gandhi i 1991. 

 

Dele erfaringer fra Oslo-prosessen?

Kanskje det var nettopp på grunn av Arafats kontakter i begge leirer at han mente å kunne skape en sterkere fredsvilje? 

Arafats besøk til Sri Lanka skjedde snaut fire år etter Oslo-avtalen mellom Israel og PLO i 1993, en avtale som allerede var i ferd med å rakne. Kanskje Arafat hadde gjort noen erfaringer fra Oslo-prosessen som kunne være til nytte i Sri Lanka? Han hadde jo selv fått Nobels fredspris i 1994. 

Uansett, så hørte vi aldri noe mer til Arafats tilbud i Sri Lanka i ettertid. De fleste mente vel at han hadde mer enn nok å gjøre på hjemmebane for å sikre fredsprosessen og sin egen maktbase der. 

Historie-stafetten

Mer enn 50 år med norsk bistand rommer en rekke sterke, underholdende, minnerike, triste eller glade historier – ikke minst fra bistandsarbeidet «i felt».

Under vignetten "Historie-stafetten" vil vi samle historier med relevans for bistandshistorien. Ansatte og tidligere ansatte i utenrikstjenesten, internasjonale eller norske organisasjoner kan bidra. Historiene kan med fordel bli fortalt på en personlig måte. Legg gjerne ved bilder. Lengden på innleggene kan variere.

Bistandsaktuelt kan bidra med å skanne inn historiske bilder eller utarbeide tegninger. Bistandsaktuelt kan også bidra med en viss språkvask og redigering av tekstene. 

Lyst til å bidra? Kontakt Gunnar.Zachrisen@norad.no 

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 15.03.2019 16.27.17 Sist oppdatert: 15.03.2019 16.27.17