Internt fordrevne flyktningbarn i Sør-Sudan ved en midlertidig skole like utenfor Juba. Bildet er fra 2014, og skolen var et telt satt opp av Flyktninghjelpen. Forfatterne av Global Education Monitoring Report mener det er bedre å få barna fortest mulig inn i lokale offentlige skoler. Foto: Nina Bull Jørgensen.  

Utdanningsrapport: «Flyktninger må raskere inn i vanlige skoler»

Unge på flukt bør inkluderes i lokale offentlige skoler i stedet for å gå på skole i telt satt opp av nødhjelpsorganisasjoner. Nødhjelp til utdanning i konflikt og kriser må kobles tettere med langsiktig bistand, mener forfatterne av Global Education Monitoring Report.

Av Nina Bull Jørgensen Sist oppdatert: 18.01.2019 08.54.48

– Det er en ide som har modnet. Det var ikke akseptert inntil nylig, sier redaktøren for Global Education Monitoring Report, Manos Antoninis.

Både vertsland og flyktningene selv har lenge vært skeptiske til ideen om å integrere så mange flyktninger som mulig i vanlige offentlige skoler, forklarer Antoninis.

– De fleste som flykter til andre land har jo en idé eller drøm om at de så snart som mulig skal komme hjem igjen. Så det å begynne på skole i et naboland eller et annet land de har flyktet til blir som en trussel mot ideen om å reise hjem. Det å bli integrert blir en trussel.

Vertsland og lokalsamfunn har tatt i mot flyktninger som en del av internasjonale avtaler, men mange har ikke vært åpne for å la dem bli lenge og integreres raskt, ifølge rapporten.

– De tenker ofte at flyktningene vil forstyrre balansen og sammensetningen av befolkningen i området, at de vil forårsake mange problemer. Men når vi ser at mange flyktningkriser blir trukket ut i tid, blir det helt feil å ekskludere flyktningbarna fra offentlig skole.  Da ødelegger man deres fremtidige muligheter til å integrere seg i samfunnet, sier redaktøren.

Anarki

Det vanlige har lenge vært å opprette egne parallelle systemer for flyktninger og nyankomne innvandrere, det være seg store skole-telt i flyktningleirer eller spesielle kurs og skoleklasser for innvandrere – der ingen snakker det lokale språket.   

– Det var et slags anarki i hvordan ulike humanitære aktører satte opp parallelle skoler og utdanningssystemer. Ingen garanterte for kvaliteten, og barna fikk ikke offisielle vitnemål eller sertifikat, kanskje bare et diplom med logoen til en frivillig organisasjon, som ikke kan brukes til noe, sier Manos Antoninis. 

Det var FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) som introduserte ideen om en global utdannings-strategi i 2012, forteller Antoninis videre.

– Det var helt nytt da, men nå har ideen slått rot og blitt akseptert av de fleste land. Åtte av de ti landene som tar i mot mest flyktninger har begynt å inkludere flyktningbarn i sine utdanningssystemer.

Mye gjenstår

Men det er også unntak, påpeker rapportforfatteren.

– Bangladesh er det mest åpenbare, der rohingyaene ikke får adgang til offentlige skoler på grunn av den sensitive og komplekse situasjonen. Derfor setter humanitære aktører opp parallelle skolesystemer. Det samme gjelder i Algerie, sier han.

– Så selv om ideen har slått rot, er det mye som gjenstår for at vi skal lykkes med denne strategien.

Og i praksis varierer det også hvordan dette gjøres?

– Ja, politikken varierer og praksisen varierer. I land som Libanon og Jordan har utdanningsmyndighetene åpnet dobbelt-skift skoler, der syriske flyktninger får går på skolen om ettermiddagen, adskilt fra de lokale barna. Det er flott at de får gå på skole, men det er ikke nødvendigvis den beste løsningen når det gjelder integrering.

Og så er det disse telt-skolene satt opp av Unicef, Redd Barna og andre nødhjelpsorganisasjoner; Er det disse dere ønsker å avvikle til fordel for et mer inkluderende system?

– Ja og nei. Noen av flyktningleirene i verden ligger i veldig avsidesliggende områder, der det ikke finnes offentlige skoler, så der har vi andre typer utfordringer. Det fins også tilfeller der de parallelle systemene er regnet som bedre enn de offentlige, som i de palestinske flyktningleirene. Det fins mange ulike situasjoner.

Sårbare lokalsamfunn

Men hva med små lokalsamfunn Midtøsten som tar i mot syriske flyktninger eller et land som Uganda som tar i mot mange hundre tusen flyktninger fra Sør-Sudan? Hvordan skal en liten skole og et lite allerede sårbart lokalsamfunn klare å plutselig ta i mot 200-300 eller flere tusen nye elever?

– Det er selvfølgelig en stor utfordring, spesielt nå vi kun snakker om flyktninger. Rapporten dekker et stort spekter; Vi snakker om alt fra Kinas interne migranter der barn på landsbygda blir etterlatt mens foreldrene dra inn til byene for å jobbe, til Erasmus-studenter i Europa.

– Likevel, problemene rundt kommunikasjon, integrering og tilhørighet er felles for nesten alle tilfellene.

Når det gjelder flyktninger, minner Manos Antoninis om at 90 prosent av flyktningene bor i lav- og mellominntektsland.

– Vi snakker om flyktningene som et problem i Europa, men det er bare en liten del som kommer til Europa og Nord-Amerika. Mens lavinntektsland som for eksempel Uganda har minst dobbelt så stor byrde, påpeker Antoninis.

– Konflikter er dessverre oftest konsentrert i noen av de fattigste landene i verden, og det er ingen tvil om at flyktningkriser overvelder dem.

Gylden mulighet

Men rapportens forfattere ser også dette som en gylden mulighet til å få oppmerksomhet rundt situasjonen i allerede ressurssvake lokalsamfunn, der utdanningstilbudet ofte er svært begrenset og av lav kvalitet.

– Derfor et det viktig at vi i planleggingen bringer sammen humanitære aktører – som vanligvis hjelper flyktninger – og utviklingsaktører som vanligvis fokuserer på sårbare lokalsamfunn. Bring dem sammen og finn permanente løsninger som kommer begge parter til gode. Det er en av hoved-anbefalingene i rapporten.

Men hvem skal betale regningen? Flere organisasjoner har stadig vekk klaget over at en altfor liten andel av nødhjelpspotten går til utdanning for barn i krise og konfliktområder.

– Ja, humanitær bistand er kortsiktig og har ofte mer fokus på mat, medisiner og husly. Derfor er ikke utdanning en stor del av det. Men det vi har funnet ut er at mer utviklingsbistand enn vi trodde rent faktisk går til utdanning i kriseområder. Så det er et godt tegn, sier Antoninis.

Men mer må gjøres når det gjelder å kombinere og koordinere humanitær hjelp og langsiktig utdanningsbistand.

– Å bringe humanitære aktører, utviklingsaktører og lokale utdanningsmyndigheter sammen er nøkkelen. Bistanden på dette feltet må koordineres mye bedre. Og det har vi bare så vidt begynt med nå, sier den globale utdanningseksperten Manos Antoninis.

Det var et slags anarki i hvordan ulike humanitære aktører satte opp parallelle skoler og utdanningssystemer. Ingen garanterte for kvaliteten, og barna fikk ikke offisielle vitnemål eller sertifikat.

Manos Antoninis

Manos Antoninis, direktør for the Global Education Monitoring Report

"Building bridges, not walls": Sju anbefalinger om global utdanning

Den globale utdanningsrapporten, Migration, displacement and education: BUILDING BRIDGES, NOT WALLS kommer med disse anbefalingene:

  1. Beskytt barns rett til utdanning: Det er en menneskerett for barn å få gå på skole, uansett hvor i verden de er. Ikke la papirproblemer hindre.

  2. Inkluder immigranter og flyktningbarn i nasjonale utdanningssystemer så fort som mulig. De bør ikke segregeres i separate parallelle utdanningssystemer.

  3. Møt deres behov;ta hensyn til språkproblemer, traumer og lange avbrekk fra skolegang.

  4. Kjenn deres bakgrunn og historie

  5. Sørg for at lærere er forberedt på å ta i mot elever med ulik bakgrunn

  6. Se deres potensial;ikke glem at mange flyktninger er godt utdannet og overkvalifiserte.

  7. Koordiner nødhjelp og langsiktig bistand til utdanning

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 18.01.2019 08.54.48 Sist oppdatert: 18.01.2019 08.54.48