Rød
kantspiller

på blått
lag

DEBUTANT PÅ BORTEBANE: Dag-Inge Ulstein er både omtalt som «en irriterende god fotballspiller» og «KrFs røde alibi». Her er han klar for match med etiopiske skoleelever. Foto: Nina Bull Jørgensen

PORTRETTET: Egentlig var han på vei ut av politikken, i hvert fall for en stund. Han og kona hadde tenkt å bli bistandsarbeidere. Men så ringte en dame og spurte om han ville bli minister.

Av Nina Bull Jørgensen Sist oppdatert: 15.02.2019 14.21.12

– Har du et arr noe sted?
– Eh..? Hva mener du? Arr på kroppen?
– Ja. Eller i sjela?

Dag Inge-Ulstein stusser over Bistandsaktuelts spørsmål. 

– Sett utenfra kan det se ut som livet har glidd veldig greit for deg; Jeg lurte på om du noen gang opplevd noe vondt, opprørende, noe som har satt dype spor?

Ah, skjønner! Men én ting er jo helt sikkert; Ting er aldri bare det du ser på overflaten...

Uvant i ny rolle

Veien er humpete, men de sorte skinnsetene i bilen er myke. Et rødt, hvitt og blått flagg pryder panseret på den hvite Landcruiseren. Foran oss politibiler, blålys og ulende sirener. En norsk minister er på vei.

– Jeg håper jeg kan fortsette å være meg sjøl, sier han.

Vi er i Addis Abeba, Etiopia. Dag-Inge Ulstein er på sin aller første utenlandsreise som utviklingsminister.

I løpet av et døgn har han møtt utenriks-, finans- og utdanningsministeren, lyttet til representanter for frivillige organisasjoner, besøkt en resirkuleringsbedrift for papiravfall og holdt et åpningsinnlegg på AU-konferansen om utdanning for jenter på flukt.

– Og så er det mye rart da, som å ha disse politibilene kjørende foran meg. Det er mye jeg aldri kommer til å venne meg til. Men jeg håper virkelig at jeg kan finne en måte å være meg sjøl i denne rollen, gjentar han. 


I NY ROLLE: Dag-Inge Ulstein i sitt aller første møte med en utenlandsk politisk leder, Etiopias utenriksminister, Workneh Gebeyehu. Foto: Nina Bull Jørgensen.

Finner fellestrekk

– Og hva er «deg sjøl»?

For eksempel det å være her og bli kjent med folk, høre historiene fra livene deres. Det fascinerer meg både hvor forskjellige vi kan være, men også hvor mye vi har til felles.


Den åpenbare forskjellen er at én sitter på en pengesekk med 38 milliarder kroner, mens den han møter – det være seg en etiopisk minister eller bonden på landsbygda – er mottaker.  Én gir. En får. Én er gavmild. Én er takknemlig. Men Dag-Inge Ulstein er mer opptatt av hva de har til felles.

– Det var kjekt. Både nært og personlig. Vi snakket om familien og barna våre. Han hadde bekjente i Bergen. Og det var flott å høre at han og regjeringen virkelig tar dette med kvinners rettigheter på alvor, sier han smilende etter møtet med Etiopias utenriksminister.

I møtet med bønder i det etiopiske høylandet forteller han at hans aller første jobb, som tenåring, var på en fjellgård nordvest i Norge. Og i møtet med ivrige fotballgutter på en etiopisk ungdomsskole forteller han om datteren på tretten, som «elsker fotball, og elsker skolen».

I SØKELYSET: "Jeg har lenge drømt om å reise til Etiopia", sier Ulstein i møte med ivrige etiopiske journalister. Foto: Nina Bull Jørgensen.

Ville bli bistandsarbeider

Etter fem år som sosialbyråd og finansbyråd i Bergen, sa han takk for seg i fjor høst. Han ville ha mer tid til familien. Dessuten hadde han og kona bestemt seg for å virkeliggjøre en drøm.

Det var et ønske om reise ut og være med å bekjempe fattigdom, bidra der det er størst behov. Kona mi er psykolog, så det kunne like gjerne vært hennes profesjon som tok oss et sted. Kjønnsrelatert vold. Barn og traumer... Det er så mange områder der hennes kompetanse trengs der ute.

– Et hjerte som banker for Afrika? 



– Ikke nødvendigvis Afrika. Det kunne også vært Midtøsten eller Asia, sier Ulstein.

– Men var det også ønske om en slags «selvrealisering» – litt sånn «vi skal ut å redde verden»?

– Nei, ikke selvrealisering! Nei, veit du ka! Det er så mange som snakker om å gjøre noe, uten å gjøre det. Vi hadde snakket om å gjøre dette helt siden vi ble sammen for snart 20 år siden. «Vi har alle ressurser, vi kan gjøre det» ble vi enige om.


Tvil

Men før de rakk å bli bistandsarbeidere på bakken, fikk 38-åringen en telefon med et annet tilbud; Å bli sjef over all norsk bistand.

Han var sterkt i tvil hva han skulle svare.

Krfs retningsvalg og alt det der var ikke, som alle trodde,det vanskelige. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle melde meg ut av Krf selv om det ikke gikk den veien jeg hadde håpet, sier han.

Det var familien det gikk på.Jeg tok kona og ungene med i familieråd før jeg takket ja. Det var virkelig ikke lett.

Gang på gang har «Krfs røde gissel i regjeringen» måttet svare for en tidligere Facebook-uttalelse: «Jeg vil ikke i regjering med et populistisk Frp. De står rett og slett for langt unna et verdiforankret og radikalt Krf». I milde vendinger har han svart at det ikke var «tanken på makt» som gjorde at han sa ja, men «muligheten for å påvirke».

«Han bruker ikke politikken for å få seg en karriere. Han bruker karrieren til å gjennomføre den politikken han brenner for», sa en god kamerat av Ulstein til Bistandsaktuelt like før Etiopia-reisen, og tilføyde: «Han er den fyren Krf trenger akkurat nå».

Bestefaren min var stortingsrepresentant, en rollemodell. Men jeg hadde aldri sett for meg noen politisk karriere, sier Ulstein selv.

Har et arr

Sett utenfra ser det unektelig ut som livet til Dag-Inge Ulstein har gått på skinner:

En trygg barndom i ei lita bygd på Sunnmøre, engasjert i kristent ungdomsarbeid, lykkelig gift med fire friske barn. Kvinner sier han «ser bra ut», mannfolk sier han er en «irriterende god» fotballspiller. Som vokalist i bandet Electric City havnet han på hitlistene «uten egentlig å satse på musikk». Og som finansbyråd klarte han ved et mirakel å snu Bergens økonomi fra minus til pluss. 

Storebrorens bekymring for at «han Dag-Inge hadde tenkt å vere ungdomspastor resten av livet» var helt klart ubegrunnet.

Joda, jeg har vært utrolig heldig. Jeg har alltid hatt gode folk rundt meg både i oppveksten og jobbsammenheng, sier han.
               
Men han har likevel et slags «arr». Dag-Inge har tenkt.

Dagen etter at Bistandsaktuelts reporter stilte det litt underlige spørsmålet kommer han bort til henne. Vi er i byen Mekelle i Tigrayprovinsen. Han har en historie han har lyst å fortelle – om å føle seg liten, sett ned på og usynliggjort.

Men det må bli senere, når det er litt mindre hektisk.

ENTUSIASTISK: Dag-Inge Ulstein lot seg begeistre av gründer-bedriften Penda, som driver med resirkulering av papir i Addis Abeba og andre etiopiske byer. Foto: Nina Bull Jørgensen.

 

"PÅ GØLVET": Norges nye utviklingsminister hjelper til med å sortere papirsøppel. Foto: Nina Bull Jørgensen.


Ikke Krf-vokabular

«Så kjekt». «Sterkt». «Fascinerende».  Utviklingsministerens lar seg begeistre og bevege.

Hele tiden framoverlent, med en svak bøy i nakken og et åpent, lett mysende blikk. Ulstein spør, lytter og tar notater i sin sorte A5-notatbok. Han ser folk rundt seg: «Går det bra med deg? Er det noe du trenger?». Han lar høflig «vanlige folk» gå først ut av flyet og takker nei til hjelp med småting; «Jeg kan gjøre det selv».

Venner, familie og kolleger kan ikke få skamrost han nok: Han er «varm, tolerant, klok, en god samtalepartner, rakrygget, handlekraftig, vennlig, sindig». Den eneste smule kritikk de vil formidle til Bistandsaktuelter at han «kan være litt distré» og at han var sta som barn: «Lillebror fikk det som han ville».

Ikke mye å slå i bordet med for en kritisk journalist!

– Hender det aldri at det «går en faen i deg»; at du blir skikkelig forbanna og vippet av pinnen?

– Hm… Nei, altså. Noen ganger når jeg ser urettferdighet, så kjenner jeg på den følelsen. Men jeg vet ikke om jeg ville brukt de samme ordene.

Han smiler, før han legger til: – De er utafor Krf-vokabularet.

«Jeg har aldri sett han bli vippet av pinnen, med mindre han snakker med en Frp’er om innvandringspolitikk...», lød svaret fra kameraten hans på det samme spørsmålet.

Hellig uro

Ulstein selv fortsetter på et litt annet spor, som kanskje mer indirekte berører temaet innvandring og flyktninger.

– For eksempel, da vi kjørte ut fra mottakelsen ved ambassadørens residens i går, fra en flott fest, så kjørte vi gjennom en by der du ser utrolig mange forskjellige liv, sier han.

– Det er et eller annet med hvor vanvittig privilegerte vi er. Og jeg syns ikke vi i vår generasjon skal ta så mye av æren for det. Samtidig vokser det opp en generasjon andre steder i verden, som i hvert fall ikke har skylda for at de sover på gata eller lever i vanskelige situasjoner, sånn som de vi kjørte forbi i Addis.

– «Hellig uro». Går det an å kalle det det? spør han, og drar på smilebåndet av sin egen formulering.

Reddet en flyktningfamilie

Med Jesus som forbilde og bibelvers på mobilen er Dag-Inge Ulstein ikke bare en som snakker, men også en som handler når han ser urett. For eksempel som byråd i Bergen under flyktningkrisen.

– Jeg var blitt kjent med en familie som var i ferd med å bli uttransportert. Moren hadde store traumer. De hadde ikke fått den helsehjelpen de hadde krav på. Og fordi han var den som kunne best norsk, ble femåringen i familien brukt som tolk – midt på natta da politiet kom inn i huset deres og hentet dem til Trandum, forteller Ulstein.

– Jeg visste at det var feil – så oppriktig feil å bruke et barn i den rollen, fortsetter han.

Og så klarte han ikke å la være. Han «tok noen telefoner». To år senere bor flyktningfamilien fortsatt i Bergen.

Fugleperspektivet

De fleste vil sikkert si at ditt brennende engasjement for enkeltmennesker er positivt. Men kan det også komme i veien for overblikket og det store fugleperspektivet?

– Det får jo ettertiden vise da. Men er det noe jeg tenker vi trenger så er det mer engasjement, svarer utviklingsministeren.

– Vi skal selvfølgelig ikke blande oss inn i alt. Men hvis ikke vi skulle bry oss når vi møter de folka det er snakk om… Hvis du kan gjøre en forskjell for noen, og hvis du kan redde liv, så kan vel ikke det være feil?!

Et øyeblikk virker det som den nye ministeren er i ferd med å bli ørlite grann provosert. Men han beholder roen.

– Om det ikke alltid får de utfallene som vi ønsker, så kan vi i det minste bidra til å gi håp og moralsk støtte. Verden er stor. Men vi har alle muligheten til å gjøre en forskjell der vi er, sier han. 

– Men de store linjene og overordnede analysene er selvfølgelig også helt avgjørende, skynder Ulstein seg å understreke.

OFFENSIV SPILLESTIL: Norges nye utviklingsminister spiller "bærekrafts-fotball" med elever på skolen Kiross Gessei den etiopiske byen Mekelle, i Tigray-provinsen. Foto: Nina Bull Jørgensen


Offensiv spiller

På en ungdomsskole i Mekelle får Ulstein endelig sjansen til å vise hva han er god for. Han har tatt med seg en fotball – dekorert med de sytten bærekraftsmålene.

– I strid med alt annet som blir sagt om deg; Det ryktes at du har en arrogant spillestil?
Haha. Det kan godt hende ja. Men det kan jeg stå inne for. Akkurat på fotballbanen kan det hende at jeg blir litt vel innbitt, altså.
Så det er liksom du som skal skåre bærekraftsmålene?
Haha. Jeg vet ikke om det er jeg som skal skåre dem. Det kan jeg ikke gjøre alene. Men jeg er i hvert fall en offensiv spiller.

Ifølge staben rundt han er Ulstein allerede en populær sjef – en god lagspiller. Men han spiller på ett lag til; nemlig «landslaget» til Erna... Allerede i løpet av sin første uke som minister klarte han med sin «offensive spillestil» å provosere medspillere på høyre kant.

«Det er uaktuelt å bruke bistand som pressmiddel i flyktningpolitikken», uttalte Krf-ministeren i media. «Håpløs tilnærming», repliserte Frp-topper. Deretter Ulstein igjen, med knusende ro: «Det er Krf som styrer denne ministerposten nå», sa han til flere medier.  Og videre: «Det er fattige lands interesser, og ikke Norges interesser, som skal prege utviklingspolitikken.»

Med støtte fra statsminister Erna Solberg, ser det ut som han har satt sin første skåring, eller som Krfs nylig avgåtte partileder Knut Arild Hareide sa det: «Ulstein har satt skapet på plass».

Mens debatten om bistand og returavtaler ruller og går hjemme i Norge, ruller Ulstein og hans delegasjon videre på etiopiske veier, med stadige mobil-oppringninger fra norske medier. Den nye ministeren må holde mange tanker i hodet samtidig.

 

Rollebytte

Etter tre intense dager er reisen ved veis ende. Flyet til Norge går om 20 minutter. I VIP-loungen på flyplassen i Addis synker vi ned i to enorme hvite skinnstoler med gullforgylte armlener. Ingen av oss føler oss helt vel tilpass, men vi velger å le av det.

Det var det «arret» du skulle fortelle om...

– Ja. Du spurte jo om det var noe som har satt seg i sjela. Og det jeg ville fortelle om er noe som skjedde i jobben da jeg var finansbyråd. Jeg byttet jobb for en dag med en kompis av meg. Han jobbet i noe som likner på =Oslo, bladet Megafon i Bergen. Han var ikke rusavhengig. Men han hadde hatt en tøff og vanskelig oppvekst.

– Han tok av seg lua, fikk låne en dress og overtok min jobb. Så ble han blant annet med på NHOs årskonferanse. Herman Friele, NHO-direktøren og masse toppfolk var der.


Usynliggjort

Seinere i uka overtok Ulstein kompisens jobb, gikk ut på gata og prøvde å selge blader.

– Jeg gjorde ingenting annet enn at jeg tok på meg den joggebuksa jeg bruker å ha på når jeg kommer hjem, ei lue og ei allværsjakke. Jeg tenkte det skulle bli greit. Men det gjorde så vanvittig mye med meg å stå der og se at alle blikkene som forsøkte å unngå meg, sier utviklingsministeren.

Folk han kjente og folk han jobbet sammen med på rådhuset gikk rett forbi han, forteller Ulstein.

– Jeg ble totalt usynliggjort – med unntak av en eldre dame som kom bort og stakk noen penger ned i neven på meg…  Det var så utrolig skjellsettende å prøve litt å komme inn i et annet menneskes liv. Det har satt dype spor.

Og hva gjorde det med han, kompisen din?

– Nei, han hadde jo så mye bra å komme med! Etter talen til NHO-sjefen gikk han opp og utfordret på flere ting, for eksempel hvordan arbeidslivet kan tilrettelegges bedre for folk som han – folk som av ulike grunner har hatt det tøft i livet.

I MAKTENS KORRIDORER: Utviklingsminister Ulstein i den Afrikanske Union. Her holdt han et innlegg om utdanning for jenter på flukt og var svært inspirert etter møtet med AU-kommisæren Sarah Anyang Agbor. Foto: Nina Bull Jørgensen.

Koffertbæreren

«Nå MÅ dere gå inn på flyet! Det går om fem minutter!» Norges ambassadør til Etiopia bryter inn og sørger for at ministeren holder tidsskjema. En fra ministerens stab kommer løpende og tar håndbagasjen hans.

– Nei, nå føler jeg meg tomhendt og ubrukelig! Skal jeg ta kofferten din? spør han Bistandsaktuelts reporter, som benytter sjansen til å få det siste ordet.

Nei! Nå er det på tide at du venner deg til å være minister!

1986: Forhåpningsfull førsteklassing på Solevåg barneskule, Sunnmøre. 2006: Dag-Inge Ulstein med band opptrer på Norsk Luthersk Misjonssambands sommfestival for ungdom. 2016: KrF-politiker gjør minus-tall til pluss som finansbyråd i Bergen. Foto: Privat/Wikipedia/Øyvind Ganesh Eknes.









Publisert: 15.02.2019 14.21.12 Sist oppdatert: 15.02.2019 14.21.12