Faksimile fra forsiden av boken "Comics in Contemporary Arab Culture - Politics, Culture and Resistance."

– Tegneserier er de unge arabernes ufiltrerte uttrykk

Den arabiske våren utløste et jordskred – av tegneserier. Nå tegner unge araberne raseriet mot de gamle gubbene som styrer, og frustrasjonen over undertrykkingen av kvinner. Men myndighetene vet hva som skal til for å få dem til å holde kjeft.

Av Anne Håskoll-Haugen Sist oppdatert: 19.02.2019 07.59.20

– Tegneserier er de unge arabernes ufiltrerte uttrykk. Et vindu inn i den arabiske verden som viser hva de unge er sinte for og hva slags fremtid de vil ha. Etter den arabiske våren i 2011 har tallet på tegneserieskapere eksplodert, og mange av de som tegner er kvinner.

Det sier Jacob Høigilt som har lest seg gjennom metervis med seriestriper produsert av arabiske tegneserieskapere de siste årene. Han sier tegneseriene tar for seg spesielt tre sider ved samfunnet; myndighetenes bruk av vold,  deres autoritære holdning ovenfor folket og forholdet mellom menn og kvinner.

Han mener det er berettiget harme;

– Ungdom er helt spilt ut på sidelinjen i land som Egypt og Libanon. Samfunnet krever lojalitet til gamle menn – både fra kvinner og unge menn, i familien så vel som i det politiske liv.

Derfor er det kanskje ikke tilfeldig at det nettopp er unge menn, og ikke minst, mange unge kvinner, som står bak den nye tegneseriebølgen.

 

Revolusjoner føder tegneserier

Høigilt er Midtøsten-forsker og var i Kairo for å samle materiale til et forskningsprosjekt om språkendringer i den arabiske verden. En dag befant han seg i en av byens bokhandlere hvor han plutselig oppdaget en hel hylle med arabiske tegneserier. Året var 2012 – ett år etter den arabiske våren hadde eksploderte i gatene der og på skjermene våre her hjemme. Og, skulle det vise seg – også i tegneseriehyllene.

– Dette var noe nytt. Unge stemmer som brukte en ny måte å kritisere samfunnet på, sier Høigilt.

 

Det er ikke første gang en revolusjon har hatt den effekten. Morten Harper er tegneserieekspert og redaktør av tegneserieteori.no:

– På mange måter kan vi se en parallell til 1968- revolusjonen i den vestlige verden. Også da blomstret det opp i tegneseriesjangeren og seriene gikk fra å være underholdning til å bli samfunnskritikk.

I dag er dokumentarserier en viktig sjanger, og Harper kaller tegneserieskaperne for grafiske vitner.

– Tegneserieskapere kan vise helt andre historier enn pressen kan. De tolker hendelsene på en måte som gjør at leseren kan leve seg inn i dem. Mange er svært personlige fortellinger om hva de har sett selv eller hva personene de møter har opplevd.

Harper kan nevne i fleng tegneseriebøker fra de siste årene som tar for seg store politiske hendelser; Joe Saccos Fotonoter i Gaza og Ali Fitzgerald Drawn to Berlin er blant to av bøkene som har fått oppmerksomhet.

I den siste har Fitzgerald holdt tegnekurs for noen av de mange asylsøkerne som ender opp i Berlin – og fått dem til å tegne tankene sine.

 

Tegning som risikosport

Under den årlige, høyprofilerte bokmessen i Kairo i 2016, la Høigilt merke til noe pussig; Hvorfor hadde innenriksdepartementet og forsvarsdepartementet de største paviljongene? De tok mer plass enn de som var til stede for å promotere nye bøker.

– Dominansen til sikkerhetsapparatet er total. Jeg synes forsvarsdepartementet på bokmessen er et godt bilde på det hele, sier han.

Ungdomsopprøret som lå til grunn for den arabiske våren er effektivt slått ned. Men mange av betingelser for opprøret eksisterer ennå. For eksempel er over 60 prosent av befolkningen i Egypt under 29 år – og av dem er 30 prosent arbeidsledige. Spesielt de med høyere utdannelse sliter med å finne seg jobb.

Da Egypts president holdt en tv-overført tale for å presentere sin visjon for Egypt 2030 sa han: Ikke hør på noen andre enn meg. Jeg snakker oppriktig. Ikke hør på noen andre enn meg.

Bak ham på veggen hang et stort banner som proklamerte at dette året, 2016, var «ungdommens år».

 

I 2014 kom en lov i Egypt som gjør det straffbart å kritisere presidenten og militæret. Noen av tegneserieskaperne har rømt landet, andre har blitt «smartere» og mer subtile i sin kritikk for å unngå represalier. Egypt er et av landene i verden hvor flest politiske aktivister sitter fengslet, ett av de minst frie regionene i verden når vi snakker om ytringsfrihet.

– Overvåkningen og sensuren er nå like ille som under Gamal Abdel Nasser,sier Høigilt.

 

Nylig har også myndighetene sikret seg retten til å overvåke private facebook-kontoer.

– Men fra revolusjonen i 2011 til rundt 2014 var det et vindu hvor det var lettere å slippe unna med regimekritikk. Det var kaotiske tilstander og sensurmyndighetene mistet oversikt. Det var da de kritiske tegneseriene og mange andre kritiske kulturuttrykk blomstret opp, forteller Høigilt.

 

Politiske snakkebobler

Tegneserier er politikk. Men fordi tegneserier lenge ble sett på som populærkultur for barn har utrykket stort sett blitt ignorert. At tegneserier kan formidle effektivt, er sikkert. Det var ikke uten grunn at USA brukte tegneserier i sin propaganda under Andre verdenskrig og Vietnamkrigen.

Tegneserier vi vanligvis ikke har tenkt på som politiske – har også blitt gjenstand for fortolkninger som skjult propaganda. Som i boken How to read Donald Duck fra 1971 som kritiserer den bukseløse anden for å forsvare vestlig imperialisme. Boken ble i en tid en bestselger, og under Pinochets diktatur i Chile ble den forbudt og hele opplaget dumpet i havet, i følge tegneserieeksperten Harper.

 

Tegneserier fikk i en periode også skylden for å kaste barn og unge inn i kriminelle løpebaner.

– Når fengslede unge mennesker ble spurt hva de leste – var svaret ofte tegneserier. Men saken var vel mer den at alle leste jo tegneserier på den tiden. Det var vanskelig å bevise at det fantes en  sammenheng mellom de to.

Likevel; tegneserier for voksne fortsatt en nisje – ikke mange leser dem.

– Tegneseriene i den arabiske verden har ingen voldsom påvirkningskraft. Til og med bøker generelt er en nisje, boksalget er lite sammenlignet med her hjemme, sier Høigilt.

Men tegneseribølgen er del av noe større;

– Det er en kulturell bevegelse av unge arabere som innbefatter gatekunst, musikk og andre kulturuttrykk, og de våger å kritisere myndighetene, det er noe nytt. Det er de unges stemme som gjør seg gjeldende og de viser oss sitt bilde av den arabiske verden.

– Og hva sier tegneseriene om hva slags fremtid de vil ha?

– De vil ha mindre patriarkalske samfunn, de vil at myndighetene skal respektere at folk har ulike meninger, de vil ha mer åpenhet og mer toleranse. 

 

Men husk – du må lese stripene fra høyre til venstre – ellers gir det ingen mening.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 19.02.2019 07.59.20 Sist oppdatert: 19.02.2019 07.59.20