Copyright 2017 The Associated Press. All rights reserved.

En demonstrant viser støtte for de fenglede Rif-aktivistene. Flere at aktivistene ble torturert. Foto: Mosa'ab Elshamy AP / NTB scanpix

– Marokko frykter medier de ikke kontrollerer

Ali Lmrabet får ikke skrive, får ikke pass, og kan ikke åpne et overnattingssted i hjemlandet.  Ytringsfrihet har dårlige kår i Marokko. I fengslene tortureres aktivister som protesterer mot dårlige sosiale forhold.

Av Eva-Kristin Urestad Pedersen Sist oppdatert: 03.01.2019 09.27.43

Marokkaneren har vært assisterende professor på Sorbonne-universitetet i Paris, diplomat og korrespondent for både El Mundo og El Pais. Nå lever han i Spania, og tjener til livets opphold ved å skrive i forskjellige utenlandske aviser og historiske tidssskrifter. Men det han aller helst vil, Ali Lmrabet, er det eneste han ikke har mulighet til – å reise hjem til Marrokko og ta opp igjen journalistyrket i hjemlandet. Lmrabet er nemlig dømt til noe så sjeldent som et forbud mot å utøve sitt eget yrke.

– Selv om dommen på 10 år nå er over, varer forbudet ved, forteller Lmrabet til Bistandsaktuelt.

 

Utfordret tabuer

Det begynte med at han utfordret kongedømmets tabuer. Først intervjuet han Benjamin Netanyahu, det første intervjuet med en israelsk statsminister i en arabisk avis, noensinne. Og senere intervjuet han datteren til general Ufqir, en mann dømt for statskupp, som er fullstendig tabubelagt tema i Marokko.

Begge intervjuene ble gjort for ukesavisen Le Journal, der Lmrabet på den tiden var politisk journalist.

Situasjonen forverret seg da Lmbaret forlot Le Journal og etterhvert startet sin egen satiriske ukesavis, Demain. Det var den første franskspråklige satiriske avisen i Marokko. Den solgte såpass godt at han bestemte seg for å starte en parallell arabisk-språklige versjon, Doumain.

Doumain ble en braksuksess. Det solgte så godt at bladet klarte seg uten annonseinntekter.

– Annonser er den viktigste inntekstkilden for marokkanske aviser, men det er også et pressmiddel, forteller Lmbaret.

Han forklarer at det ikke er uvanlig at annonsører blir instruert av myndghetene om å oppheve samarbeid med kontroversielle medier, noe som ofte er en sikker dødsattest for aviser og ukeblader.

Myndighetene i Marokko fryktet den populære avismannen som de ikke kunne kontrollere. Etter å ha ha først kritisert kongefamiliens budsjett og senere oversatte et intervju med en marokkansk republikaner for en spansk avis, ble Lmrabet anklaget for majestetsfornærmelse og angrep på Marokkos territorielle integritet. Han ble dømt til fire års fengsel, mens de to avisene hans ble stengt.

 

Sultestreik og kongelig benådning

Lmrabet sultestreiket i fengselet, og fikk stor internasjonal oppmerksomhet. Colin Powell, daværende amerikansk statssekretær truet , ifølge Wall Street Journal, Marokko med å ikke signere en frihandelsavtale mellom de to landene dersom Lmrabet ikke ble løslatt. Det ble han til slutt i 2004, da den marokkanske kongen benådet ham.

 Lmrabet understreker at han ikke hadde bedt om slik benådning.

– Det eneste jeg var skyldig i, var å uttrykke meg fritt, understreker han.

Lmrabet gjenopptok imidlertid sine to satiriske aviser og fortsatte sitt journalistiske virke nokså umiddelbart etter at han var kommet ut av fengsel  –  til regimets store forbauselse.

– De trodde at jeg  ville føye meg, sier Lmrabet.

– Det er slik de gjør det. De setter journalister i fengsel, truer familiene deres, for å lede dem tilbake på den «rette vei».  Kanskje hjelper de dem også å åpne nye aviser, men friheten deres som journalister er tapt for alltid.

 

Dømt til aldri å skrive mer

Da Lmbaret kort tid etter beskrev den saharawiske befolkningen i Algerie som flyktninger (saharawiene er hjemmehørende i Vest-Sahara som Marokko okkuperer), og ikke med det offisielt aksepterte begrepet «sekvestrerte», falt den historiske dommen: Lmrabet ble dømt til 10 års utestengelse fra journalistyrket. Han fikk rett og slett ikke lov til å skrive mer.

– Jeg er ingen maskin, understreker Lmbaret. Jeg har et hode å tenke med, en samvittighet, og jeg sitter på informasjon som gjør at jeg kan si at denne befolkningen er flyktninger, de er ikke «sekvestrerte» av den Polisariske Front. Men å si det i Marokko, er en forbrytelse.

For denne forbrytelsen skulle Lmbaret betale dyrt.

 

Nektet identitetspapirer

Lmrabet tok familien med seg, og bosatte seg midlertidig i Spania. Han er oppvokst i nord-Marokko, og snakker flytende spansk. Språkkunnskapene hjalp ham å få jobb i spanske aviser, men så snart de 10 årene var gått, vendte han likevel hjem til Marokko, med intensjon om å gjenoppta journalistyrket. Han ble raskt skuffet.

– De nektet å fornye identitetspapiere mine, forteller journalisten oppgitt.

– Jeg fikk heller ikke nytt pass, sier han oppgitt, og forteller om daglig trakassering fra myndighetenes side.

– Agenter fra sikkerhetstjenesten tok seg på på terrassen min om kvelden, en hendelse jeg filmet og la ut på youtube. Det var min lille sønn som oppdaget dem.

Familien ble også nektet å åpne et Bed and Breakfast i den gamle familieboligen i Tetouan som de de hadde pusset opp. De lokale myndighetene sa nei, en orden Lmrabet er sikker på at kom fra sentralt hold.

Oppgittheten går neste over i latter når Lmbaret forteller at til tross for at han ikke får identitetspapirer, ikke får lov til å jobbe, og heller ikke får lov til å åpne en B&B, krever den marokkanske staten fremdels skatt av ham.

– Den ansvarlige på skattekontoret nekter å snakke med meg når jeg kommer, sier han. –Han låser døren for at jeg ikke skal slippe inn. Det er kafkasiansk, men det er sant, forsikrer han.

 

Frykter pressfriheten

Når Lmrabet blir spurt om hva årsaken til de marokkanske myndighetenes usedvanlige reaksjon er, om det bunner i en overdreven hårsårhet for alt som har med Vest-Sahara å gjøre, eller om det er noe annet som stikker under, er ikke Lmrabet i tvil

– Vest-Sahara er et påskudd, sier han.

– Det de er redd for, er informasjon som de ikke kan kontrollere. Når dette regimet en gang faller vil det være på grunn av sin egen dumhet.

 

 

 

 

Ali Lmbaret har lite håp om at forholdene i Marokko skal endre seg. – De eneste sensorene jeg aksepterer, er mine lesere. Ingen andre. Og jeg kommer aldri til å gi opp forsøket på å vende hjem. Jeg er marokkansk. Marokko er hjemme. Foto: Privat

HRW: Tortur mot aktivister

 

53 aktivister fra Rif-regionen nord i Marokko, risikerer opp til 20 års fengsel for sin innblanding i de sosiale protestene i regionen i 2016 og 2017. En medisinsk rapport bekrefter at aktivistene ble utsatt for tortur mens de satt i varetekt, og at mange av dem signerte tilståelser som følge av mishandlingen.

Domstolen som behandler ankesaken som nylig startet i Casablanca i Marokko har oversett denne rapporten. Menneskerettighetsorganisasjoner reagerer.

Rif er en relativt fattig region, der hovedinntektskilden kommer fra fiske. I 2016 startet en populær protest over veistandarden i regionen. Protestbevegelsen, Hirak, vokste i styrke, og protesten utvidet seg fra å gjelde en rekke sosiale og økonomiske forhold. Demonstrasjonene ble slått hardt ned på, og i juni 2017 ble en rekke aktivister fengslet, blant dem lederen for Hirak, 38-år gamle Nasser Zefzafi.

 

«Leve Kongen!»

I den første rettssaken ble aktivistene dømt til ulike fengselsstraffer. Zefzafi selv fikk 20 år, men rapporter om tortur og fremtvungne tilståelser, lekket samtidig ut. Etter stort nasjonalt og internasjonalt press, ble en statlig medisinsk kommisjon sendt til fengselet for å granske forholdene. Rapporten fra denne kommisjonen bekreftet at mange av de innsatte hadde merker på kroppen som tilsa at de var blitt slått. Videre fortalte mange av fangene om psykisk tortur. De var blitt framsatt trusler om voldtekt og voldtekt av familiemedlemmer, dersom de ikke signerte tilståelsene. Ofte ble de også tvunget til å rope «Leve Kongen!» foran væpnede fengselsvakter.

– Vi har ingen statistikk, men det later til at fysisk mishandling og i noen tilfeller tortur er utbredt i marokkanske varetektsfengsler og på politistasjoner der mistenkte blir hold i påvente av tiltale. Det gjelder spesielt sosiale aktivister, forteller Ahmed Benchemsi i Human Rights Watch (HRW).

Human Rights Watch har laget en lengre rapport der flere av torturanklagene gjennomgås i detalj. De krever at domstolen i Casablanca tar hensyn til legerapporten som bekrefter torturen i behandlingen av ankesaken. Også Amnesty International har protestert mot den marokkanske domstolens fremgangsmåte.

Den marokkanske menneskerettighetsorganisasjonen AMDH, er bekymret over situasjonen i marokkanske fengsler. Organisasjonen får ikke tilgang til soningsanstaltene, til tross for at marokkansk lovgivning garanterer slik adgang. Benabdesselam Abdelilah, tidligere vise-president for organisasjonen, understreker at det marokkanske rettsvesenet er underlagt den politiske makten og ikke opererer uavhengig.

– Jeg har liten tro på at de tiltalte aktivistene fra Rif vil få en rettferdig rettssak, sier han.

 

Voldtatt med flaske under ramadan

Ahmed Benchemsi i HRW sier at i tortur og fysisk mishandling av islamister eller mennesker mistenkt for å tilhøre potensielt islamistiske grupper, var utbredt i tiåret etter 2003, da marokkanske myndigheter slo ned på potensielt voldelige grupper etter terrorangrepene som rammet Casablanca og Marrakech.

En som påstår at han er blitt torturert og voldsatt er Bouchta Charef. I et youtube opptak som han har lagt ut roper han «skam, skam, skam». Han påstår at han ble torturert og voldtatt med en flaske av vaktene i fengselet han satt i. For Charef veier det ekstra tungt at den påståtte voldtekten fant sted midt i Ramadan, muslimenes hellige måned.

Charef ble fengslet i 2011 for å angivelige hatt bånd til en religiøsgruppe med bånd til Al Qaeda.

De marokkanske myndighetene har benektet at voldtekten som Charef beskriver fant sted. Siden har Charef selv også tilsynelatende skiftet mening. Ifølge Hicham Mansouri, en fremtredende marokkansk journalist som lever i politisk asyl i Frankrike, er det likevel liten grunn til å tro at Charef skulle ha gått ut offentlig med en så graverende anklage, dersom den var oppdiktet.

Charef avsluttet videoen med en appelle til internasjonale og nasjonale menneskrettsorganisasjoner i bønn om hjelp.

 

 

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 03.01.2019 09.27.43 Sist oppdatert: 03.01.2019 09.27.43