En kvinne støtter sin gamle mor over gårdsplassen. Nå er moren en del av Ugandas nye alderstrygd-satsingen, og mottar drøyt 50 kroner i måneden fra staten. Det bidrar til bedre ernæring for hele husholdningen. Foto: Sofi Lundin

Velferdsordninger skyter fart i Afrika

Ugandas alderstrygd er bare et av mange sosiale programmer som nå etableres i afrikanske land - med svært lovende resultater. Antallet velferdsprogrammer har økt kraftig de siste ti-tolv årene. ​

Av Gunnar Zachrisen Sist oppdatert: 23.03.2018 13.26.06

Det er økende erkjennelse i afrikanske land av at en mer aktiv sosialpolitikk kan bidra til å redusere fattigdom, motvirke sårbarhet - og dessuten at slike investeringer også har positive ringvirkninger for økonomien, fastslår en ny Verdensbank-studie som vil bli publisert om kort tid.

Skolestipender, mat for arbeid og støtte til sårbare grupper er blant tiltak som blir vanligere og vanligere. Noen ordninger er basert på kontantoverføringer, andre kan dreie seg om leveranser av mat eller ulike tjenester. Barn og eldre er de som særlig tilgodeses.

De nye programmene som iverksettes i afrikanske land er som oftest del av større nasjonale utviklingsstrategier, der sosial sikkerhet inngår som en sentral komponent. Bistandsgivere har vært med å støtte de fleste programmene i en oppstartsfase, men tanken er at afrikanske land gradvis skal overta en større del av finansieringen. FN-satsingen "Leave no one behind" er en viktig del av ideologien bak programmene.

 

Forskerne applauderer

De fleste utviklingsforskere applauderer de nye satsingene, særlig for «cash transfer»-programmer. Et hundretalls evalueringer de siste årene har nemlig pekt i samme retning: Kontantoverføringer direkte til fattige mennesker er et treffsikkert og billig virkemiddel til å bekjempe fattigdom. Fattige mennesker prioriterer som oftest pengene fornuftig, selv når det ikke er bistandsarbeidere i nærheten.

Selv små beløp gitt til enkeltmennesker kan gi betydelig bidrag til redusert fattigdom og styrket motstandskraft mot kriser som rammer husholdningen. Dødsfall i familien, arbeidsledighet eller tørke, flom og krig kan være eksempler på slike kriser.

– Det finnes ikke noen «golden bullet» innen bistand, men kontantoverføringer til sosiale programmer er kanskje det nærmeste man kommer, sier Bjorn Gelders som er ekspertrådgiver ved forskningsinstituttet Development Pathways til Bistandsaktuelt.

Det britiske forskningsinstituttet har vært en sentral rådgiver for etableringen av alderstrygdprogrammene i Uganda og Kenya.

 

Det begynte i Latin-Amerika

Resultatene er i hovedsak svært gode, enten det gjelder pilotprogrammer i enkeltland eller større satsinger over lengre tid. De første store programmene i utviklingsland ble etablert i Latin-Amerika. Brasil, under president Luiz Inácio Lula da Silva, startet sitt program i 2003 – et program som har nådd ut til 12 millioner mennesker.

Mexico og Colombia er andre land som også har hatt store satsinger, med enorm betydning for landets fattige. I kjølvannet av suksessene i Latin-Amerika har andre regioner kommet etter, også verdens fattigste region: Afrika.

 

Kenya innfører alderstrygd «for alle»

Zanzibar (øydelen av Tanzania) var først ute i Øst-Afrika med å etablere sin statlig-finansierte alderstrygd for alle over 70 år i april 2016. En månedlig utbetaling på 20 000 tanzanianske shilling (drøyt 70 kroner) vekker økende interesse og misunnelse blant tanzanianere på fastlandet.

Kenya har annonsert sine første utbetalinger i 2018, et sentralt valgløfte fra president Uhuru Kenyattas regjerinsgparti. I løpet av de nærmeste månedene skjer de første utbetalingene - med etterbetalinger fra og med januar. Alle over 70 år, uten annen type pensjon, skal få. 

Uganda, som du kan lese mer om i Bistandsaktuelts papirutgave 2-2018 (samt nettutgave), har vedtatt en gradvis nasjonal «utrulling» av sin alderstrygd, distrikt for distrikt. Dette skjer at et pilotprogram, finansiert av Storbritannia og Irland, har vist seg å gi svært gode resultater. Landets folkevalgte presser nå på for at ordningen skal bli innført så raskt som mulig i deres valgdistrikter. 

 

Universelle ordninger 

Tidligere har Botswana, Kapp Verde, Lesotho, Mauritius og Namibia fått på plass universelle ordninger for å sikre sine eldre. Sør-Afrika har lenge hatt alderstrygdordninger på plass, mens også vellykkede erfaringer fra ulike satsinger i Etiopia har gitt inspirasjon til afrikanske land. Mange andre land ser nå på mulighetene av å innføre lignende ordninger rettet mot marginaliserte grupper.

Cash transfer-programmer rettet mot fattige eller sårbare husholdninger er den typen velferdsprogrammer som vokser raskest, ifølge Verdensbanken. Programmene varierer i karakter. Noen er universelle (for alle innen en større befolkningsgruppe), andre er avgrensede og behovsprøvde.

Utviklingen av programmene har skjedd parallelt med utbygging av statlige institusjoner og systemer som kan takle nasjonale programmer. 

Dataregistre, ID-kort og biometriske målinger inngår som en del av teknologien som støtter opp om alderstrygd-satsingen i Uganda. Foto: Sofi Lundin

Mange land har investert i systemer for personregistrering med sikte på å kunne målrette tiltak optimalt og redusere faren for overlappende tiltak. Flere av systemene gjør det mulig å utveksle og dele informasjon mellom ulike statlige organer. Slike sosiale registre er nå etablert i 23 land, mens 13 andre holder på med å etablere sine.

 

Bygge motstandskraft

Programmenes mål er å redusere fattigdom og å styrke folks motstandskraft mot ulike typer sjokk; menneskeskapte eller skapt av naturens luner. Å motvirke sosial ulikhet og å gi mennesker bedre muligheter for egen utvikling beskrives også som mål.

Samtidig som satsingen på sosiale velferdssystemer øker er ytelsene fortsatt på et beskjedent makroøkonomisk nivå. Afrika bruker om lag 1,4 prosent av sitt BNP på sosiale sikkerhetsnett, ifølge Verdensbanken. Beløpene ulike land bruker på slike programmer er for eksempel lave sammenlignet med kostnadene ved energi- og elektrisitetssubsidier.

Internasjonal bistand finansierer per i dag mer enn halvparten av programmene innenfor sosial sikkerhet. Variasjonene er likevel store. Myndighetene i Mauretania, Kenya, Sudan, Ghana, Senegal, Seychellene, Angola, Botswana, Gabon og Mauritius står selv for mer enn 60 prosent av støtten til slike nasjonale programmer.

Kilde: «Realizing the Full Potential of Social Safety Nets in Africa», 
World Bank/ Africa Development Forum, 2018.

 

www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2018/slik-ble-alderstrygd-en-vinnersak-i-uganda

www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2018/hver-natt-sover-hun-pa-museveni

Tiltak for alle - eller bare for noen?

Én diskusjon står sentralt i faglige debatter om sosiale programmer; Skal programmene være for alle (eldre, barn, mødre, osv.) – eller skal de avgrenses og behovsprøves?

Fordelene med universell dekning er at det er lett å bygge opp støtte i befolkningen og blant politikere, siden alle får en fordel av ytelsene. Det er også stordriftsfordeler, blant annet på grunn av omfang og mindre administrasjon relatert til kontroll og utvalgskriterier. Ulempen er at totalkostnadene ofte er høyere – og at «noen som ikke trenger det» også får støtte.

Fordelene med avgrensede programmer er at totalkostnadene kan bli lavere enn ved universell dekning. Ulempene er at kontroll- og avgrensningsproblemer oppstår, administrasjonsutgiftene per enhet blir høye. Et særlig problem er at det må utvikles utvalgskriterier og gjøres utvalg som kan skape misnøye i befolkningen. Faren for svindel er større når slike kriterier ligger til grunn.

Mens finansdepartementer ofte vil helle i retning av avgrensede programmer vil faglige eksperter på sosial ulikhet og sosial sikkerhet ofte gå for de universelle. 

Kilde: Verdensbanken/Development Pathways

 

Ulike trygdeordninger har vært sentrale elementer i oppbyggingen av den norske velferdsstaten, for eksempel ble barnetrygd innført i 1946. Her fra Østensjøbyen, en av drabantbyene som vokste frem i Oslo i etterkrigsårene. Foto: Sverre A. Børretzen / Aktuell / NTB Scanpix

Slik gjorde vi det i Norge

Ulike trygdeordninger har vært sentrale elementer i oppbyggingen av den norske velferdsstaten. Utviklingen fra almisser og veldedighet til universelle ordninger har gått gradvis.

Ulike lover og forsikringsordninger på begynnelsen av 1900-tallet banet veien for de universelle ordningene som senere skulle komme. I 1936 ble en behovsprøvet alderstrygd innført. Samme år kom loven om hjelp til blinde og vanføre (1936), mens arbeidsløshetstrygd ble innført to år etter.

Barnetrygden ble innført i 1946, i 1956 ble syketrygden utvidet til å gjelde alle og i 1957 ble behovsprøving av alderstrygd avskaffet. I 1961 avløste loven om uføretrygd lov om hjelp til blinde og vanføre.

Alminnelig enke- og morstrygd ble innført i 1964. Samme år ble lov om sosial omsorg innført og denne markerte en tydelig endring fra synet på fattighjelp som  almisse og gave mot et mer rettighetsbasert og universalistisk system.

Loven om folketrygd, som ble innført fra 1. januar 1967, samlet og samordnet alle velferdsordningene under ett. Den nye loven endret også pensjonsordningen fra å være en ordning som skulle gi en minimumshjelp til å bli en ordning som skulle ligge på et nivå som inntil visse grenser hadde sammenheng med det vedkommende var vant til fra sitt yrkesaktive liv.

Kilde: Wikipedia/Stein Kuhnle «Velferdsstaten», 1983.

 

Publisert: 23.03.2018 13.26.05 Sist oppdatert: 23.03.2018 13.26.06