Store deler av Idlib er kontrollert av Tahrir al-Sham, en bevæpnet gruppe tilknyttet al-Qaida, som står på USAs sanksjonsliste. Mens nødhjelpsorganisasjoner forsøker å jobbe upartisk, basert på behov, har mat stor symbolverdi og blir brukt som en brikke i det politiske spillet. Foto: NTB scanpix

Bistandseksperter: USAs anti-terrortiltak setter nødhjelpen i fare

ANALYSE: Strengere regler for givere i nødhjelpsoperasjoner i områder kontrollert av ekstremistgrupper hindrer livreddende arbeid. Dette kan føre til at bistandsorganisasjoner trekker seg ut av de mest utfordrende områdene, advarer ulike bistandseksperter.

Av Ben Parker / seniorredaktør i IRIN Sist oppdatert: 18.10.2018 09.08.49

Utsettelser og nedleggelser av prosjekter i Syria, to søksmål i amerikanske domstoler og en ny forskrift for USAID. Alt dette har i sum gjort at ikke-statlige organisasjoner er svært bekymret.

Det de frykter er at USAs hardere linje overfor terroraktører vil ødelegge deres muligheter for å yte i humanitær bistand i «terrorist»-soner.

Den franske aktivisten, akademikeren og en av FNs spesialrapportører for menneskerettigheter, Agnès Callamard, ønsker seg en ny amerikansk politikk, et nytt system med unntak for nødhjelp i områder som Idlib-provinsen i det nordvestlige Syria. Dette er et område som i stor grad er kontrollert av islamske ekstremister.

 

"Kriminaliserer livreddende hjelp"

I rapporten «Saving Lives is not a Crime» som kom i forbindelse med FNs årlige generalforsamling, hevder Callamard at antiterrorlovene er ”ute av kontroll”. Disse lovene kan ”potensielt kriminalisere selv livreddende medisinsk hjelp eller matvarebistand”, mener hun.

Hun advarer og sier de har en ”lammende virkning” på nødhjelpsleveranser og hindrer hjelp «fra å nå folk som lever i områder kontrollert av ’terrorist’-organisasjoner, noe som mest sannsynlig vil føre til ”større skade og sivile dødsfall».

Nye tiltak fra USAs side – verdens største giver av humanitær bistand – har, ifølge direktøren for Flyktninghjelpens USA-kontor, Joel Charny, forsterket det han karakteriserer som en urealistisk tilnærming til hvordan man skal kunne overholde antiterrororlovene. Han mener dette har ført til en ”eksistensiell krise” for noen bistandsorganisasjoner som er avhengige av amerikansk funding.

Charny advarer mot at bistandsorganisasjoner som risikerer rettsforfølgelse etter antiterrorlovgivningen, kan komme til den konklusjonen at ”det ikke er verdt risikoen”. Konsekvensen kan bli at de trekker seg ut av de mest utfordrende områdene.

I to av verdens største humanitære kriser, Syria og Somalia, er betydelige deler av landet kontrollert av grupper som er rammet av internasjonale sanksjoner. USAIDs retningslinjer, som i september ble enda strengere for Syria, peker ut flere andre steder som kvalifiserer som høyrisikoområder for overtredelse av antiterrorlovgivningen – dette inkluderer Afghanistan, Irak, Libya, Nordøst-Nigeria, deler av Ukraina, Venezuela og Jemen.

Callamard sier at Australia, Storbritannia, Canada og Sveits er blant landene som har forsøkt å gjøre unntak for humanitær bistand i antiterrorlovgivningen. Men at USAs dominerende rolle i det internasjonale banksystemet gir deres retningslinjer for antiterrorisme svært stor innflytelse.

 

Nye regler

I henhold til folkeretten skal leveranse og distribusjon av nøytral og upartisk humanitær hjelp være lov, uansett hvem som i realiteten har myndigheten over området det gjelder. Og ikke-statlige og andre internasjonale bistandsorganisasjoner fortsetter hjelpen med mat, vann, helse og annen støtte til sivile som lever i områder kontrollert av grupper som er rammet av sanksjoner – i Afghanistan, Somalia, Syria, Jemen og andre steder.

Slike operasjoner, som i Idlib-provinsen i Syria, står overfor en rekke utfordringer. Som for eksempel å opprettholde upartiskhet og sikkerhet for de ansatte, holde orden på kjeden av mottakere og undermottakere, samt avhengighet av tredjepart og fjernmonitorering av operasjonen. Store deler av Idlib er kontrollert av Tahrir al-Sham, en bevæpnet gruppe tilknyttet al-Qaida, som står på USAs sanksjonsliste.
Mens nødhjelpsorganisasjoner forsøker å jobbe upartisk, basert på behov, har mat stor symbolverdi og blir brukt som en brikke i det politiske spillet. For eksempel utstedte Tahrir al-Sham 4. september et dekret som forbød salg av syriskproduserte matvarer i områdene de kontrollerer.

 

USA krever erklæringer

For å overholde amerikanske lover må ikke-statlige organisasjoner erklære at de ikke gir materiell støtte eller ressurser til sanksjonerte grupper eller individer noen steder i verden. I tillegg kan avtaler om støtte fra USAID inneholde detaljerte prosedyrer for hvordan man skal minimere denne risikoen. De må sjekke overordnet personell i organisasjonene de donerer til eller bruker som mellommenn, som lokale sykehus og hjelpeorganisasjoner, opp mot antiterror-databaser.

Tidligere har noen mindre tilfeller hvor bistand har havnet hos ekstremistgrupper blitt tolerert, siden det har blitt ansett som viktigere å få hjelpen frem til de trengende enn å følge lovens bokstav til punkt og prikke.

Dette er i ferd med å endre seg.

USAID har nylig fremsatt flere krav til fremtidige giveravtaler, slik IRIN tidligere har rapportert. En talsperson fra USAID sier kravene har blitt fremsatt for å sikre at penger fra amerikanske skattebetalere skal gå til bistand og ikke ende opp hos ekstremistorganisasjoner.

Men de tøffere amerikanske retningslinjene har i visse leirer blitt mottatt med åpenlys frustrasjon.

En bistandsarbeider, som er kjent med problemene og ønsker å være anonym, hevder at USAIDs nye betingelser, sendt til bistandsorganisasjonene 12. september, strider mot humanitære prinsipper og ser ut til å gjøre nødhjelp til et ”instrument” for å oppnå strategiske mål, som å fordrive ekstremistgrupper.

De nye reglene gjør det vanskeligere å gi hjelp til sivile fanget inne i Idlib-regionen – som ufrivillig kan befinne seg under ekstremistenes kontroll. Bistandsarbeideren beskriver reglene som ”hjerteløse” og ”meningsløse” og legger til at de etterlater seg ”mange ubesvarte spørsmål”, som f.eks. hvordan man skal definere hvilken gruppe som kontrollerer et område.

USAIDs Office of the Inspector General (OIG), som er USAIDs tilsynsorgan, holdt en rundebords-briefing for organisasjoner i slutten av juli. Her presenterte de kravene til bistandskontroll og delte ut en oppdatert håndbok om svindelforebygging i Syria og Irak (OIG rapporterer om 20 åpne etterforskninger fordelt på Irak og Syria. Disse sakene inkluderer anklager om tyveri, korrupsjon, svindel og overføring av midler til bevæpnede grupper. OIG hevder de har bidratt til å hindre et tap på 180 millioner dollar bare i år).

 

Charny beskriver budskapet fra OIG slik: ”Ikke gjør noen feil … ellers kommer vi etter deg”. Han sier videre at OIG nylig har utvidet disse kravene, f.eks. ved å kreve varsler hver gang det kommer frem udokumenterte påstander om at midler har kommet på avveie. OIG ga i tillegg inntrykk av at de forventet at NGO-er undersøkte grundig hver eneste mottager for forbindelser til svartelistede personer, sier Charny, og legger til at slike betingelser ikke bare er svært vanskelige å imøtekomme, men kan til tider være helt umulig.

”Vi kan ikke granske hver eneste mottager” for å sjekke om de kanskje kan være en fetter eller svigerinne av en på USAs svarteliste, sier han.

 

 

Hvor stort tap kan man akseptere? 

Det er ikke uvanlig for bevæpnede grupper, regjeringer og lokale myndigheter å prøve å stjele, skattelegge eller på annen måte ta en del av bistandsmidlene. Bistandsorganisasjoner kan ikke forhindre hvert eneste tilfelle av dette. Skal ethvert tap anses som uakseptabelt, selv om mesteparten av hjelpen når de menneskene som trenger den? ”Hva er en akseptabel restrisiko?”, spør en analytiker.

Ifølge Charny finnes det ”et helt spekter av faktorer som påvirker dette”, og visse steder kan ”det bli helt umulig å arbeide”. Men, sier han, Flyktninghjelpen har som mål å spesialisere seg på risikoområder ved å ”øke evnen til å gjennomføre granskinger og utføre nødvendige kontroller”.

Hjelpeorganisasjoner strever hele tiden med å følge reglene givere har for områder hvor det opererer ekstremister, sier Abby Stoddard, som er partner i Humanitarian Outcomes, et konsulentbyrå for bistand.

USAIDs to største ikke-statlige-partnere i Idlib har allerede problemer med å etterfølge alle reglene: Catholic Relief Services har stoppet opp sine operasjoner, mens GOAL har satt deler av sitt matprogram på vent. Overtredelse av antiterrorlovene kan bli straffet med bøter eller, i alvorlige tilfeller, fengsel.

FN anslår at to tredjedeler av innbyggerne i Idlib trenger hjelp til å få nok mat. I hele Syria under ett faller omkring 11 millioner mennesker inn under denne kategorien, mens fire millioner av dem får månedlig hjelp. De nye innstrammingene for USAID gjelder ikke i områder kontrollert av Bashar al-Assads styre, som har gjenvunnet kontroll over mesteparten av territoriet sitt.

De potensielle konsekvensene av de siste amerikanske reguleringene ”ser virkelig svært alvorlige ut”, advarer Stoddard, og konstaterer at Syrias behov ennå ikke er i nærheten av å være dekt. ”Av alle nåværende kriser er det de siviles behov i Syria som er dårligst dekt av humanitær bistand”, sier hun, og legger til at bistanden vil minske ytterligere som en konsekvens av de nye amerikanske betingelsene.

I et internt FN-notat som IRIN har hatt tilgang til, sies det at bevæpnede gruppers ”innblanding i humanitære programmer” sannsynligvis vil øke i takt med responsen på krisen i Idlib.

Noen ansatte i donororganisasjonene innrømmer på tomannshånd at ”null-tap er en uoppnåelig standard”, men politisk kan de ikke være mer fleksible, sier Stoddard. ”Donorene vet ikke hvordan de skal forklare skattebetalerne realitetene i humanitær bistand i disse områdene, og de lever med en betydelig politisk risiko selv”.

Som i andre risikoområder, er også internasjonale organisasjoner og FN-byråer i Idlib avhengig av lokale organisasjoner for å fullføre siste trinn i operasjonen: vurdere behov, sette opp lister over mottakere, forhandle med lokale myndigheter og utføre selve distribusjonen. I tillegg er en tredjepart ofte hyret inn for å bedrive ”uavhengig monitorering” – supplerende overvåking og stikkontroller som en del av ”fjernstyringen” (remote management). ”Det koster å følge reglene”, sier Stoddard, og legger til at ”noen bistandsarbeidere i Syria og Somalia klager over at de bruker mer tid på å bevise overfor donorene at hjelpen kommer frem dit den skal enn på selve bistandsarbeidet”.

Dette setter ytterligere press på de få lokale organisasjonene som kan ”takle den belastningen det er å etterleve alle reglene”, sier Stoddard. ”Noen av disse organisasjonene er overbelastede, noe som vil ha en motsatt effekt, og risikoen for at noe vil gå galt øker”.

En annen amerikaner som analyserer retningslinjer for organisasjoner, og som også ønsker å forbli anonym, sier at USAID burde dele ”rest-risikoen” med sine mottagere. Unntak og dispensasjoner har blitt brukt tidligere, men nå er det ikke lenger gangbar politikk, hevder analytikeren. ”Ingen vil jo at pengene våre skal gå til korrupsjon … [men] nulltoleranse er ikke det samme som null overtredelser”. Også legger han til: ”Til og med Walmart ser gjennom fingrene med litt svinn”.

 

Om IRIN News

Denne saken er opprinnelig publisert av vår samarbeidspartner IRIN News, et nyhetsbyrå som har spesialisert seg på å dekke humanitære kriser. 

Den engelske versjonen av saken kan leses her.

IRIN er ikke ansvarlig for oversettelsen.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 18.10.2018 08.55.17 Sist oppdatert: 18.10.2018 09.08.49