Utviklingsprofessor Dan Banik går stadig nye veier. Nå vurderer han kurs for kinesiske, indiske og afrikanske studenter. 

Foto: Martin Skjæraasen

Satser videre på gratis kurs – selv om studenttallet stuper

Med Francis Fukuyama og Gro Harlem Brundtland på laget deltok tusenvis av studenter på Universitetet i Oslos første gratiskurs på nett. Nå må idémakeren tenke nytt for å holde interessen i live.

Av Martin Skjæraasen Sist oppdatert: 23.03.2018 08.54.19

For tre år siden arrangerte Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo, Norges første internasjonale Massive Open Online Course.

«What works» het nettkurset. Gjennom seks uker kunne studenter fra hele verden følge forelesninger om vellykkede utviklingsprosjekter, uten å betale en krone i avgift. Med stjerneakademikere som Francis Fukuyama på laget, ble kurset en massiv suksess. Nærmest over natta fulgte 7000 personer fra hele verden kurset Banik før hadde tilbudt 25 masterstudenter på Blindern.

– Vi hadde publikum fra 150 nasjonaliteter. Det finnes mange som er interessert i å lære om hva som virker, men det finnes ikke tilstrekkelig tilbud der de bor.  Demokratisering av kunnskap er fremtiden, og dette kurset bidro til nettopp det, forteller initiativtaker og utviklingsprofessor Dan Banik.

 

Hypen har dabbet av

Men interessen har dalt kraftig siden oppstarten. Når kurset i disse dager holdes for tredje gang, har studentmassen krympet til 1500. Banik medgir at det er en klar nedgang, men han er ikke bekymret for prosjektets fremtid. Et firesifret antall tilhørere er tross alt mye mer enn de fleste professorer kan drømme om.

– Vi er uansett ikke så opptatt av å ha mange studenter, men mange aktive studenter. Vi opplever at folk fra hele verden ser videoene, chatter og deltar i debatter med folk fra andre land, forteller Banik.

Professoren tror det er flere grunner til at interessen har avtatt. Kurset var og var et samarbeidsprosjekt mellom UiO og Stanford University, med bidrag fra forskere i Kina og Malawi. Det ble markedsført via en britisk plattform som heter FutureLearn, som tidligere hadde presentert kurset kostnadsfritt. Det gjør den ikke lenger. For at «What works» skal nå frem til et stort publikum og forbli gratis, må Banik nå bruke sosiale medier og faglige nettverk for å rekruttere studenter. Da blir det vanskeligere å nå ut til massene, medgir han. 

Dessuten har «hypen» rundt nettbaserte kurs tilsynelatende dabbet noe av. Da «What works» ble holdt for første gang, var det ifølge Banik mange nysgjerrige som meldte seg på. Nå er ikke konseptet i seg selv like spennende lenger. Konkurransen fra andre kurs har også blitt mye tøffere. 

 

Vurderer kinesisk plattform

– Så lenge vi har spennende innhold å tilby, vil det alltid være folk som er interessert i slike kurs. Interessen for MOOC vil fortsette å vokse, men jeg registrerer at mange kurs blir mer spesialiserte og koster penger, forteller Banik.

For å hevde seg i konkurransen lanserer han to nye nettkurs til høsten. Det ene handler om globalt «styresett og bærekraftsmålene, det andre er en nettversjon av faget «The Politics of Poverty», som Banik har undervist i siden 2003. Denne gangen vurderer professoren å bruke nye plattformer.  

– Jeg vurderer samarbeid med eksempelvis kinesiske, indiske og afrikanske plattformer, med kurs tilpasset disse markedene. Dette kan gi oss mulighet til å nå et annet og større publikum med forskningen vår, sier Banik.

 

Samfunnsansvar

Banik er ikke alene om å tilby nettbasert kurs innen utviklingsspørsmål. Universitetet i Bergen (UiB) har blant annet et nettkurs om klimaendringer og et om global arbeidshelse. Sistnevnte, «Occupational Health in Developing Countries», har blitt arrangert fire ganger siden 2016 med totalt 11 000 påmeldte.

Kurset er et samarbeid mellom UiB og forskere i Etiopia og Tanzania. Ifølge leder ved Senter for internasjonal helse, Bente Moen, er rundt 60 prosent av studentene fra utviklingsland.   

– Arbeidshelse er politisk betent i mange av disse landene. Utviklingen foregår på bedriftseiernes premisser, og ingen snakker om arbeidernes rettigheter. Studentene i mange av disse landene må utenlands for å få utdanning i arbeid og helse i eget land. Vi har fått mange tilbakemeldinger fra folk som synes kurset er veldig nyttig, forteller Moen.

I likhet med Banik opplever Moen at interessen har dalt, selv om UiB gir tre studiepoeng til studenter som fullfører kurset. Første gang det ble arrangert, var 6000 påmeldt. I år var det 1200. 

– Før var det nok mange som var nysgjerrige på hva disse kursene var, nå er det nok de spesielt interesserte som følger oss. Men vi driver kurset av idealistiske grunner og fortsetter så lenge der interesse for det. Vi ønsker at UiBs forskning skal være til nytte i lavinntektsland, for vi har et globalt samfunnsansvar. Dessuten er slike nettkurs god reklame for et universitet, sier Moen.

Publisert: 23.03.2018 08.54.18 Sist oppdatert: 23.03.2018 08.54.19