For barna i landsbyen Ka Che Hta ved Tanintharyi-elva sør-øst i Myanmar har den relativt ferske våpenhvilen skapt en tryggere hverdag. De går på skolen og kan leke og fiske i elva. Men hva skjer med de enorme skogområdene i Myanmar når stadig flere av landets tidligere konfliktområder blir tilgjengelige for omverdenen? Begge foto: Espen Røst

Er Myanmar overmodent for et skogsamarbeid?

Ja, sier Regnskogfondet om landet der nye lover og ny politikk er i støpeskjeen etter femti års militærdiktatur – og et vellykket «semi-demokratisk» valg. Lederen for den norske Klima- og skogsatsingen Per Fredrik Pharo er enig i at Myanmar har «en skog verdt å redde».

Av Espen Røst Sist oppdatert: 04.03.2018 15.06.42

Myanmar har hatt enorm avskoging de siste årene. Produksjon og eksport av tømmer er en stor trussel mot landets skoger, og bare siden årtusenskiftet har seks prosent av skogarealet forsvunnet, ifølge Global Forest Watch.

– Norge bør nå inngå et bredt skogsamarbeid med Myanmar, sier Regnskogfondets leder Lars Løvold til Bistandsaktuelt.

Omtrent halvparten av landet er nå dekket av skog og en betydelig andel vokser i etniske områder der det har vært konflikt gjennom flere tiår. Ettersom flere av de etniske hærgruppene har undertegnet våpenhvileavtaler blir disse områdene gradvis mer tilgjengelig for ulike aktører med sterke økonomiske interesser.

Tanintharyi-regionen i sørlige Myanmar er et godt eksempel på et slikt «etnisk område» som nå åpnes opp. Skogene mot grensa til Thailand har vært et krigsområde – en «svart sone» – i mer enn seksti år. Konflikten mellom Karen National Union og det tidligere militærregimet har bidratt til en av verdens lengstvarende borgerkriger, men også til at stor-skala kommersiell hogst og press på naturressursene har uteblitt. Det kan være i ferd med å endre seg.

 

Nye konfliktlinjer

Bistandsaktuelt har tidligere skrevet om hvordan byggingen av verdens nest største dypvannshavn kan føre til enorme endringer for miljø og mennesker. En motorvei skal, om og når den blir ferdig, strekke seg hele veien fra Myanmars kystlinje ved Andaman-havet – gjennom enorme skogområder og Karenfolkets land – til Thailands hovedstad Bangkok.

Ifølge nettstedet Mongobay bidrar slike utviklingsprosjekter til nye konfliktlinjer i det svært naturressursrike området. De siste femten årene har Tanintharyi-regionen hatt en avskoging som er like stor som landsgjennomsnittet, og ingen vet hvor stor den kan bli i fremtiden i et land der lovreguleringer og politikkutforming fortsatt er i støpeskjeen etter det vellykkede semi-demokratiske valget i 2015.

Myanmar hadde ved årtusenskiftet 43 millioner hektar skog, men mellom 2001 og 2014 gikk mer enn to millioner hektar tapt, hovedsakelig på grunn av skog- og landbruk eller andre menneskelige aktiviteter. Landet har likevel fortsatt noen av de mest omfattende og godt bevarte skogene i Sørøst-Asia, og store områder med helt urørt urskog er blant årsakene til at Regnskogfondet mener norske myndigheter nå burde engasjere seg i det som har vært et av de viktigste landene for norsk utviklingssamarbeid de siste årene.

 

– Overmodent for samarbeid

– Med endringene vi har sett i det tidligere diktaturet de siste årene er tiden overmoden for at det norske klima- og skoginitiativet engasjerer seg, sier Lars Løvold og peker på at Myanmar, tross en enorm avskoging, fortsatt er blant landene i Sørøst-Asia som har enorme områder med urørt skog.

– I forhold til areal er Myanmar blant de viktigste skoglandene i regionen og en av grunnene til at vi mener den norske skogsatsingen burde oppskaleres fra rundt tre milliarder kroner årlig nå, til 4,5 milliarder kroner innen budsjettet for 2021.

Løvold stiller seg undrende til at Norge ikke har engasjert seg i Myanmars skoger tidligere, all den tid Norge har et bredt utviklingssamarbeid med landet som mottok over 250 millioner bistandskroner i 2016 (siste tilgjengelige tall).

– Et samarbeid som legger vekt på lokalbefolkningens rettigheter er også en garantist for skogbevaring. Et slikt samarbeid kunne hatt stor innvirkning i et land der det akkurat nå skjer veldig mye i forhold til politikkutforming.

 

Kan bidra til utvikling

Løvold tror et skogsamarbeid kan bidra svært positivt til utviklingen i landet.

– Reformene og politikkutformingen kan gå i riktig retning, men det kan også gå feil. Tanken med skogmilliardene er jo nettopp å få land til å ta de riktige valgene for skogen og for lokalbefolkningen som en garantist for bevaring av naturen.

Klima- og skogsatsingen (KoS) er Norges største bistandssatsing, der det siden 2008 er utbetalt om lag 17 milliarder kroner for å redusere avskogingen i en rekke utviklingsland der regnskog også er livsgrunnlaget for noen av verdens fattigste – og inntektskilde for over en milliard mennesker.

Brasil, DR Kongo og Indonesia er blant de viktigste samarbeidslandene, men landet som har det Lars Løvold omtaler som «det viktigste skogområdet i fastlands Sørøst-Asia» har så langt ikke sett noe til de norske skogmilliardene.

Klima- og skoginitiativets leder Per Fredrik Ilsaas Pharo sier til Bistandsaktuelt at det ikke har vært noen norsk-burmesisk skog-dialog, men er enig med Regnskogfondets leder i at Myanmars skoger burde kunne vært del av norsk utviklingssamarbeid.

 

– En skog det er verdt å redde

– Vi er ikke i noen prosess om et samarbeid nå, men det er opplagt at Myanmar har en skog det er verdt å redde og landet er helt klart en relevant kandidat for et samarbeid. Dette blir til syvende og sist en politisk vurdering, sier Pharo.

Han omtaler landets skoger som verdifulle «både fra et biodiversitetsperspektiv og i forhold til klimaspørsmål og utvikling» generelt.

– Myanmar er det største skoglandet på fastlandet i Sørøst-Asia, med et trusselbilde mot skogen som er betydelig. Hvis man ser på tallene landets myndigheter selv har inn-rapportert til FNs klimamyndigheter, er det klart de har tapt enormt mye skog det siste tiåret, sier Pharo.

– Hvorfor er ikke skog inkludert i utviklingssamarbeidet med Myanmar enda?

– Et hovedkriterium for et klima- og skogsamarbeid er at det er en politisk vilje hos skoglandet. I starten, da KoS ble opprettet og etablerte sin portefølje over de første årene, var ikke Myanmar veldig aktuelt av kjente årsaker. Men landet har gått gjennom store omveltninger de senere årene. Norge og Myanmar har et bredere samarbeid og en tettere relasjon nå enn for bare få år siden, selv om situasjonen også nå er meget komplisert og til dels krevende. Å se for seg et samarbeid i fremtiden er absolutt mulig, men det vil stille store krav til oppfølging og vil selvfølgelig medføre ytterligere belastninger på et allerede svært presset budsjett. Igjen,  dette en politisk vurdering, sier Pharo.

– Etter valget i 2015 jobber myndigheter i Myanmar med å revidere gamle lover og politiske rammeverk fra militærregimets tid. Tror du en bilateral REDD-avtale vil kunne bidra til å styrke landrettighetene til skogavhengige folk i Myanmar?

– Det er uten tvil riktig at deltagelse, gjennomsiktighet og rettigheter er svært viktige faktorer for å forbedre skogforvaltning og redusere avskoging. I de landene der vi har innledet større bilaterale samarbeid har det vært mulig, og gitt resultater, å sette større fokus på nettopp landrettigheter og lokalbefolkningens deltagelse i relevante prosesser. Men dette har igjen også reflektert at viljen til en slik utvikling har vært til stede politisk i samarbeidslandet.

Det er opplagt at Myanmar har en skog det er verdt å redde og er helt klart en kandidat for et samarbeid

Per Fredrik Ilsaas Pharo, leder i den norske Klima- og skogsatsingen. Foto: Klima- og miljødepartementet

– Bra at det ryddes opp

Militærdiktatur og tiår etter tiår med borgerkrig. Men nå kommer det positive signaler om en mer oversiktelig skogsektor i Myanmar.

Det er lite tvil om at det fortsatt foregår ulovlig handel og eksport av tømmer i og fra Myanmar. Dette skyldes delvis at grensene er porøse, gode priser i nabolandene og at mange mektige grupperinger tjener penger på tømmer eller «skattlegging» av tømmerbiler som passerer. Dette illegale markedet er naturlig nok svært uoversiktlig, men ifølge nettstedet Irrawaddy ønsker burmesiske myndigheter nå å få bedre kontroll på tømmerproduksjonen, blant annet ved at privat tømmervirksomhet skal totalforbys.

Ifølge skogdepartementet er det kun statseide Myanma Timber Enterprise (MTE) som nå skal få hogstkvoter, blant annet for å få bedre oversikt i et marked der lovlige, halv-lovlige og ulovlige aktørerer har operert i et svært uoversiktlig landskap.

– Det er bra at MTE og skogdepartementet forsøker å rydde opp i egne rekker. Det er ikke en lett oppgave. Uttaket av tømmer under sentralmyndighetenes kontroll har ikke vært bærekraftig på svært lang tid. MTE har alt å tjene på å bli kvitt useriøse operatører, nå som de forsøker å reetablere seg som en viktig aktør i det internasjonale tømmermarkedet, sier Regnskogfondets seniorrådgiver Siri Damman.

EU godkjenner fortsatt ikke tømmer fra Myanmar og Damman tror burmesiske myndigheter med Myanma Timber Enterprise i spissen gjerne vil gjøre seg spiselig for det europeiske markedet.

– Ved at MTE nå tar kontroll over en størst mulig del av verdikjeden vil de lettere kunne luke ut ulovligheter. Og for sivilsamfunn, etterforskere og oppkjøpere blir det nok lettere å kontrollere lovligheten av tømmeret og presse fram forbedringer, sier Damman.

Ny politikk?

Myanma Timber Enterprise har sin opprinnelse fra den gjennomkorrumperte diktatur-tiden, men nyheten Irrawaddy formidler kan være starten på en tid med mer fokus på skogbevaring. Ifølge Regnskogfondet – som støtter flere organisasjoner som arbeider for bærekraftig skogforvaltning – er det også stor usikkerhet rundt hvordan fredsprosessen og maktfordeling mellom lokale og regionale myndigheter vil påvirke de etniske områdene.

De fleste av de nåværende lovene ble nemlig laget under militærregimet, og prosessen som nå er i gang med å oppdatere mange av disse, vil være helt vesentlig for hvordan fremtiden blir seende ut – både for skogen og for menneskene som lever av og i den.

– Om man tar med i betraktningen at store skogområder er under overlappende eller «dobbel administrasjon» der både sentralmaktene og de etniske væpnede grupper ønsker å bestemme, og at det bor folk der som stort sett mangler formelle rettigheter, så kan man bare tenke seg konfliktpotensialet. Under fredsforhandlingene vil partene måtte diskutere hvordan makten skal fordeles, og hvilken rolle lokale myndigheter og de etniske «regjeringene» skal ha i forvaltning av naturressursene, deriblant skog.

Damman forteller at Regnskogfondets partnere i Karen-området sier at de er glad for våpenhvileavtalen, men at de ser at en ny kamp er i emming. Den mot alle selskapene som ønsker å tillegne seg ressursrike landområder.

– Staten og selskapene ønsker ikke vente på at fredsprosessen skal konkludere om hvem som skal ha hvilken autoritet over områdene, og får tilgang basert i eksisterende system og lover. Og jo sterkere presset på naturressursene blir, jo sterkere blir også kravet om landrettigheter for lokalbefolkningen, sier Damman.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 04.03.2018 15.06.40 Sist oppdatert: 04.03.2018 15.06.42

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.