©Erik Abel. All rights reserved. Detta fält får inte ändras eller raderas enligt 6 kap enligt lag (1960:729).  Nepal, Ris

Hva gjør en en Norad-rådgiver og en tidligere justisminister i en kornåker i Nepal? De leter etter villris. I en fjellandsby like utenfor Pokhara finner Daniel van Gilst og Knut Storberget  med god hjelp av assistentforsker Santosh Sharma fra Nepals genbank, ris i alle mulige farger og former.

Foto: Erik Abel

På jakt etter risens ville slektninger

Norge har investert 400 millioner bistandskroner i forskning for at kommende generasjoner skal få noe å spise. Blant forskernes oppgaver er å finne og lagre matplantenes ville slektninger. Det haster. Årsak: klimaendringer.

Av Anna Liljemalm (tekst) og Erik Abel (foto) Sist oppdatert: 16.02.2018 11.55.20

Deepa Singh Shrestha og de andre forskerne er på vandring i Chitwans nasjonalpark i det sørlige Nepal. På stiene i parken har vi og forskerne følge av gode, lokalkjente livvakter; en skogvokter og en svær hunnelefant. Elefanten tar teten, den er vant til å kjenne lukta av villdyr, som det er mange av i denne parken.

Forskerteamet må, bokstavelig talt, bevege seg raskt. Ikke på grunn av villdyrene. Men i en verden der mennesker underlegger seg mer og mer natur og klimaet endrer seg, er arbeidet med å finne matplantenes ville slektninger en kamp mot klokka.

 

På jakt etter villris

Deepa Singh Shrestha er prosjektleder og den eneste kvinnen i forskerteamet. Denne gang er det ris det handler om for forskerne, en ekstremt viktig kilde til ernæring. I Nepal spiser folk ris hver dag. Risen er både mettende og rik på B-vitaminer.

Men i takt med klimaendringene blir det stadig vanskeligere å dyrke ris. Ekstrem tørke og flom er bare noen av utfordringene. Forskerne tror urgamle risarter, såkalte ville slektninger, kan være løsningen.

Ville plantearter er i slekt med sine dyrkede fettere på Asias tettbeplantede åkrer og rismarker, men kan ha egenskaper som de moderne planteslagene mangler. For eksempel sykdomsresistens og evne til å takle ekstreme værskifter. Ved å krysse ville slektninger med kultiverte sorter kan disse egenskapene overføres.

 

Grytidlig morgen

Deepa Singh Shrestha er prosjektleder, utdannet botaniker og den eneste kvinnen i forskerteamet. Hun holder skarpt utkikk med omgivelsene. Utfordringen er å finne stedene der villrisen vokser. Det er det som er hovedutfordringem for forskerteamet i dag.

Klokka er bare seks om morgenen, og den leirete bakken kryr av bittesmå blodigler. Turen skulle ta en time. Vi har allerede vært ute i to.

– Her! roper plutselig forskerkollegaen Krishna Hari Ghimire. Men strået han holder i hendene viser seg å være falsk alarm. Det er ikke villris. Vi leter videre...

 

Både rikt og fattig

Nepal kan beskrives som både fattig og rikt på samme tid. Landet er i ferd med å komme seg på beina igjen etter en langvarig borgerkrig. For to år siden ble landet også rammet av et kraftig jordskjelv som kostet 9000 mennesker livet. Selv om andelen fattige er blitt redusert siden 1990-tallet, er Nepal fortsatt et av verdens fattigste land. Det er dessuten tettbefolket. På et område tilsvarende snaut halvparten av fastlands-Norge bor det nesten 40 millioner mennesker.

– Vi er fattige, men vi er rike på biologisk mangfold. Nepal er et av landene i verden med størst biologisk mangfold. Her finnes det vekster som ikke eksisterer noen andre steder, sier Deepa Singh Shrestha.

FNs mat- og jordbruksorganisasjon, FAO, anslår at 75 prosent av de planteslagene som ble dyrket i verden ved starten av 1900-tallet, har forsvunnet. For å hindre at flere lider samme skjebne har den internasjonale organisasjonen Crop Trust tatt initiativ til et prosjekt som handler om å samle inn frø fra ville slektninger. Det tiårige prosjektet har en prislapp på 50 millioner dollar, og helfinansieres av den norske regjeringen.

Målet er på sikt å tilpasse jordbruket til et endret klima og dermed sikre den globale matsikkerheten. Det gjelder Nepal, og det gjelder flere andre land. Men fortsatt står det mye igjen å gjøre. Veldig mye.

 

Toppforskere er med

I Chitwans nasjonalpark begynner Deepa Singh Shrestha å bli nervøs. De nepalske forskerne er ikke alene. Noen av Europas ledende forskere innen området er også med på turen.

Også Knut Storberget er med. Han er styremedlem i Crop Trust og har bare noen dager før gjort unna sine siste dager på Stortinget. Forsker Ola Westengen fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Norads rådgiver på matsikkerhet Daniel van Gilst fra Norad er også her. Alle er nysgjerrige på hennes arbeider.

Deepa Singh Shrestha tørker vekk noen svetteperler fra panna med sitt gule skjorteerme. Fortsatt ingen villris. Derimot finner vi ferske tigerspor. De er bare noen timer gamle, og gruppen oppfordres til å holde seg samlet. Terrenget er tidvis vanskelig framkommelig, og Daniel van Gilst oppdager en blodflekk på skjorta. Ei blodigle har hatt en skikkelig fest. Også Knut Storberget og Ola Westengen er utsatt for det samme. Den feiteste av blindpassasjerene holdes opp til allmenn beskuelse. Den har suget i seg så mye blod at den er helt sprengfull.

Under et stort tre finner vi til slutt det vi leiter etter. Villrisplantene er halvannen meter høye og minner egentlig mer om gras enn om ris.

 

Ris som tåler tørke

– Denne risen klarer å vokse i tørre områder. Det er en egenskap som blir stadig viktigere i verden. Også her i Nepal. Før fikk vi masse regn under monsunen. I år kom det bare to skybrudd på fire måneder. Etterpå var det bare tørt, sier Deepa Singh Shrestha.

De nepalske forskerne graver opp en plante med rot og alt. En av dem børster bort jord fra planten, en annen klipper biter av dobbeltsidig tape. En tredje tar fram ei plantepresse. Forsiktig festes planten på avispapir og presses sammen. Deepa Singh Shrestha tar fram mobilen og begynner å artsbestemme risplanten.

Det viser seg at risen ennå ikke er moden. GPS-koordinatene noteres nøye. Om en måned må de finne tilbake til nøyaktig dette stedet for å kunne samle inn frøene. Frø som seinere kan brukes til å utvikle framtidas ris.

 

Globale problemer

I takt med klimaendringene reduseres mengden dyrkbar jord i verden. På grunn av ekstrem tørke har familier i Kenya allerede blitt tvunget til å oppgi jord som er brukt i generasjoner. I Egypt trues fruktbar jord av stigende havnivå. Å få slutt på sult er pekt ut som ett av FNs viktigste mål. Tørke er en av de viktigste årsakene til avlingssvikt og matmangel. Vekster som klarer seg under tørre forhold er derfor ekstra verdifulle.

Ris, mais og hvete er de tre vekstene som metter størstedelen av jordas befolkning. Derfor er det sterkt fokus på akkurat disse tre. Men Crop Trust er nøye med å samle inn alt de kommer over. Det er umulig å vite hva jordbruket kommer til å trenge om hundre år. Det kan finnes sykdommer som i dag er veldig uvanlige, men som plutselig sprer seg. Det behøves planter som er resistente mot det. Ett eneste frø kan avverge framtidige sultkatastrofer.

 

Norge eier globalt frølager

Norge har tatt på seg en forholdsvis stor rolle i arbeidet for den globale matsikkerheten. Det gjelder ikke bare når det gjelder finansieringen av de ville slektningene – arbeidet til Crop Trust er i stor grad finansiert av norske bistandsmidler. Den norske staten eier også det globale frølageret på Svalbard.

Knut Storberget var justisminister fra 2005 til 2011. Etter at han kom tilbake til Stortinget har han engasjert seg i landbruksspørsmål, som Arbeiderpartiets landbrukspolitiske talsmann. Han kom også med i styret for Crop Trust.

– Jeg har arbeidet lenge med justispolitikk, og når jeg har vært ute i verden har folk spurt meg hvorfor det er så lite kriminalitet i Skandinavia. En av grunnpilarene er at vi kan leve av det vi har. Mat kan være årsak til krig i mange land, men ikke hos oss. Iallfall ikke i dag, sier Storberget.

 

Fem dagers leteaksjon

Jakten på villrisen fortsetter. Det finnes flere sorter villris i Nepal, og til nå har vi bare funnet den første. Sort nummer to viser seg imidlertid å vokse på et betydelig mer lett-tilgjengelig sted. En times busstur og en liten promenade senere er den allerede lokalisert. Også denne er ekstra tørkeherdig.

I til sammen fem dager veksler vi mellom smale hårnålsvinger i fjellene og travle bygater. Vi leter etter villris i skoger og i grøftekanter. Til slutt savner vi bare den aller siste sorten. De nepalske forskerne vet med sikkerhet at den vokser ved en sjø på den andre siden av fjellene, men det tar noen dager før vi kommer dit. Langs vegen passer vi på å besøke risbønder.

I en fjellandsby rett utenfor Nepals nest største by Pokhara vokser risen i bratte terrasser. Himalaya avtegner seg i bakgrunnen og Mount Everest er ikke langt unna. Vi befinner oss 1250 meter over havet, men nepalerne dyrker ris helt opp til 3050 meter. Det er nesten 600 meter høyere enn Galdhøpiggen.

Rismarken framfor oss skifter i alle mulige farger. De fleste sortene er grønne, men en er svart og en annen rød. En tredje er lilla i toppen. De varierer også ganske mye i høyde. En enkelt sort ser ut til å være angrepet av insekter.

Det er en testavling. Landsbyens bønder har sammen plantet en rekke ulike sorter for å kunne sammenligne dem med hverandre.

 

Rask hybrid eller «gammel traver»?

Hadde vi kommet for noen år siden hadde de fleste i dette området dyrket hybrider, såkalt høyavkastningsris. De krever ugrasmidler og ekstra mye vann. Til gjengjeld gir de betydelig større avlinger enn de gamle sortene.

– Men hybridene er følsomme for været. Å vanne og kjøpe ugrasmidler er dessuten dyrt. Stadig flere har begynt å gå tilbake til de gamle sortene. De gir mindre avling, men er mer stabile, sier bonden Surya Prasad Adhirari.

For å forbedre de gamle sortene har han på egen hand forsøkt å krysse ville slektninger av ris med lokale rissorter. Han lyktes ikke med å få frø på de nye plantene, men han kom et godt stykke på veg.

– Det er veldig komplisert å gå fra en vill slektning til en vekst det faktisk er mulig å anvende. Det er ikke bare å finne tørkeherdige villrissorter og så kjøre på. Planteforedling kan ta 30 år. Bønder i fattige land framstilles iblant som passive, men denne bonden har en dyp forståelse av hva det handler om. Det er dypt imponerende, sier Ola Westengen.

 

Pytonslange-sjøen

Et par dager senere nærmer vi oss Ajingarasjøen. Deepa Singh Shrestha lener seg tilbake. Dette har hun sett fram til. For nøyaktig ett år siden fant hun og hennes kolleger en enorm populasjon av sykdomsresistent villris her.

Ajingarasjøen, som betyr pytonslangesjøen, ligger langt ute på landsbygda. Vi kan ikke dra med buss, og vi forstår raskt hvorfor. De siste milene er vegen et lappeteppe av hull. Bilene må kjøre i sneglefart, og rett som det er skraper understellet ned i bakken.

Vi kommer fram like før solnedgang. To bønder stirrer overrasket på delegasjonen, og himmelen skifter til rødt og rosa. Det er idyllisk og vakkert, men for første gang blir Deepa Singh Shrestha helt taus. Hun bare stirrer.

– Hele dette området var fullt av villris. Det var vår største og beste populasjon. Nå er det borte, sier hun til slutt.

Noen tuer står igjen, men det er alt. De to bøndene vi nettopp passerte forteller at området er ryddet og rensket for å drive fiskeoppdrett.

– Når store mengder villris får vokse uforstyrret i mange hundre år finnes det ofte naturlige variasjoner innen populasjonen. Det er ekstremt verdifullt. Nå har vi mistet det. Vi må finne en ny hotspot, det er helt avgjørende for arbeidet vårt. Men hvor?

 

Deepas triste sukk

Bilmotorer startes igjen. Frontlyktene lyser opp vegen, det har allerede rukket å bli bekmørkt. Et dypt sukk kommer fra Deepa Singh Shrestha. Når hun er sikker på at ingen hører det, hvisker hun noe om hvor trist det føles. Motvillig hopper hun inn i en bil og slår igjen døra.

For Knut Storberget, Ola Westengen, Daniel van Gilst og de andre blir det tydelig hvor mye det haster med dette arbeidet. Mange land som er rike på biologisk mangfold, er samtidig fattige, men utvikles nå i hurtig tempo. Å samle inn ville slektninger er en kamp mot klokka.

Deepa Singh Shrestha håper at de ville slektningene og den globale matsikkerheten kommer til å få en mer sentral rolle i framtida. Både i Nepal og i andre land. Til nå har snakket om klimaendringer mest dreid seg om havnivåstigning og CO2-utslipp. I takt med at landbruket blir stadig hardere rammet tror hun spørsmålet om matproduksjon kommer til å bli høyere prioritert.

– Om vi mislykkes med å dyrke mat, da mislykkes vi med alt.  

©Erik Abel. All rights reserved. Detta fält får inte ändras eller raderas enligt 6 kap enligt lag (1960:729).  Nepal, vildris

Prosjektleder og botaniker Deepa Singh Shrestha er bekymret. Det haster å finne de plantesortene som kan bidra til å fø Asias kommende generasjoner, mener hun.

Foto: Erik Abel

Ville slektninger

  • Ville vekster er forfedrene til dagens moderne matplanter. Med tiden har de utviklet en rekke verdifulle egenskaper, som for eksempel motstandskraft mot tørke og sykdomsresistens.
  • Det er allment ansett som vanskelig å arbeide med ville slektninger. De er vanskelig å finne og vanskelig å håndtere. Når man krysser en moderne sort med en vill slektning, tar det 10 til 30 år før den nye sorten kan brukes. Mange private planteforedlere ser derfor på ville slektninger som høyrisikoprosjekter.
  • Hos noen sorter villris modnes for eksempel ett og ett riskorn av gangen. Riskornet slippes fra planten med en gang det er modent, og det gjør høstingen så godt som umulig. Den egenskapen vil man derfor prøve å foredle bort.

Norsk satsing

  • Norge satser inntil 400 millioner kroner over ti år på ville vekster som kan øke verdens jordbruksavlinger og gi bedre matsikkerhet. Pengene tas fra bistandsbudsjettet.
  • Forskere jorda rundt er med i et kappløp mot klokka om å samle inn og bevare mange av de aller viktigste plantene for framtidig matsikkerhet. Mer enn 1600 ville slektninger av 20 viktige matplanter er undersøkt og lagret.
  • Forvaltningen av prosjektet «Matplanters ville slektninger», som nå er i sin siste fase (2017-2020), er delegert Norad. Norsk støtte per år i denne siste fasen er på 40 mill. kroner.

©Erik Abel. All rights reserved. Detta fält får inte ändras eller raderas enligt 6 kap enligt lag (1960:729).  Chitwan, Nepal, djungel, vildris

Forskerne er nøye med å notere hva de har funnet og hvor det skjedde.

Foto: Erik Abel
©Erik Abel. All rights reserved. Detta fält får inte ändras eller raderas enligt 6 kap enligt lag (1960:729).  Nepal, vildris

Deepa og hennes team graver opp en plante og plasserer den midlertidig i en pet-flaske. Planen er å ta med planten til Katmandu og forsøke å dyrke den fram på genbankens jorder. 

Foto: Erik Abel
©Erik Abel. All rights reserved. Detta fält får inte ändras eller raderas enligt 6 kap enligt lag (1960:729).  Nepal, vildris

De nepalske forskerne sparer en presset kopi av hver villrissort i et herbarium. Gjennom å logge eksakt hvor og hvordan risen vokser kan man også finne tilbake til samme sted mange tiår senere.

Foto: Erik Abel
©Erik Abel. All rights reserved. Detta fält får inte ändras eller raderas enligt 6 kap enligt lag (1960:729).  Nepal, Ris, community seedbank, risskörd

I en lokal frøbank oppbevares mengder av viktige frø i glasskrukker. Landsbyene bytter også frø med hverandre. På den måten bevares frøene selv om en av frøbankene skulle rammes av skader eller naturkatastrofer.

Foto: Erik Abel
©Erik Abel. All rights reserved. Detta fält får inte ändras eller raderas enligt 6 kap enligt lag (1960:729).  Nepal, Ris, vildris

Store deler av Nepal er svært kupert, og for å kunne dyrke i fjellene kreves sorter som er særlig herdige. Under det store jordskjelvet i 2015 mistet bøndene mange viktige frø i rasmassene. Noen er blitt reddet med hjelp fra ulike organisasjoner.

Foto: Erik Abel
©Erik Abel. All rights reserved. Detta fält får inte ändras eller raderas enligt 6 kap enligt lag (1960:729).  Nepal, Ris

Syrya Prasad Adhirari, bonde

Foto: Erik Abel
©Erik Abel. All rights reserved. Detta fält får inte ändras eller raderas enligt 6 kap enligt lag (1960:729).  Nepal, Ola Westengen

Ola Westengen, forsker

Foto: Erik Abel
©Erik Abel. All rights reserved. Detta fält får inte ändras eller raderas enligt 6 kap enligt lag (1960:729).  Nepal

Deepa Singh Shrestha, prosjektleder.

Foto: Erik Abel
©Erik Abel. All rights reserved. Detta fält får inte ändras eller raderas enligt 6 kap enligt lag (1960:729).  Knut Storberget, Nepal

Storberget: – Forsvinner disse artene, får vi dem aldri tilbake

– På dette området står verden overfor spørsmål som er ugjenkallelige. Forsvinner disse artene og genene får vi dem aldri tillbake. Det er en historisk tid, sier matsikkerhetsaktivist og og eks-justisminister Knut Storberget.

Han viser til at klimaforandringer allerede påvirker bønder en rekke steder i verden, og mener at politikere må ha en sterk bevissthet om klimaspørsmål og bevaring av biologisk mangfold.

Den tidligere Ap-politikeren og høyesterettsadvokaten er med på reisen til Nepal som en engasjert forkjemper for matsikkerhet og biologisk mangfold. I tre år har hedmarkingen vært styremedlem i organisasjonen Crop Trust som arbeider med slike spørsmål, og de siste to årene på Stortinget tok han initiativ til seminarer om matsikkerhetsproblematikk på Stortinget.

– De som jobber med lokal matproduksjon, selv i liten skala, sitter på enorm kompetanse. Jeg synes ikke vi skal overlate all produksjon av mat til store multinasjonale produsenter, og bonden vi traff i Pokhara ble for meg en representant for den tanken. At de nepalske forskerne arbeider så hardt for å finne villris er også dypt imponerende, sier Storberget.

Arbeidet for verdens ville vekster er et tillitsverv og en sak han brenner for. Til daglig er han fylkesmann i Hedmark og Oppland.

 

Publisert: 16.02.2018 11.55.15 Sist oppdatert: 16.02.2018 11.55.20