Boksekampen i Ugandas parlament for å hindre at presidenten kan sitte utover 75 år.

Foto: James Akena / NTB scanpix

Feilslått opposisjonspolitikk i Øst-Afrika

Parlamentarikere fra ulike leire gikk løs på hverandre på tørre nevene, og brukte stoler og mikrofonstativ som våpen. Dramaet som utspilte seg i Ugandas nasjonalforsamling i september i fjor blir sett på som det verste i forsamlingens historie - og viser hvor svak opposisjonen egentlig er.

Av Henry Lubega / Uganda Sist oppdatert: 12.02.2018 06.44.48

Slagsmålet ble utløst av et lovforslag fra regjeringspartiet National Resistance Movement (NRM) om å oppheve aldersgrensen for presidenten, slik at den 73 år gamle presidenten Yoweri Museveni kan stille til valg igjen i 2021. Ifølge Ugandas grunnlov må en president ikke være under 35 år og ikke over 75 år.

Oppstyret i nasjonalforsamlingen startet da sivilkledde sikkerhetsvakter med makt fjernet 27 opposisjonspolitikere som forsøkte å hindre framleggelsen av forslaget om å oppheve aldersgrensen.

Opposisjonen vet at de ikke har mange nok representanter til å stoppe grunnlovsendringen. Dagen før hadde de derfor forstyrret framleggelsen ved å synge nasjonalsangen. Opposisjonen kontrollerer bare 56 av de 431 plassene i nasjonalforsamlingen. Grunnlovsendringer krever to tredels flertall.

Men bortsett fra om slike stunt er opposisjonen på ingen måte samlet. Deres mål er å vinne presidentskapet, framfor å vinne nok representanter i nasjonalforsamlingen til å stoppe drakoniske lover og grunnlovsendringer som favoriserer regjeringspartiet.

– Vi har tydd til kortsiktige taktiske aksjoner som ikke hjelper stort, sier Mathias Mpuga, opposisjonspolitiker fra Masaka. Ann Kiiza, opposisjonsleder i nasjonalforsamlingen, innrømmer at splittelse i opposisjonen hindrer deres framstøt.

– Du vet aldri hvem som er med deg eller mot deg. Jeg leder soldater som ikke er villige til å skyte, sier hun.

Noen av opposisjonspolitikerne gir president Museveni skylda for splittelsen, og sier han har infiltrert dem. Han vet at deres svake punkt er penger, og han har utnyttet det svært godt til sin fordel. Under debatten om aldersgrenser for presidenten ga han ordre om at alle representanter skulle få 29 millioner ugandiske shilling (vel 60000 kroner), til å konsultere sine velgere om spørsmålet. Pengene skapte splid blant opposisjonspolitikerne. Noen ønsket å sende pengene tilbake, andre ikke.

Paul Kasana, en annen opposisjonspolitiker, vedgår at opposisjonen er svak og splittet.

– Slik det er nå har ikke opposisjonen i Uganda noen framtid. Opposisjonsledere prioriterer sine ego og egeninteresser. Med en slik holdning blir det umulig å fjerne det sittende regimet.

En politisk analytiker ramser opp en rekke feil og mangler som svekker opposisjonen i landet.

– De klarer ikke å sette dagsorden i spørsmål som økonomi, eller å mobilisere støtte i hele landet, de mislykkes med å fornye ledelsen, som gjør dem til et speilbilde av det NRM de ønsker å fjerne. I tillegg kommer opportunisme og regelrett salg av sentrale ledere til regjeringen, blant annet, sier analytikeren David Rwomushana.

En god del av opposisjonspolitikerne kan takke NRM for sitt politiske liv og status. Noen har vendt tilbake, rett og slett fordi de trodde de ville få en mer framtredende rolle i opposisjonen enn i regjeringspartiet. Det er politikernes jakt på personlige fordeler som dreper opposisjonen i Uganda, mener en pensjonert dommer. Politikerne er mer opptatt av å sikre seg feite bein enn å av hva de kan gjøre bedre, og det trekker dem tilbake til regjeringspartiet, legger han til.

– Uganda har for tiden bare en liksom-opposisjon, ledet av ambisiøse og ofte arrogante politikere som bare er opptatt av sin egen viktighet og personlige status, sier en annen pensjonert dommer, George Kanyeihamba, som også er kritisk til regimet.

Det er ikke bare i Uganda opposisjonen svikter. Situasjonen er den samme i flere av nabolandene.

 

Tanzania

I Tanzania har regjeringspartiet CCM sittet ved makten i mer enn et halvt århundre. Flerpartisystemet ble innført for tre tiår siden, men opposisjonen har aldri klart å mobilisere en substansiell utfordring til det etablerte regimet.

Ved valget i 2015 stilte opposisjonen med en presidentkandidat som hadde hoppet av fra CCM noen måneder tidligere. Edward Lowassa hadde vært statsminister i en CCM-regjering, men etter at han tapte kampen om å bli presidentkandidat for CCM meldte han overgang til partiet Chadema.

Partiet strir med at framtredende medlemmer rømmer tilbake til regjeringspartiet. Interne partistrukturer er svake, og enkeltpersoner er sterkere enn partiet. Dette spiller ballen til regjeringspartiet. Partiet har ikke klart å levere overfor sine velgere, og preges av intern krangel.

– Opposisjonen har mistet fokus fordi regjeringen har handtert flere av deres krav, og dermed har de mistet sin relevans hos befolkningen, sier universitetslektor Benson Banna ved universitetet i Dar es Salaam.

 

Kenya

I Kenya, Øst-Afrikas største økonomi, har det politiske jordskjelvet mange ventet etter omvalget i fjor høst fislet bort. Opposisjonen begynte å sprekke opp allerede da deres leder Raila Odinga bestemte seg for å boikotte omvalget.

Det politiske landskapet i Kenya er spesielt, ved at både regjeringen og opposisjonen er koalisjoner av flere partier. Opposisjonskoalisjonen NASA er en sammenslutning av ulike partier. Men det var ikke enighet mellom partiene om å trekke seg fra omvalget. Enkelte ledere i koalisjonen ser ut til å frykte at Raila Odinga, med et ego større enn koalisjonen, skal kaste skygge over deres egne politiske ambisjoner.

De fremste opposisjonslederne i Uganda, Kenya og Tanzania har alle på et eller annet vis arbeidet for de sittende regimene. En fellesnevner for opposisjonen i regionen er at opposisjonslederne er større enn partiene eller koalisjonene de leder. Det er en svakhet de ikke innrømmer. Når de taper valg skylder de i stedet på at valgene er blitt rigget.

De styrende partiene er heller ingen helgener. De ser på meningsmotstandere som verdiløse fiender, som blir trakassert og fengslet med allslags oppkonstruerte tiltaler. Alt for å kneble motstemmene. Men det er ikke nok til å unnskylde feilene og svakhetene innad i opposisjonspartiene. Om de ikke våkner opp og foretar en objektiv selvdiagnose er deres framtidsutsikter mørke.

Henry Lubega er journalist i avisen Daily Monitor i Uganda.

Publisert: 12.02.2018 06.44.48 Sist oppdatert: 12.02.2018 06.44.48