I dag har Clandestina mer enn bare t-skjorter på hyllene. De selger puter, plakater, vesker, forklær og halskjeder – alt i en stram grafisk stil med tekster som 99 % Cuban made og Actually, I’m in Havana. Foto: Hanne Mølby Henriksen

Cubansk motemerke selger til hele verden

Clandestina er Cubas første motemerke, siden hele privat sektor ble avskaffet etter revolusjonen. Nylig fant eierne et smutthull til å selge online til hele verden – unntatt Cuba.

Av Hanne Mølby Henriksen / Havanna Sist oppdatert: 24.04.2018 07.27.43

De hadde ikke noe internett. Ingen penger. Og slett ingen forretningserfaring. Ofte må de tråle rundt i gjenbruksbutikker for å skaffe materialer. Og de får ikke lov til å importere eller eksportere noe som helst. Likevel har to kvinner i Havanna lyktes med å skape Cubas første motemerke siden revolusjonen.

Clandestina betyr hemmelig eller undergrunn – litt som moten i et land som Cuba, der folk i årtier har måttet bytte til seg moderne klær eller finne dem på svartebørsen.

– I det hele tatt er det å skape mote i et sosialistisk land ganske clandestint, sier Idania del Rio, designeren bak klærne.

– Vi ante ikke noe om noe som helst. Og noen ganger er det kanskje like bra. Vi kastet oss bare uti det.

Sammen med partneren sin har Idania del Rio på tre år skapt sitt eget marked og en plattform der lokale designere kan selge produktene sine. Den lille butikken deres i Havannas gamleby er fylt med påtrykte t-skjorter og plakater, vesker, puter og punger laget av gjenbruksmaterialer. Og for fire måneder siden gikk de to kvinnene til en av byens parker, logget på Cubas vaklevorne offentlige internett og åpnet landet første mote-nettbutikk.

I dag selger de t-skjortene sine over nettet til hele verden – unntatt Cuba.

 

Fester som eneste strategi

Det bor 11 millioner mennesker på den karibiske øya. Da sosialismen rullet over landet etter revolusjonen i 1959 avskaffet Castro-brødrene hele privat sektor. Alle butikker, restauranter, fabrikker, skoler og hoteller ble overtatt av staten. Ikke så mye som en sandwich kunne kjøpes privat. Og med den internasjonale handelsembargoen ble det raskt mangel på stort sett alt på Cuba. Maskiner, materialer, medisiner, til og med mat. Mangelen på moteklær var i den sammenhengen ikke det største problemet.

I årtier klarte Cuba seg takket være hjelp fra Sovjetunionen. Helt til 1991, da Sovjetunionen gikk i oppløsning, og den cubanske økonomien brøt sammen. Først da åpnet Fidel Castro for en smule privat initiativ, primært innen turistnæringen. Da hans bror Raul Castro overtok makten for ti år siden ble det større fart på reformene, og i dag arbeider rundt en tredel av arbeidsstyrken i privat sektor. Over en halv million er cuentapropistas, eller selvstendige næringsdrivende, fordel på 201 ulike, statlig utvalgte, kategorier. Kunstnere er en av dem.

Idania del Rio og partneren hennes gikk til familie og venner for å låne penger – andre finansieringsmuligheter fantes ikke i det sosialistiske landet da. Det kjøpte et hus i gamlebyen og satte det i stand, reiste til Den Dominikanske Republikk og slepte med seg tilbake 3000 T-skjorter med ni forskjellige av deres egne motiver påtrykt. Og så åpnet de butikk i 2015.

– Ingen kom. Det var dønn kjedelig, og vi solgte ingenting, sier Idania del Rio om begynnelsen på deres felles drøm.

Clandestina var kastet ut på et marked som slett ikke eksisterte. Butikken hadde ingen kunder, ingen konkurrenter, ikke noen å speile seg i eller la seg inspirere av. De to kvinnene ville ikke bruke penger på markedsføring, så deres eneste strategi var å invitere til fest. Med drinker, live-musikk og alle vennene deres, som også inviterte sine egne venner. Den strategien lever fortsatt.

– Festene har vært til stor hjelp. Ikke det at vi selger noe en slik kveld, men folk lærer oss å kjenne, merker vibbene våre, og ser oss som et kulturelt sted. De kommer tilbake, og forteller også vennene sine om oss. Og litt etter litt har vi fått flere kunder, forteller Idania del Rio.

 

Smuttvei til hele verden  

I dag har Clandestina mer enn bare t-skjorter på hyllene. De selger puter, plakater, vesker, forklær og halskjeder – alt i en stram grafisk stil med tekster som 99 % Cuban made og Actually, I’m in Havana.

Idania del Rio og hennes partner sysselsetter rundt 30 personer. Halvparten arbeider på Clandestinas egen systue i utkanten av byen. Den andre halvparten ekspederer i butikken eller arbeider på kontoret, om de ikke står i det åpne verkstedet bakerst i butikken og overfører trykk direkte på systuens kreasjoner.

Turistene elsker den lille butikken. Selv Barack Obama kjøpte med et par t-skjorter hjem til døtrene da han besøkte Cuba i 2016. Og for fire måneder siden åpnet Clandestina sin egen nettbutikk med besøkende og kunder fra hele verden.

Kvinnene har funnet et smutthull gjennom de strenge cubanske handelsreglene og den like strenge amerikanske embargoen. De sender sine design til et firma i USA, som kjøper det som kunst. Det amerikanske firmaet står så for all trykking og forsendelse og kan på den måten sende de cubanske T-skjortene til hele verden – unntatt Cuba.

– Vi ville jo helst produsere alt samme her, men det er ikke mulig akkurat nå, sier Idania del Rio. Hun prøver i stedet å finne en måte å selge innkjøpsnettene deres og en del av gjenbrukskolleksjonen på nettet via USA, sammen med Clandestinas t-skjorter. Det er ikke så enkelt, når en stor del av varene er laget av kaffesekker og tøy fra cubanske gjenbruksbutikker.

 

Når alt er surt og bittert…

Mangelen på materialer tvinger designerne ut i kreativitetens frontlinjer hver eneste dag. De grove kaffesekkene blir forvandlet til innkjøpsnett med lærhanker. Fargestrålende rissekker i tjukk plast blir til vesker og punger i originale pangfarger. Og avlagte klær fra de lokale gjenbruksbutikkene i Havanna blir sydd om til soltopper, shorts eller tøyposer og utstyrt med et grafisk trykk. Vintrashe kaller designerne denne gjenbrukskolleksjonen, en sammenstilling av ordene vintage og trash.

– Det føles ofte som om vi blir nødt til å finne opp alt fra bunnen av, eller legge planene helt om. Vi blir utfordret stort sett hver eneste dag. Enten mangler vi stoff. Eller også er vi gått tom for blekk. Eller kanskje kan vi bare trykke i rosa.

Slik er de på Cuba, sier Idania del Rio, og smiler skjevt.

– Hvis alt er surt og bittert, og du ikke har annet enn sitroner... Så kan du jo strø litt sukker på og lage limonade.

 

 

 Idania del Rio, designeren bak klærne. Foto: Hanne Mølby Henriksen

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 24.04.2018 07.27.42 Sist oppdatert: 24.04.2018 07.27.43