Lokale organisasjoner spilte en viktig rolle i hjelpearbeidet etter jordskjelvet i Nepal 2015.

Legen Ruby Shrestha fra den nepalesiske hjelpeorganisasjonen the Earthquake Relief Collection Centre behandler på dette bildet fra 2015 overlevende fra jordskjelvet i Nepal samme år. Nepalesiske frivillige organisasjoner spilte en viktig rolle i hjelpearbeidet. Norge har ikke fulgt opp lovnader om å gi mer bistand til lokale organisasjoner i utviklingsland.

Foto: Rebecca Conway / AFP Photo / NTB scanpix

Norsk støtte til «de lokale» stuper

Norsk bistand direkte til organisasjoner i utviklingsland faller kraftig. Dette skjer til tross for at regjeringen har forpliktet seg til det motsatte - å gi mer penger til lokale aktører.

Av Tor Aksel Bolle Sist oppdatert: 06.05.2018 21.12.08

Mer penger må nå frem til de lokale organisasjonene. Ikke bare fordi kostnadsnivået i disse landene ofte er lavere enn i Oslo og andre vestlige hovedsteder. Men også fordi nærhet til beslutninger forsterker det lokale eierskapet til den utviklingen støtten skal bidra til, sa Børge Brende da han åpnet Norad-konferansen i desember 2016.

Men norsk bistandsstatistikk viser at den norske støtten som gis direkte til organisasjoner i fattige land faktisk har gått jevnt nedover de siste fem årene. I 2013 ga Norge 986 millioner kroner direkte til «lokale organisasjoner» – definert som lokale organisasjoner som var Norges avtalepartner. Den knappe milliarden den gang utgjorde omtrent 14,5 prosent av den samlede norske bistanden som ble gitt via sivilsamfunnsorganisasjoner, inkludert både langsiktig bistand og humanitær nødhjelp.

Fire år senere, i 2017, var det 603 millioner kroner som gikk direkte til lokale organisasjoner – tilsvarende litt over åtte prosent av total bistand gitt til sivilsamfunnsorganisasjoner.

 

– Veldig skjevt

– Dette er ikke en positiv utvikling. Kirkens Nødhjelp har vært veldig tydelige overfor UD om behovet for å øke støtten til lokale organisasjoner og viktigheten av å leve opp til forpliktelsene som ligger i The Grand Bargain som Norge signerte etter Verdens humanitære toppmøte i mai 2016. Vi opplever at vi har en god dialog med UD om disse spørsmålene, sier Arne Næss-Holm som er rådgiver for humanitær beslutningspåvirkning i Kirkens Nødhjelp.

Næss-Holm sier at Kirkens Nødhjelp har arbeidet i mange år for at organisasjoner basert i utviklingsland skal få mer innflytelse og en større andel av pengene. KN har blant annet skrevet under på Charter for Change, der de sammen med rundt 30 andre organisasjoner har forpliktet seg til at minst 20 prosent av pengene de bruker på humanitært arbeid skal gå direkte til sør-baserte organisasjoner.

– Bildet er tydelig: Det er forsvinnende lite som går direkte til nasjonale og lokale organisasjoner. Troverdige beregninger viser at det er rundt 0,3 prosent av den totale humanitære hjelpen. Så fordelingen er veldig skjev, og vi mener at dette må endres, sier han.

Tall fra Norad viser bare rundt 0,2 prosent av Norges humanitære bistand gis gjennom avtaler der nasjonale og lokale organisasjoner er avtalepartner. Det betyr at så og si all humanitær innsats går via FN og store, internasjonale vestlige organisasjoner. Noe av dette når ut til lokale aktører, men da er det gjerne minst én organisasjon som er mellomledd. Norges praksis er helt på linje med alle store giverland: svært, svært lite av både den humanitære og langsiktige bistanden gis direkte til organisasjoner som er fra fattige land.

 

Langt unna målet

Denne skjeve fordelingen av penger, og dermed også makt og innflytelse, har blitt kritisert i mange år uten at det har skjedd noen endringer.

På Verdens humanitære toppmøte for to år siden sluttet imidlertid Norge samt 50 andre land og organisasjoner seg til en målsetting om at 25 prosent av den humanitære hjelpen skal gå så direkt som mulig til lokale og nasjonale aktører innen 2020. Men etter møtet begynte kranglingen. Man brukte nesten ett år på å diskutere «teknikaliteter», blant annet hvilke organisasjoner som er nasjonale og lokale og hva det vil si at penger gå så direkte som mulig «til organisasjoner i utviklingsland.

Omsider ble givere og organisasjoner enige. Blant annet om at formuleringen «så direkte som mulig» til organisasjoner og andre aktører i utviklingsland kan innebære ett mellomledd på veien.

Norge må rapportere til en komité som skal passe på at giverne følger opp sine forpliktelser etter Istanbul-møtet. I rapporten heter det at Norge har økt støtten til de FN-styrte landbaserte humanitære fondene. Fra norsk side understreker man at disse fondene gir rundt 20 prosent av sine midler direkte til lokale organisasjoner.

Næss Holm i Kirkens Nødhjelp mener det trengs mer.

– Det er bra at Norge gir penger til disse fondene som igjen gir rundt 20 prosent av sine midler til lokale organisasjoner. Men den totale støtten til de landbaserte fondene fra giverlandene som har signert The Great Bargain utgjør kun 4-5 prosent av den samlede humanitære innsatsen deres. Så det må mye mer til hvis man skal å nå målet om 25 prosent innen 2020, sier han.

Giverlandene må øke den direkte støtte til lokale og nasjonale aktører med minst 15-20 prosent årlig hvis de skal være i nærheten av å nå målet fra Istanbul om at en fjerdedel av den humanitære hjelpen skal gå direkte til lokale aktører, ifølge anslag gjort av den danske tenketanken Local2global.

 

– FN og organisasjonene blokkerer

Mange er skuffet over oppfølgingen etter det humanitære toppmøtet. En av dem er Sudhanshu S. Singh, som leder den indiske organisasjonen Humanitarian Aid International. Singh har deltatt i ulike komiteer som har fulgt opp toppmøtet i Istanbul og følger prosessene tett.

– Jeg er svært skuffet over mangelen på framgang og politisk vilje til å gjøre reelle endringer. Langt mer av den humanitære hjelpen bør gis direkte til lokale og nasjonale organisasjoner fordi det er billigere, raskere og mer effektivt. Det samme gjelder i stor grad også den langsiktige bistanden, sier Singh.

Han mener den største hindringen for reelle endringer er FN og de store internasjonale organisasjonene.

– Hvis de får fortsette å styre denne prosessen, så kommer vi til å diskutere i all evighet uten at noe skjer. FN-organisasjonene og de store internasjonale organisasjonene sier mye riktig, men viser liten ekte vilje til å gi slipp på innflytelse og penger, sier Singh.

Han mener at det er i Norges og andre giveres interesse at de gir mer direkte til lokale aktører.

– Det er giverne som betaler, det er deres penger som brukes lite effektivt når pengene går via lag på lag med internasjonale organisasjoner før hjelpen når fram, sier han.

– Men det er jo veldig vanskelig for Norge og andre givere å ha avtaler direkte med utallige lokale organisasjoner?

– Jeg forstår at det er vanskelig. Men det finnes løsninger, man kan opprette fond og koordinerende mekanismer i utviklingslandene. Men det bør ikke være mer enn ett ledd mellom giveren og den lokale organisasjonen.

– Mange givere er redde for at penger skal bli misbrukt og at nasjonale og lokale organisasjoner ikke er i stand til å påta seg store oppgaver. Forstår du det?

– Ja. Men ingenting er risikofritt i denne bransjen, og det er jo absolutt ikke slik at dagens system er noen garanti mot sløseri og svindel. Lokale og nasjonale aktører må få mer medbestemmelse, innflytelse og penger. Da vil kapasiteten også øke.   

Publisert: 06.05.2018 21.12.07 Sist oppdatert: 06.05.2018 21.12.08

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.