Et mørkt kapittel i «lykkelandets» historie

En fersk FN-rapport sender mørke skyer over det norskutviklede Sèmè-feltet i Benin. Anlegget utenfor kysten av Vest-Afrika har ikke vært i drift på tjue år, og plattformene – bygget i Norge for 40 år siden – står fortsatt og ruster i havet utenfor Cotonou. Benins president Patrice Talon mener Norge har et ansvar for å rydde opp, men norske myndigheter har gjentatte ganger avvist Benins henvendelser. Foto: Espen Røst

I 20 år har de norskbygde oljeplattformene stått og rustet i havet utenfor Benin. Nå skal det (kanskje) ryddes opp.

Av Espen Røst, i Cotonou – Benin (tekst og foto) Sist oppdatert: 07.09.2018 13.16.14

Bølgene slår hardt, en sval bris gjør morgenlufta frisk. Sterke undervannsstrømmer gjør at det ikke er anbefalt å bade her. Men hvorfor jogger FNs miljøsjef og en norsk ambassadør side om side langs de milelange strendene innerst i Guinea-bukta?

For å finne svaret på det, må vi førti år tilbake i tid. Til den gang Saga Petroleum skuet lengre enn norsk sokkel – helt til et lite land i Vest-Afrika. Til den gang det fantes en norsk koloni, med norsk skole i Benins hovedstad.

Til et av de mørkere kapitlene i norsk oljehistorie.

To gamle kolleger jogger langs stranda i Cotonou. De neste dagene skal de ha møter med Benins president og tre av hans ministre. – Jeg føler vi har gode samtaler for å finne en løsning på denne utfordringen, sier Norges ambassadør Jens-Petter Kjemprud om joggeturen med FNs miljøsjef Erik Solheim.

Verftskrise (i Norge)

Norge, midten av 70-tallet: Det er full krise i norsk verftsindustri. Oljeprissjokket i 1973 har ført til en dramatisk ordrenedgang. I hjørnesteinsbedrifter langs hele norskekysten rammes verftsarbeidere og deres familier.

Noe må gjøres.

For å motvirke krisen bestemte norske myndigheter seg for å «lete opp prosjekter i U-land» og «tilby gunstige lånebetingelser» mot at landene kjøpte tjenester fra norske verft og deres underleverandører. Skipseksportkampanjen ble den kalt – en kombinasjon av næringspolitikk og bistandstiltak, og er utskjelt i ettertid.

Et av landene man rettet blikket mot var Benin.

Den tidligere franske kolonien ble bygget på restene av kongedømmet Dahomey. Et mektig rike fra midten av 1600-tallet, helt til Frankrike tok makten i 1872. Etter nesten hundre år med kolonistyre fikk befolkningen sin uavhengighet høsten 1960. Navnet Benin kom i 1975, og det skulle ikke ta lang tid før et norsk ekspansjonsvillig oljeselskap var på plass.

For etter få år med optimisme i Nordsjøen – beskrevet i dramaserien «Lykkeland» som vises på NRK denne høsten – startet Saga Petroleum dialogen med Benins myndigheter om å utvinne olje fra Sèmè-feltet.

En avtale ble forseglet gjennom det norske Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK), og gjorde Saga Petroleum til det første norske oljeselskapet utenfor norsk sokkel. Forutsetningen fra norske myndigheter var at minst 70 prosent av varer og tjenester i forbindelse med Sèmè-utbyggingen måtte komme fra norske selskaper.

Norske arbeidsplasser skulle reddes gjennom et «samarbeid» med et lite afrikansk land.

 

Avtale (sendt fra himmelen)

Norge, tidlig på 80-tallet: 200-millioners kontrakten A/S Stord Verft inngår for å bygge «den første jack-up-riggen» for Saga Petroleum i Benin bidrar definitivt til et forbedret årsregnskap. En del av arbeidsstyrken har vært permittert i flere måneder. Verftet har nå oppdrag til å sysselsette alle sine 1600 ansatte.

«Vest-afrikansk stat med offshore ambisjoner» het det i Norges handels- og sjøfartstidende i november 1979, som også kunne melde at Handelsdepartementet hadde godkjent en statlig garanti for finansiering av et norskstyrt oljeprosjekt i Benin. Vel to år senere kunne samme avis meddele at verftet utenfor Bergen hadde ferdigstilt den første riggen – og at det var «slutt på permitteringene ved Stord». Faksimiler: NHST

For ledelsen i det norske oljeselskapet er Benin-kontrakten «en mulighet sendt fra himmelen», skriver Norges handels- og sjøfartstidende i 1982. En større oljerigg, to mindre boreplattformer, lagertanker og rørledninger... Lista er lang over norsk industris oppdrag i forbindelse med Saga Petroleums Afrika-eventyr. Men det var ikke bare Saga Petroleum og deres underleverandører som nøt godt av GIEK-avtalene.

Rederiet Wilh. Wilhelmsen opererte to supply-båter på oppdrag fra Benins myndigheter på Sèmè-feltet. Båtene seilte under norsk flagg, med norsk besetning og var bygget ved verft i Norge: «Tender Benin» ved et verft i Flekkefjord, «Tender Behanzin» ved Langsten slip og båtbyggeri i Tomrefjord.

For et lite land i Afrika var det annerledes. Kontrakter var underskrevet og et håp om store inntekter levde – men før én dråpe olje var pumpet opp, hadde Benin milliongjeld til norske banker.

Benin, 1982: Driften av Sèmè-feltet er i gang. Det er investert rundt 900 millioner kroner, men operasjonen viser seg å være vanskelig. Inntjeningen er mindre enn forventet og regjeringskontorene i Cotonou ser færre oljepenger enn håpet.

Brorparten av inntektene forsvinner til avdrag og renter for norske lån.

Verdensbanken har i ettertid konstatert at Benin gjorde en dårlig avtale, og en lang rekke politikere og miljøorganisasjoner som Framtiden i Våre Hender og Bellona har uttalt at de norske milliongarantiene ikke tegner noe glansbilde av Norge som utviklingspartner. Det var Benin som overraskende avsluttet samarbeidet med Saga Petroleum i 1985, og tildelte operatøransvaret til et annet europeisk selskap. Det gikk heller ikke bra, og ingen har pumpet olje fra de norskbygde plattformene siden 1998.

Etter press fra akstivistgrupper slettet Norge Benins gjeld i år 2000 – men atten år senere sitter Benin fortsatt igjen med «en tikkende miljøbombe» ingen vil ta regningen for.

 

Ved oljefeltet (i hardt vær)

Et sted i Guinea-bukta, 2018: FNs miljøsjef er vill i blikket. Hodet hans er over bølgetoppen, så under. Horisonten er verken himmel eller hav, bare en jevn blågrå masse.

– Nå er dette alvorlig; iverksett «search- and rescue-operation», roper Erik Solheim inn i mobiltelefonen

FN-toppen sitter i en lettbåt, en ribb med overbygg og to 150-hesters påhengsmotorer. Lettbåten tilhører Benins marine og burde hatt krefter nok til å takle dønningene. Problemet er bare at motorene har stoppet og kapteinen ikke får start på dem igjen. Flere synes situasjonen er ubehagelig, uten styringsfart skal det mindre til for at dønningen kantrer båten.

Litt tidligere på dagen har Solheim og hans delegasjon fra FN Miljø ankommet Base Naval de Cotonou. Kystvaktskipet Oueme har tatt «verdens miljøsjef», Benins miljøminister og Norges ambassadør ut til det forlatte oljefeltet. Delegasjonen går over i en lettbåt og sirkler rundt den største plattformen – bygget på Stord utenfor Bergen for nær førti år siden. Sola fra joggeturen i morges er i ferd med å forsvinne bak mørke skyer. Det er væromslag, regn i lufta, men FN-toppen er mer opptatt av rustholken foran seg.

– Jeg har selvfølgelig enorm respekt for de norske og internasjonale oljepionerene. De innførte tekniske vidundere og bidro til økonomisk velstand, men miljøtrusselen vi har etterlatt oss her er ikke akseptabel.

– Er det én lærdom av dette, må det være at vi ikke kan bygge opp oljevirksomhet uten at det er en plan for hvordan installasjonene skal tas ned igjen, sier sjef for FN Miljø Erik Solheim til Bistandsaktuelt ute på Sèmè-feltet.

Det er mange år siden mannen som nå er FNs miljøsjef fikk Saga Petroleums rustne oljedrøm på sin pult. Som norsk miljø- og utviklingsminister har han selv vært del av systemet som har sagt nei til Benins gjentatte henvendelser til Norge om hjelp til å rydde opp. Han har forfektet det samme budskapet som «joggekompisen» fra i morges – ambassadør Jens-Petter Kjemprud – fortsatt fastholder: Norge har ikke et juridisk ansvar for å rydde opp på Sèmè-feltet.

I en liten båt utenfor Benins kyst, ser Solheim det hele litt annerledes.

– Dette var plattformer Saga Petroleum opererte på 80-tallet. Nå forfaller de, og det er fare for oljeutslipp. Det må vi gjøre noe med – og er det én lærdom av dette, må det være at vi ikke kan bygge opp oljevirksomhet uten at det er en plan for hvordan installasjonene skal tas ned igjen.

Solheim har ikke rukket å sette punktum for resonnementet når himmelen åpner seg. Som nordmenn flest vet han godt at det er «ingen skam å snu i tide» når man er ute i hardt vær. Et plutselig væromslag på havet kan være fatalt. Kapteinen beordrer alle inn under tak, «vi må returnere» til moderskipet, sier han. Men hvor er det?

Regnet treffer lettbåten vertikalt. Kystvaktskipet som lå noen hundre meter bortenfor er plutselig visket ut i tåken. Kapteinen i lettbåten snakker i walkietalkie med broen på Oueme. Der kan de ikke se ribben, verken på navigasjonssystemet eller radar. Det blir besluttet at den lille båten skal ta VIP-besøket hele veien inn til Cotonou. Det er bare ti nautiske mil, men bølgene begynner å bli store og flere har allerede kjent sjøsyken velte ut.

Kapteinen holder lav fart i de høye bølgene. Men så skjer det som gjør Solheim så alvorstynget at han vil iverksette en redningsoperasjon. Lettbåten mister motorkraft, og stopper.

FNs miljøsjef, Benins miljøminister og en norsk ambassadør er i drift på åpent hav.

 

Ingen skam (å snu i tide)

Marinebasen Cotonou, 2018: En tre timers formiddagstur er ikke over før etter mørkets frembrudd. Kystvaktskipet kommer lettbåten til unnsetning, til slutt. Etter en «dramatisk» ombordstigning i høye bølger registreres én mindre klemskade, ingen personskader, men hendelsen sier kanskje noe om kapasiteten i det som ifølge Verdensbanken er blant verdens fattigste land. I hvert fall velger både FNs miljøsjef og Norges ambassadør å referere dramatikken i sine notater fra reisen. Om ikke annet, kan historien – når Solheim og Kjemperud har fått den litt på avstand – brukes som en diplomatisk icebreaker.

Og dét kan trengs, for de forlatte Sémé-plattformene har vært en verkebyll i forholdet mellom Benin og Norge i en årrekke. Benins myndigheter har gjentatte ganger bedt Norge om hjelp til å fjerne en «tikkende miljøbombe» – og har fått nei hver gang.

I sin nye rolle som FNs miljøsjef mener Erik Solheim fortsatt at Norge ikke har noe juridisk ansvar.

– Med med ettertidens klarsyn må vi innse at det ble det gjort feil både fra norsk og beninsk side. Dette ligner skipseksportkampanjen som var drevet fram for å redde verft på Vestlandet. Ingen kan hevde at Norge har et juridisk ansvar for disse plattformene nå, men et moralsk ansvar bør vi føle for å hjelpe. Det kan bety finansiell støtte og den beste teknologiske ekspertisen vi har som kan bidra til å sikre feltet på en forsvarlig måte. Det er vel også det Benins regjering forventer seg, sier Solheim etter at han og resten av vip-følget er trygt i land på marinebasen i Cotonou.

FN-toppen sier møtet med rustholkene noen timer tidligere gjør ham som nordmann trist:

– For jeg husker veldig godt Saga Petroleums Benin-eventyr. Det er trist å se at noe som var bygget for å skape velstand og framskritt nå står og forfaller. Dette er en trussel vi må ta på alvor, og mitt inntrykk er at det nå finnes en vilje hos norske myndigheter til å hjelpe, som en vennlig gest.

 

Ministermøte (og et stort gisp)

Benins utenriksdepartement, 2018: Det er svalt i konferanserommet – der FNs miljøsjef og Norges ambassadør møter tre av Benins minstre – men temaet som diskuteres er brennhett.

– Unnskyld meg. Kan du gjenta?

Utenriksminister Aurélien Agbénonci avbryter FN Miljøs Muralee Thummarukudy som skisserer det dyreste pris-anslaget for opprydning. Det går et gisp gjennom forsamlingen når lederen for FN-organinisasjonens avdeling for Post-Confict and Disaster management gjentar summen for hvor mye det kan koste å ta alle Sémé-plattformene til land, og hugge dem opp på en forsvarlig måte.

– 200 millioner dollar, gjentar Thummarukudy.

Det er tydelig at temaet er høyt prioritert av landets ledelse. Senere på dagen skal Erik Solheim og hans delegasjon møte Benins president Patrice Talon. Nå sitter representanetene fra FN og Norge i et møterom med utenriksminister Agbenonci og hans regjeringskolleger utviklingsminister Adidjatou Mathys og miljøminister José Tonato. I tillegg til de tre ministrene er også statssekretærer, embetsfolk og rådgivere til stede. Men halvannen milliard kroner er en enorm sum for et land som Benin. For Erik Solheim er det derfor viktig å påpeke at mye kan gjøres for å forebygge utslipp – uten å bruke hundrevis av millioner. Blant annet:

  • Belysning på/av plattformene, for å forhindre kollisjon med skip
  • Å utarbeide en beredskapsplan mot oljeforurensning, og få på plass et beredsskapssamarbeid med nabolandene som også kan rammes ved et eventuelt oljeutslipp

UNEP-sjef Erik Solheim møter (f.v) utviklingsminister Adidjatou Mathys, utenriksminister Aurélien Agbenonci og miljøminister José Tonato i utenriksdepartementet i Cotonou. Den tidligere norske miljø- og utviklingsministeren har i sin nye rolle som «verdens miljøsjef» engasjert seg for å rydde opp på det norsk-utviklede oljefeltet.

Ifølge FN Miljø, ville det beste være å plombere oljebrønnene og dumpe plattformene der de nå står, eller aller helst ta dem til land for full demontering. Sistnevnte – full demontering på land – er det dyreste alternativet. FN-organisasjonen forsøker nå å samle gode krefter for å få en løsning. Det kan bety et internasjonalt spleiselag som kan inkludere Norge og flere andre land, FN-organisasjoner og Verdensbanken.

Overfor Bistandsaktuelt er Benins utenriksminister tydelig på hva han mener om den årelange bilaterale hodepinen: Norge har et ansvar for plattformene.

– Om man tenker at dette handler om at en kunnskapsrik nasjon inngikk en avtale med et utviklingsland uten noen som helst ekspertise eller erfaring på feltet, kunne man løftet dette til å handle om moral – og også kanskje om et juridisk ansvar, sier Agbénonci til Bistandsaktuelt, men fremhever at Benin ikke ønsker en konflikt med Norge.

– Vi velger å gå en annen vei. Vårt anliggende er først og fremst å få hjelp til å fjerne et miljøproblem. At plattformene fortsatt står og ruster er alvorlig. Vi ønsker ikke at de skal skape problemer for oss eller for våre naboland. Dette må derfor løses så raskt som mulig, sier utenriksministeren før han setter seg inn i en ventende sort SUV.

 

Afrikas Venezia (en truet idyll)

Nokoué-sjøen, 2018: Vi passerer en kano, fiskere som kaster ut garn slik det er gjort her siden lenge før Saga Petroleums utsendte ankom Benin en gang på 70-tallet. Vi glir sakte forbi en fiskefarm, enklere enn oppdrettsanleggene langs norskekysten, men minst like viktig for å sikre et levebrød her.

– Guineabukta er svært rik på fisk, så et oljeutslipp vil ha uante konsekvenser.

Bistandsaktuelt sitter sammen med FN Miljøs Muralee Thummarukudy i en smal trebåt på vei til Ganvié. Den «flytende» landsbyen – i Nokoué-sjøen, en lagune rett innenfor Cotonou – er ofte omtalt som Afrikas Venezia.

Den «flytende» landsbyen Ganvié – ofte omtalt som Afrikas Venezia – er blant områdene som kan rammes av et oljeutslipp fra Sémé-feltet. Dersom havstrømmer skulle bringe olje inn i lagunen, ville det få enorme konsekvenser for et rikt økosystem, for fiskebestanden og for de 20 000 menneskene som kaller Ganvié sitt hjem.

FN-eksperten forklarer hva som står på spill dersom man skulle miste kontrollen over oljen fra Sèmè-feltet. Dersom havstrømmer skulle bringe olje inn i lagunen, ville det få store konsekvenser. For et rikt økosystem, for fiskebestand, for dyreliv – og for de vel 20 000 menneskene som kaller Ganvié sitt hjem, og som lever av det naturen har å by på.

Thummarukudy er blant forfatterne av den ferske UNEP-rapporten som fastslår at «Offshore-innstallasjonene, oppført tidlig på åttitallet og forlatt i 1998, er i veldig dårlig forfatning». I rapporten Scoping Mission For Risk Assessment – Abandoned Oil Production Facilities in Benin påpekes det at det ikke er utført vedlikehold de siste 20 årene og at det ikke vil være mulig å gjenbruke infrastrukturen på Sémé dersom feltet skulle bli gjenåpnet for oljeboring i fremtiden.

Rapporten påpeker at dette også gjelder de undersjøiske rørledningene fra plattformene og inn til mottaksanlegget på land. «Det finnes heller ingen registreringer (hos Benins myndigheter journ.anm) om at rørledningene er tømt eller renset, eller om det fortsatt ligger olje i rørene tyve år etter at anlegget ble forlatt». FN Miljøs forskere frykter flere potensielle miljøforurensing-scenarier fra anlegget og peker på lekkasje fra oljerørledningene eller at et skip kræsjer inn i en av plattformene med påfølgende utslipp – der det verst tenkelige scenariet ville være å miste kontrollen over oljebrønnene.

Samtidig er det ikke sikkert at det er Benins kyst som vil rammes hardest. Thummarukudy forteller Bistandsaktuelt at både Togo og Nigeria ligger utsatt til, og poengterer at ingen vet eksakt hvor mye olje som befinner seg i rørledningene eller i brønnene på Sèmè-feltet.

– Det vi vet, er at det var mer olje igjen i brønnene da man sluttet produksjonen i 1998, så det er helt klart at de ikke er tomme. Om man mister kontrollen og vi får et utslipp, ville det kunne ta både uker og måneder før man ville klare å stoppe lekkasjen. Det vil kunne bli ganske stygt, sier Thummarukudy tørt.

Vi glir sakte gjennom en av «vann-gatene» i Ganvié, passerer noen gutter som fisker fra en kano. Thummarukudy sier han ikke er i tvil om at Sèmè-riggene må fjernes.

– Et utslipp vil være svært alvorlig for lokalsamfunn og deres livsgrunnlag langs hele Benins kystlinje. Plattformene bør fjernes og jo før det skjer, jo billigere. Det aller beste ville selvfølgelig være å frakte plattformene til land og hugge dem opp. Men alle alternativene vi har skissert er billigere enn å rydde opp etter et oljeutslipp.

  • De diplomatiske møtene i Cotonou har så langt ikke ført til konkrete tiltak.
  • Benin har søkt om opptak i det norske bistandsprogrammet Olje for utvikling (OfU), men søknaden er ikke ferdigbehandlet.
  • President Patrice Talon skal på Norgesbesøk denne høsten. Da vil han sannsynligvis legge frem sine tanker om Sémè-feltet.
  • Equinor (tidligere Statoil, som fusjonerte med Norsk Hydro, som igjen hadde kjøpt opp Saga Petroleum) ønsker ikke å kommentere denne saken.
  • Kilder: FN Miljø (UNEP) Norad, Framtiden i Våre Hender, Norges Handels og sjøfartstidende og «Sagaen om Saga».
Publisert: 07.09.2018 13.16.11 Sist oppdatert: 07.09.2018 13.16.14