– Torturister kan også være ofre

Hun har sett det grusomme folk er i stand til å utsette andre for. Likevel har 40 år som traume-psykolog gitt Nora Sveaass mer tro på mennesker.

Av Martin Skjæraasen og Espen Røst (foto) Sist oppdatert: 06.12.2018 09.37.46

For en tid tilbake var Nora Sveaass i en kald kjeller i et varmt land. Nede i denne kjelleren, eller fangehullet, var det fullt av gutter som hadde blitt arrestert i løpet av natta. De yngste var tretten år, fjorten maks. 

De satt på harde benker, noen sto. Hygienen var forferdelig. Doen var ikke skjermet, og kjellerens eneste servant måtte de både vaske seg i og drikke av. Noen gråt og ville snakke med mamma, noe de fikk lov til, men bare fra fasttelefon. Mobilene var beslaglagt, og hvem husker vel telefonnumre lenger?

– Det var ingen som hadde slått eller sparket dem, men de satt buret inne. Kalde. Sultne. Redde. Jeg var sinna. Tenkte: dette går ikke an!

Frem til nå har den milde 68-åringen snakket lavt og rolig. Nå hveser hun. Som representant for FNs to torturkomiteer, har Nora Sveaass besøkt verre fengsler enn dette. Som psykolog for traumatiserte flyktninger, har hun hørt om verre behandling enn denne. Likevel:

– De var bare barn, som spurte etter mammaen sin. Og dette skjer hele tiden, hver eneste dag. Det gjør meg opprørt, sier hun.

 

Båt til Brasil

Det er slik Nora Sveaass er, om du spør dem som kjenner henne. Etter nesten førti års arbeid med flyktninger og torturofre, er psykologen fortsatt glødende opptatt av de aller svakeste. Torsdag denne uka fikk hun Universitetets menneskerettighetspris for sitt engasjement, et engasjement som tok form i Brasil for et helt liv siden.

Da Nora var tre år gammel tok faren med familien til Rio de Janeiro, hvor han skulle etablere handelsforbindelser mellom Norge og Brasil. Hun forteller drømmende om ramsalte atlanterhavskryssinger, pikniker på stranda og barnekarneval i «klubben», hvor utlendinger møttes.

Og, litt mer alvorlig, om den gryende forståelsen av hvor privilegert hun egentlig var.

– Jeg vokste opp i en norsk familie som spiste lapskaus, gikk søndagsturer og levde et alminnelig liv. Men vi var jo i et miljø med mange forretningsfolk, diplomater og mennesker som i hvert fall ikke hadde økonomiske problemer.

Nora ble opptatt av sosiale forskjeller og menneskers kamp for rettferdighet. Denne forståelsen var noe av det viktigste hun hadde med seg til Norge da hun skulle studere psykologi som nittenåring.

– Jeg har alltid vært opptatt økonomisk ulikhet, og ser på mye av det som undertrykking og umenneskelig behandling, sier hun. 

Nora Sveaass og søsteren Kristin ble tatt vare på av Filhinha da hun bodde i Brasil. Foto: Privat

Hjemlandet var forskjellig fra Brasil, på mange måter. I Rio fikk hun ikke lov til å ta bussen alene, og utflukter i naturen var ansett som risikoprosjekter. I Norge kunne hun legge ut på lange blåbærturer og hale opp makrell på Sørlandet, uten andre bekymringer enn uvær og dårlig fiske.

Dessuten var psykologifaget annerledes her. I Norge er det påvirket av amerikanske teoretikere, som studerer mennesker som autonome individer. I Sør-Amerika har psykologer vært mer opptatt av hvordan vi påvirkes av våre omgivelser, og hvordan undertrykkelse, tortur, fangenskap og flukt setter seg i kroppen.

Det var denne tilnærmingen som skulle prege Nora Sveaass eget liv og virke.

 

Strøm mot kjønnsorganer

I løpet fire tiår som behandler, kliniker, underviser og forsker, har Nora Sveaass vært innom Psykososialt senter for flyktninger, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo.

Hun har etablert organisasjonen Health and Human Rights Info, som gir informasjon om helse og menneskerettigheter. Hun sitter i Helsingforskomitéen og FN underkomité for forebygging av tortur.

Arbeidskapasiteten er noe av det første folk trekker frem når de beskriver Nora Sveaass. Den, og hennes aktivisme. Sønnen Axel har blitt dratt med på demonstrasjoner, i fakkeltog for fredsprisvinnere og på middagsbesøk hos flyktninger moren har behandlet.

«Nora er i kontinuerlig dialog med verden», skryter en kollega, noe som også preger leiligheten på Uranienborg, hvor hun bor når hun ikke er på gården i Modum. Over pumpeorgelet hun prøver å spille på iblant, står suvenirer fra fjerne land: Rios skytshelgen i plast, et bronsehode fra Asia, en trefigur fra Mellom-Amerika.

Her står også Akademikerprisen, Amnestys menneskerettighetspris, og snart også UiOs menneskerettighetspris.

– Jeg blir overveldet over slike utmerkelser. Det er litt rart å få priser mens mange av mine utenlandske kolleger blir forfulgt og truet, sier hun beklagende.

Statuettene minner også Nora Sveaass på alle torturofrene hun har møtt, og alt de har vært utsatt for. Simulerte drukninger, isolasjon, seksuelle overgrep, bruk av strøm, bruk av dyr, trusler mot barn, stokkeslag mot fotsåler, ild mot kjønnsorganer,

– Det er så brutalt, det er grusomheter satt i system, sukker hun.

Og minner deretter om at torturister kan være ofre de også.

Nora Sveaass med FNs underkomité for forebygging av tortur i Uruguays hovedstad Montevideo våren 2018. Foto: Privat  

 

Torturister også ofre

Nylig møtte Nora Sveaass en amerikaner på en konferanse om menneskerettigheter i USA. Han hadde vervet seg til krigen mot terror og beordret til å waterboarde fanger i det beryktede Abu Ghraib-fengselet i Irak. Senere skrev han bok om hvordan torturen ødela ham.

– Jeg har den her ett eller annet sted, sier Sveaass og begynner å lete.

Nora Sveaass har flest gode sider, ifølge ektemannen Jan. Men, innrømmer han, hun kunne gjerne ha brukt litt mer av den overnevnte arbeidskapasiteten til å rydde. Sveaass gir opp letingen og fortsetter historien uten boka.

–  Etter å ha lyttet til torturofres historier, løp amerikaneren ut, og jeg løp etter ham. «Noen må ta seg av denne gutten», tenkte jeg.

Amerikanerens historie er også en påminnelse om at demokratiske land ikke alltid er snille de heller. Det gjelder også Norge. Da Europarådets komité for forebygging av tortur (CPT) var på besøk i vår, fikk vi kritikk for å bruke for mye isolasjon i fengsler.

– Dette er viktige problemer, selv om forholdene i norske fengsler er bedre enn i andre land, sier Sveaass.

– De har tv på cella i andre land også, men forskjellen er at der er det både tolv og fjorten mann, møkk og rot og dårlig luft, og tv-en den står og skriker hele døgnet.

— Hjelper det at FN kommer på inspeksjon?

– Jeg tror ikke det er mange land som vil være bekjent av å skade folk. De fleste ønsker å fremstå som ordentlige, sier hun og finner, etter litt leting, frem et hefte med FN-traktater.

Menneskerettighetene er 70 år i år. Ifølge Sveaass står de sterkere enn noensinne.

– Disse traktatene er ratifisert av massevis av land rundt om i verden. De sikrer innsyn, ved at en komité kan snakke med myndighetene og komme og se hvordan det går. Dette åpner for at andre land kan bry seg, at de har noe de skulle ha sagt. Det er kjempeviktig, og umulig uten disse traktatene.

Samtidig er Nora Sveaass bekymret for at stadig flere statsledere snakker som om de ikke var forpliktet av avtalene. Som når USAs president Donald Trump sier at «tortur virker» eller Brasils president Jair Bolsonaro mener det kan forsvares å torturere motstandere.

– Men midt oppi dette må vi prøve å mobilisere stater til å oppføre seg. Vi har redskapene og må bare sørge for at de som sitter og styrer, faktisk respekterer de internasjonale avtalene.

 

Bonanza og Parterapi

Neste år blir hun selv 70 og må slutte på Universitetet. Som pensjonist skal Nora Sveaass tilbringe mer tid med mannen, sønnen, sine to bonusdøtre, fire bonusbarnebarn og ene bonusoldebarn.

Hun skal døse til BBCs radiosendinger, se «Bonanza» og «Parterapi» på TV. Lese avisa på morgenen og ikke på flyet en uke senere. Nora Sveaass skal gjøre færre avtaler, lover hun.

Hun har allerede prøvd seg litt. En formiddag, helt spontant, reiste hun ned til Oslo sentrum, kjøpte seg en kaffe og et smørbrød og så en diktopplesning. Etterpå traff hun tilfeldigvis en bekjent, som spurte Nora om hun hadde pensjonert seg.

«Nei, nei – jeg bare øver meg», svarte hun resolutt. Og tok igjen arbeidstimene på kvelden.

Så skal hun ikke pensjonere seg helt heller. Nora Sveaass sitter i FNs underkomité for forebygging av tortur i tre år til, og har en bråte med egne prosjekter å fullføre. Som eksempel finner hun frem en manual hun har vært med å lage. Den er skrevet for hjelpearbeidere som jobber med overgrepsutsatte kvinner i krigsområder.

Men er ikke bare ofrene som trenger hjelp, påpeker Sveaass. Det er også hjelperne selv.

– Jeg tror det er økende bevissthet om psykisk helse i bistandsorganisasjoner, men ikke nok. Hjelpearbeidere trenger ferdigheter til å hjelpe andre, men også hjelp til å håndtere egne reaksjoner og følelser, forklarer hun. 

– Mennesker som jobber i spente og vanskelige situasjoner må kunne snakke med hverandre og ikke skamme seg over å føle seg utbrent, trist og sinna.

 

Mer tro på mennesker

Hvordan står det til med hennes egen mentale helse? Hvordan har denne jobben påvirket henne?

— Jeg vil ikke si at jeg er blitt skadet, men jeg har ofte en vond følelse etter møter med torturofre. Noe av det verste er å bli bedt om hjelp av mennesker i en vanskelig situasjon, uten å ha mulighet til å kunne gjøre noe. Men hadde jeg ikke kunne leve med det, måtte jeg ha funnet meg noe annet å gjøre.

– Har du noensinne mistet troen på mennesker?

– Nei, jeg får egentlig bare mer tro på mennesker i denne jobben. Jeg møter folk som viser så mye styrke og vilje til overlevelse i uhyre pressede og vanskelige situasjoner. Som evner å se fremover til tross for smerte og belastninger, sier Nora Sveaass.

– Jeg kan både bli oppgitt og sint når politikere og andre med makt misbruker denne makten. Men jeg tror de fleste mennesker ønsker noe annet, og at udemokratiske krefter tvinges til å gi opp til slutt.

martin.skjaeraasen@gmail.com

 

Publisert: 06.12.2018 09.37.46 Sist oppdatert: 06.12.2018 09.37.46