En diskusjon i leiren for intern fordrevne i al-Turbah om hvor maten som de er blitt lovet i lengre tid har tatt veien. De mener at andre tar deres nødhjelpsmat og selger det på det lokale markedet.

Nødhjelp stjålet mens sult herjer

Den langvarige krigen i Jemen har skapt en sultkatastrofe. Det har lenge vært vanskelig å få matvarehjelp inn i landet. Nå kommer maten inn – likevel kommer den ikke alltid fram til de rammede, men blir stjålet av mellommenn, forteller flyktninger i Jemen.

Av Andreas Staahl og Lennart Hofman (foto) i Jemen Sist oppdatert: 24.05.2018 08.56.00

 Den skrøpelige kvinnen i den blomstrete kjolen faller sammen på betonggulvet. Hun slår ut med hendene i luften og tårene renner nedover kinnene.

– Gud, hjelp meg, sier hun gang på gang.

– Jeg kommer til å dø.

Ali-Salem på åtti år har ikke spist ordentlig på flere måneder og er nesten blind. Ved føttene hennes sitter to små barn og drar i kjolen hennes gjentatte ganger, mens de gråter stille.

Etter at en bombe fra et saudisk bombefly la hennes hus i ruiner for tre år siden, har hun og familien vært på flukt. For en tid tilbake søkte hun tilflukt i et utbombet klasserom sammen med andre i samme situasjon.

Det var ikke lenge siden man fremdeles kunne høre glade barnestemmer i betongkorridorene i den gamle skolen i Al-Turbah, en by like utenfor det beleirede Taiz, den tredje største byen i Jemen.

Nå bor det 43 familier i skolens korridorer.

I et annet hjørne sitter en gutt sammenkrøpet med hodet fult av sår og vagger fram og tilbake. En kvinne viser fram en resept fra en lege, den er på medisiner hun akutt trenger for hjertet. En annen holder fram et utmagret barn.

På toppen av trappa til andre etasje sitter Mariam Khaled. Hun kom hit i går med sine åtte barn etter att nabolaget hennes hadde blitt angrepet.

Matta hun sitter på er det eneste hun eier.

– Jag har mistet alt. Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg redde barna mine? mumler hun.

 

Theha Ali Salem (80) har ikke spist skikkelig i flere måneder. Hun frykter at hun kommer til å dø av sult.

 

Matvarehjelp til salgs

I to år nå har FN og andre bistandsorganisasjoner tatt i bruk alle ord i språket for å forklare situasjonen. Det har vært snakk om sultkatastrofe av bibelske proporsjoner og at landet står ved avgrunnen.

Likevel er ikke hjelpen på plass. I fjor døde, ifølge Redd Barna, 50 000 barn av mangel på mat og medisiner. Og ytterligere 15 000 risikerer å dø dersom ingenting gjøres, advarer hjelpeorganisasjonen i enda en pressemelding.

Bare en halvtimes reise fra skolen trenger gjestene seg inn i en fullsatt restaurant. I kjøleskapet står det rader med kald Coca Cola, og ute på gata bugner markedsbodene over av grønnsaker, frukt og annen mat. Til og med de 50-kilos hvetesekkene fra FNs matvareprogram (WFP) er til salgs her.

 

Mat som skulle redde liv

 

Det går an å tjene store penger i krig, og til tross for den humanitære katastrofen finnes det i Jemen en parallell verden hvor restaurantene holder åpent.

Hvordan er det mulig?

Alt begynte da krigen i Jemen brøt ut i mars 2015. Houthi-rebeller i den nordlige delen av landet styrtet president Abdrabbuh Mansour Hadis regjering. Dette irriterte Saudi-Arabia, som så på houthi-rebellene som en forlengelse av erkerivalen Iran.

Myndighetene i Riyadh besluttet å stille seg på president Hadis side og dannet en koalisjon av arabiske stater med støtte av blant annet USA og Frankrike. I de følgende tre årene gjennomførte koalisjonen drøyt 16 000 luftangrep.

Dessuten isolerte Riyadh Jemen fra omverden, og verken varer eller mennesker lyktes å ta seg inn eller ut.

 

Krig om mat

Krigen fikk raskt drastiske følger for matsituasjonen. Den egne matproduksjonen har i prinsippet stoppet opp, og gjennom importhindringer og mangel på drivstoff, kunstig vanning, sprøytemidler og transport har situasjonen blitt forverret.

Dessuten har et hundretalls bondegårder og markeder i houthi-kontrollerte områder blitt rammet av de saudiske luftangrepene. Yemen Data Project har de siste tre årene registrert 456 angrep på bondegårder, 195 på markeder, 110 på vann- og kraftverk, 70 på helsesentre og 63 på matlagre.

Tallene tyder på at Saudi-Arabia bevisst har bombet sivil infrastruktur for matproduksjon. Det er også konklusjonen professor emeritus Martha Mundy fra London School of Economics trekker, basert på egne undersøkelser av luftangrepene.

Saudi-Arabia har tilbakevist anklagene og hevder at de utelukkende angriper militære mål.

Men nylig kunne også den britiske journalisten Iona Craig fra The Guardian påvise at intet mindre enn 250 fiskebåter hadde blitt beskutt og 152 fiskere omkommet. Resultatet av krigen og blokaden sammen har ført til at den maten som finnes i landet har opplevd en enorm prisstigning. Når også arbeidsledigheten er økende, befinner mange seg i en virkelighet hvor de ikke har råd til å kjøpe den maten som finnes.

 

Mangler penger til nødhjelp

I slutten av desember 2017 hadde 22 millioner jemenitter behov for humanitær hjelp. For elleve millioner av dem var situasjonen akutt.

I begynnelsen av 2018 anslo FN at de trengte tre milliarder dollar for å øke mathjelpen til landet.

Men medlemslandene har ikke engang samlet inn halvparten av pengene.

Mange vi snakker med forteller at de overlever takket være penger fra familiemedlemmer i utlandet. Andre selger husene og dyrene sine. Kreativiteten er stor mange steder. Man kan se flere små solcellepaneler i landsbyene, og der det er mulig dyrkes det grønnsaker mellom husene.

Men mange jemenitter som var fattige allerede før krigen, er overlatt til sin egen skjebne.

I Jemen er 22 millioner mennesker avhengig av matvarehjelp. Taiz-regionen har mange internt fordrevne slått seg ned i uformelle leirer.

 

I et tørt område rett utenfor al-Safia, nesten fem mil sør for Taiz, bor 67 familier i midlertidige boliger av plast.

– Alt jeg hadde er borte. Jeg har ingenting igjen, mumler 60-årige Abdu Moqbel Thabetsim.

For åtte måneder siden flyktet han fra Al-Hamili sammen med kona og to av deres åtte barn, etter at huset deres hadde blitt ødelagt av bombene.

De første ukene tilbrakte han hos broren sin, men nå bor han under en presenning. Pengene han fikk for buskapen sin er slutt for lenge siden, og barna hans er tatt ut av skolen for å tigge.

– Jeg tenker bare på det som skjer nå. Hvordan jeg skal overleve. Hvordan jeg skal finne mat og vann. Det er en daglig kamp, sier Abdu Moqbel Thabetsim mens han stirrer rett framfor seg.

 

Beholder hjelpen som kommer

Flyktingene forteller at lokale hjelpearbeidere noen ganger kommer for å skrive ned navnene deres, men at de sjelden får noen ordentlig hjelp.

Ifølge sjeiken, som eier jorda hvor familien har slått seg ned, ignorerer hjelpeorganisasjonene hans bønn om hjelp.

Men når han har gått, får vi også høre en annen historie.

Wiam Yasin Abdullah

 

Ifølge Wiam Yasin Abdullah, en ung kvinne som for et år siden flyttet fra Al Maqatara, en by sør for Taiz, er sjeiken en del av problemet.

– Han gir navnene våre videre til hjelpeorganisasjonen, men de beholder hjelpen for seg selv. De gir ikke oss noe, sier hun.

Ifølge henne og andre flyktinger skal sjeiken og den lokale hjelpeorganisasjonen som samarbeider med FNs matvareprogram (WFP) selge nødhjelpen på markedet i stedet for å fordele den.

I hånden holder Wiam Yasin Abdullah en liste med navn som hun selv har laget. Navn på mennesker som, ifølge henne, virkelig trenger hjelpen.

– Jeg vil at hjelpeorganisasjonene samarbeider direkte med oss. Ikke via mellommenn. Vi vil fordele maten selv. Nå blir en stor del av det stjålet, sier hun mens hun gestikulerer med svarte hansker, klar til å ta opp kampen.

 

 

– WFP-partner selger maten

Ifølge den lokale journalisten Nasser al-Sakkar, som blant annet jobber for Financial Times, har flyktningene rett i anklagene sine.

Han har lyktes å få fatt i listene på de jemenittene som har rett til nødhjelp, og har kunnet konstatere at mange av personene han fant der ikke engang var flyktninger.

– Noen mennesker på lista hadde flyttet, andre eide et annet hus i distriktet, hadde flere biler eller jobb, forteller Nasser al-Sakkar over en matbit på en restaurant i Al-Turbah, ikke langt fra markedet hvor et titalls 50-kilos sekker med mel fra FN var til salgs.

– Iblant setter de opp flere familiemedlemmer på lista, til tross for at reglene sier at familiene kun skal skrive opp ett navn, siden matpakkene deles ut etter familie, forteller Nasser al-Sakkar.

Han kjøper selv mat sammen med andre studenter og deler ut til nødstilte familier. Grunnen til at maten kommer på ville veier er, ifølge ham, lokal korrupsjon.

– Det er WFPs lokale partnere som gir det bort til folk de kjenner eller selger det på markedet.

 

Gransker påstandene

I FNs matvareprogram WFP tar de anklagene på alvor. Talsmann for WFP, Stephen Anderson, skriver i en kommentar at de skal undersøke den beklagelige situasjonen og at de «holder seg til strenge regler i valg av lokale samarbeidspartnere, for å unngå problemer som dette».

Men Stephen Anderson skriver også at det, til tross for alle forholdsregler, er vanskelig å forhindre hungersnøden i Jemen.

«Konfliktnivået gjør tilgangen til visse områder umulig», skriver han og sikter til det logistiske marerittet organisasjonen hans sliter med.

«I noen områder må vi konstant forhandle med alle mulige lokale aktører, som alle beskytter sine egne interesser. Noen ganger får vi ikke tilgang fordi det er uenighet om hvem som har rett til mat. Mangelen på drivstoff hindrer ofte transport, og mens tiden går ligger maten ofte igjen i havnene».

Men den vanskelige situasjonen for sivilbefolkningen og det logistiske marerittet for bistandsorganisasjonene er for andre en mulighet til å gjøre forretninger.

Ifølge Peter Salisbury, som er tilknyttet den britiske tankesmien Chatham House, kan man gjøre store penger på krigsøkonomien.

– Flere av de personene og gruppene som nå profitterer på krigen og vinner makt, var før krigen helt vanlige mennesker. Militser i den sørlige delen av landet, personer i Hadi-regjeringen og spesielt houthi-rebeller. For et par år siden levde de fremdeles i fjellene og hadde ingenting, nå er de millionærer, sier Peter Salisbury.

 

Krigsfortjeneste

Pengene tjener de for eksempel ved å kreve inn skatt ved kontrollposter, stjele varer og gjennom handel og smugling.

Militser på begge sider av fronten tjener med andre ord store penger på det status quo som nå råder.

– Det er ikke i deres interesse at krigen tar slutt, konstaterer Salisbury.

Gjennom det krigsherjede Jemen kjøres lastebiler med elektronikk fra Oman og Saudi-Arabia til Sana, som nå kontrolleres av houthi-rebellene.

Den omfattende smuglingen av både våpen og ammunisjon har også fått prisene på krigsmateriell å synke siden krigen startet.

– Det er nok en gang den velkjente historien hvor en liten egoistisk elite, som bare tenker på seg selv og sine begrensede interesser, skor seg på bekostning av resten av befolkningen, sier Peter Salisbury.

Under en grønn presenning på et åpent stykke land litt utenfor al-Safia sitter åtte magre barn med foreldrene sine.

Det er vanskelig å anslå barnas alder. Mangelen på mat gjør at de har sluttet å vokse for lenge siden.

Familien flyktet etter at huset deres ble bombet.

– Vi var for redde til å bli igjen, sier kvinnen og legger armen om dattera si.

For seks måneder siden ble dattera skutt i hodet. Arret synes fortsatt tydelig. Med et smil oppmuntrer moren jenta og søsknene hennes til å sette seg på et teppe.

– Det er lekerommet deres, sier hun, – det minner dem om hjemme, og vi har blitt enige om at de alltid skal le når de sitter der. Slik forsøker vi å gjøre livet litt mer overkommelig.

Ved siden av henne står mannen. Han har blitt skutt i beinet. Rundt dem samler et titall av de totalt 226 rammede i leiren seg. Alle er bleike og stirrer tomt framfor seg. Mange av dem forteller at de overlever ved å tigge i omkringliggende landsbyer.

Familien har hatt flaks som har en presenning å spenne opp mot sola. Andre sover rett på bakken under åpen himmel.

– Vi var vanlige mennesker, akkurat som alle andre, sier en gammel mann, nesten unnskyldende idet vi forlater stedet. – Jeg hadde alltid jobb, snekret, tjente mine egne penger. Jeg trengte aldri hjelp.

Han blir stille et øyeblikk, og fortsetter:

– Se hva det har blitt av oss. Alt har forandret seg. Vi trenger hjelp. Om ikke hjelpen kommer snart, er jeg redd jeg kommer til å dø her.

 

 

 

Publisert: 24.05.2018 08.55.59 Sist oppdatert: 24.05.2018 08.56.00

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.