I den lille landsbyen Tomou, sør i Mali, har andelen barn i skole økt fra kun 15 prosent til mer enn 70 prosent i løpet av få år. På landsbyens ene barneskole var det 116 elever – et flertall av dem jenter – da Bistandsaktuelt besøkte skolen i mars 2017. 

Foto. Nina Bull-Jørgensen

Ni av ti barn går på skole

– Før skjønte ikke folk her hvor viktig det var med utdanning, i hvert fall ikke for jenter. Det var nesten ingen jenter som gikk på skolen. Men det er det nå, fortalte Rabiata (14) til Bistandsaktuelt som i 2017 besøkte den lille landsbyen Tomou i Mali.

Av Nina Bull Jørgensen Sist oppdatert: 02.11.2018 08.02.52

«Noe har skjedd i landsbyen de siste par årene. For ikke bare har jentene inntatt skolebenken. De er også i flertall. På barneskolen i Tomou er det nå 56 gutter – og 60 jenter», skrev Bistandsaktuelt under overskriften «Girl power i afrikanske klasserom».

– Ei jente som får utdanning sørger for at også hennes framtidige barn, familien, landsbyen og hele landet blir utdannet. Derfor er det spesielt viktig at jenter går på skolen, understreket Brehima Berthé, Rabiatas lærer.

Historien fra landsbygda i Mali er en av mange nyheter og reportasjer Bistandsaktuelt har servert de siste 20 årene på feltet utdanning. De fleste har hatt et positivt budskap: Det går i riktig retning.

 

Utdanningsrevolusjon

50 millioner flere barn og 40 millioner flere tenåringer sitter på skolebenken i dag sammenlignet med år 2000. Antall barn som ikke går på skolen er dermed halvert. Og det til tross for stor befolkningsvekst, noterte Bistandsaktuelt i 2016.  

«Fra å bo på en klode hvor utdanning har vært et privilegium for de aller rikeste i de mest utviklede landene, har ideen om utdanning til alle vunnet frem i nesten alle land», skrev Bistandsaktuelt og ga FN mye av æren.

«Det går kanskje ikke så raskt som mange kunne ønske – 61 millioner barn står fortsatt uten skoletilbud, men likevel – det er lov å slenge skolesekken i været og juble», skrev vår reporter videre.

Siden verdensorganisasjonen slo fast at gratis grunnutdanning er en menneskerett allerede i 1949, har skolegang blitt sett på som et helt nødvendig skritt på veien til økonomisk utvikling. 

I årene etter 2000 – inspirert av FN-vedtaket om Tusenårsmålene – ble innsatsen forsterket. Utviklingsland og internasjonale bistandsgivere har vært med på en felles dugnad for mer og bedre utdanning. Resultatet er at en rekke indikatorer peker riktig vei; antall barn på skolen, hvor mange år vi går på skolen, antall lærere, og så videre. 

 

Stagnasjon

Flere barn enn noensinne, både gutter og jenter, går i dag på skole. Samtidig har fremgangen nå bremset opp. De siste årene har antallet barn som ikke går på skolen vært ganske stabilt, opplyser Norad på sine hjemmesider. 

Kvaliteten på undervisningen elevene får rundt i verden varierer også veldig. Det fins 250 millioner barn som ikke kan lese og skrive, ifølge UNESCO. Og det til tross for at mange av disse faktisk går på skolen.

Årsakene til dårlige lese- og skriveferdigheter er ulike. Mange av barna faller utenfor fordi de lever i krigs- og kriserammede land, fordi de har en funksjonsnedsettelse, fordi de lever i et av verdens aller fattigste land, eller fordi de tilhører den fattigste delen av befolkningen. Mange har et undervisningstilbud av dårlig kvalitet. Mange går også på skoler som mangler lærere. I tillegg er det mange som faller utenfor fordi de tilhører en minoritetsbefolkning som krever tilpasset undervisning og undervisningsmateriale på et annet språk enn det offisielle språket i landet. 

Og fortsatt er det også slik at jentene i en del land kommer bak guttene i køen, spesielt i fattige, marginaliserte og konfliktherjede områder.

 

Norsk innovasjon

Dette er utfordringer de som driver med utdanningsbistand har tatt mer på alvor de siste årene. Norge har for eksempel kanalisert stadig mer bistand til «utdanning i krise» og utdanning for jenter. 

Norad har også gått i bresjen for flere innovative utdanningsprosjekter, blant annet en utdanningsapp for mobiltelefon som tar sikte på å nå millioner av flyktningbarn verden over. Primærmålgruppen er syriske barn som er rammet av krig og står utenfor skole, de barna som ikke har noen annen form for undervisningsopplegg. Målet er å hjelpe dem til å lære å lese på arabisk.

Norske bistandskroner står også bak et nytt globalt digitalt bibliotek, som ble lansert i Addis Abeba tidligere i år. 

«Seks av ti barn i verden har ikke lært seg å lese. En årsak er manglende lesetilbud på eget morsmål. Nå skal et norskfinansiert globalt digitalt bibliotek endre på dette», skrev Bistandsaktuelt i april.

– Ved lanseringen hadde vi over 800 bøker på 15 språk. Planen er at biblioteket skal inneholde e-bøker på hundre språk innen utgangen av 2020, opplyste prosjektleder i Norad Liv Marte Kristiansen Nordhaug.

Språkene vi snakker om er ikke engelsk, fransk, tysk eller mandarin. Her snakker vi heller afaan oromoo, isiNdebele seSewula, sesotho, sidami og wolaytta.

– Mye forskning viser hvor viktig det er å ha tilgang til læringsressurser på et språk du kan. Det er spesielt viktig å lære å lese på et språk du behersker. Hvis du ikke kan lese, er det vanskelig å mestre andre fag, understreket Nordhaug.

 

Nye toner

Tilbake til den fattige lille landsbyen Tomou i Mali. I løpet av bare tre-fire år har andelen barn i skole økt fra 15 prosent til 72 prosent – mye takket være et samarbeid mellom Unicef og den danske organisasjonen Børnefondet. Prosjektet startet opp i 2013 og involverer 200 landsbyer i Mali.

Bistandsaktuelt fikk være flue på veggen i klasserommet: 

«Den 37-årige mannlige læreren har store forventninger til sine elever – og spesielt til jentene. Med det hvite krittet i hånden peker Berthé på Rabiata. Han vil teste henne i franske gloser», skrev reporteren. 

Rabiata lot seg ikke be to ganger. Med sirlig løkkeskrift skrev hun: «Siffloter» (å fløyte).

– «Très bien»,kommenterer læreren.

– Mentaliteten her er i ferd med å endre seg. Før tenkte både mødre og fedre at døtrene deres burde holde seg til husarbeid og gifte seg tidlig. Men nå er mange overbevist om at det er fint å sende både gutter og jenter til skolen, konstaterte han. 

Universiteter: Ikke lenger bare for de rike

Stadig flere unge i Afrika sør for Sahara tar høyere utdanning. I 1970 hadde universitetene i regionen under 400 000 studenter. I 2013 var det over
7 millioner. Det er nesten en 20-dobling.

«På verdensbasis vil antallet studenter fordoble seg frem til 2025 – mesteparten av veksten vil skje i utviklingsland. Aller mest i Kina og India, men også i Afrika er det forventet høy vekst», skrev Bistandsaktuelt i september 2016.

Og tallet på afrikanske studenter fortsetter å øke med over 4 prosent i året, viser helt fersk statistikk fra Verdensbanken.

«En høyere utdanning-eksplosjon», kaller professor og Afrika-ekspert Helge Rønning det. 

– Høyere utdanning er ikke lenger bare for de aller rikeste. Vi ser nå en stor sosial spredning blant dem som går på universitetet, sier Rønning. 

 

Kvaliteten varierer

Antallet offentlige universiteter i Afrika sør for Sahara økte fra 100 til 500 mellom 1990 og 2014. Antallet private universiteter/høyskoler økte fra 30 til over tusen i samme periode. De private universitetene «vokser opp som paddehatter», ifølge Helge Rønning. Men kvaliteten på undervisningen varierer.

– Noen få av universitetene er oppegående. Men mange mangler fortsatt tilgang på læringsmateriale og gode teknologiske løsninger. Noen av de private lærestedene har så dårlig kvalitet at de knapt kan kalles «høyere utdanning».

Det er også på tide å endre retning på utdanningen som tilbys de afrikanske studentene, mener den norske professoren.

– Vi ser også at veldig mye er innrettet mot tradisjonelle akademiske disipliner, importert fra de tidligere kolonimaktene. Det er viktig at vi får en vri mot mer yrkesrettet utdanning, som jordbruksfag, mer tekniske fag – og mer kritiske samfunnsfag. 
Uansett, kontinentet beveger seg definitivt i riktig retning, fastslår Rønning.  

– Interessen for å ta høyere utdanning er stor blant afrikanerne. De ser betydningen av det. Alle afrikanerne som studerer i utlandet er også viktig å ta med i betraktningen, legger han til.

 

Ikke lenger hjerneflukt

Men utdanningsiveren blant afrikanere er ikke ny.«The winds of change» begynte å blåse allerede på 1960-tallet, påpeker professoren.  Da én etter én av de afrikanske landene ble selvstendige, fikk mange unge afrikanere stipender for å studere i Europa og USA. 

«Det har lenge vært en bekymring at høyt utdannede afrikanere drar fra regionen når de er ferdig utdannet. Men ifølge World Economic Forum klarer stadig flere afrikanske land å holde på hjernene sine. Hvis investeringer i utdanning skal lønne seg, er det viktig at kunnskapen ikke forsvinner ut. Best i klassen er Rwanda, Seychellene, Elfenbenskysten, Gambia og Mauritius», noterte Bistandsaktuelt seg i 2016.  

Publisert: 02.11.2018 08.02.51 Sist oppdatert: 02.11.2018 08.02.52