Å få jobb i FN-systemet ville vært en kjempepositiv nyhet for mange unge jobbsøkere. Men jobbene kan også by på ubehagelige overraskelser. Det har en del unge norske kvinner fått erfare. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix.

FN-leder på jobbmøte: – Du er så pen, skal vi dra hjem til meg...?

Seksuell trakassering og kjønnsdiskriminering er utbredt. Det forteller flere norske kvinner som har jobbet i FN-systemet. Flere har sluttet i jobben på grunn av "ukulturen".

Av Tor Aksel Bolle Sist oppdatert: 16.01.2018 16.19.33

– Jeg var nesten sjokkskadet til å begynne med, og helt uforberedt.  Det var som å være midt en storm, sier en norsk 29-årig kvinne som jobber for FN i et afrikansk land.

Den unge kvinnen forteller at hun i starten ble bombardert av slibrige kommentarer og invitasjoner til sex.

– Jeg ble oppringt og fikk tekstmeldinger hele tiden. Jeg tenkte: «dette klarer jeg ikke, jeg må dra hjem». Men nå har jeg - på en rar måte - blitt vant til det, sier den norske kvinnen.

I rundt ett år har hun jobbet som sivilt ansatt tilknyttet en fredsbevarende operasjon.

 

 – Redd

Dette er eksempler hun gir fra sin arbeidshverdag:

  • kommentarer på utseende og invitasjoner til sex er helt vanlig.
  • midt under arbeidsmøter har det flere ganger skjedd at en nær samarbeidspartner har foreslått å dra hjem til han for å ha sex.
  • berusede kollegaer har flere ganger kommet hjem til henne og forsøkt å presse seg inn på rommet hennes.

–  Å få besøk av fulle kolleger midt på natten har skjedd 2 - 3 ganger i løpet av det året jeg har vært der. Det er vel de eneste situasjonene hvor jeg har vært direkte redd, sier hun.

Den norske kvinnen har vakter på stedet der hun bor, men det er ingen absolutt trygghet mot ubehagelige opplevelser.

– Vaktene slipper som regel inn FN-biler. Jeg prøver å holde hemmelig hvor jeg bor, men det er alltid noen som finner ut av det, sier hun.

– Dette virker som en veldig vanskelig arbeidssituasjon. Har du forsøkt å melde fra?

– Utfordringen i mitt tilfelle er at jeg ikke har tillit til de personene som jeg eventuelt skal si fra til. Han det ville vært mest naturlig å melde fra til, har selv ofte kommentert utseendet mitt og kommet med andre kommentarer.

– Jeg vurderer det som vanskelig å få til endringer i en så stor organisasjon som FN. Og i mellomtiden er det i så fall jeg som må møte disse menneskene, som jeg da skulle ha rapportert om, i hverdagen, sier hun.

Den 29-årige norske FN-ansatte understreker at jobben er interessant og at hun faktisk opplever at hun blir respektert rent faglig. Hun forteller at hun, tross utfordringene, satser på å fullføre to-årskontrakten. 

– Jeg ønsker jo ikke å fremstå som et «dramatisk kvinnemenneske». Uansett så kommer jeg neppe til å forlenge kontrakten, og denne ukulturen er en av grunnene til det. Det er ikke sunt å være her for lenge, sier hun.

Les mer om seksuell trakassering i bistandsbransjen:

«Ukultur» 

Bistandsaktuelt har snakket med en rekke norske kvinner som har jobbet for FN, som har hatt lignende opplevelser av sex-trakassering og generell kjønnsdiskriminering. De har jobbet for ulike organisasjoner og med ulike type jobber.

En kvinne i 40-årene med lang erfaring fra bistand, både i Norge og internasjonalt, forteller om hvordan hun som utsendt juniorekspert fra Norge fikk jobb på hovedkvarteret til en FN-organisasjon. Hun var totalt uforberedt på at organisasjonen hun begynte å jobbe i var gjennomsyret av mannssjåvinisme og kjønnsdiskriminering.

På den første konferansen hun var med på i Afrika opplevde hun at sjefen forsøkte å presse seg inn på hotellrommet hennes. Da hadde han først, i heisen, befølt henne og prøvd å kysse henne.

–  Jeg ble skikkelig redd, han var en stor mann. Dette var bare en av flere ubehagelige situasjoner på denne turen. Noe av det som var mest skremmende var at de andre mannlige kollegene våre tilrettela for at sjefen skulle kunne være alene med meg. Da vi kom tilbake til hovedkvarteret meldte jeg ikke fra til HR-avdelingen, fordi det ikke var noe varslingssystem. Det var ingen å melde fra til, og jeg visste at jeg kom til å stå helt alene. Jeg sa fra til en eldre kollega i en høyere stilling, hun ville ta det videre. Men det fikk ingen konsekvenser. Hun fortalte meg også at denne mannen var beryktet for sin oppførsel, sier hun.

Kvinnen, som valgte å slutte i organisasjonen etter fullført kontrakt, mener dette problemet dreier seg om en ukultur som ikke slås ned på og derfor bare fortsetter.

– Dette handler jo ikke bare om én mann, men om en organisasjonskultur hvor denne type oppførsel tillates. Mannen som gjorde dette mot meg er jeg sikker på har gjort dette mot veldig mange kvinner. «Alle» visste om han og kjente til hvordan han oppførte seg mot kvinner, men ingen gjorde noe for å stoppe det. Han har en høy stilling i en internasjonal organisasjon i dag. Andre kvinner jeg kjenner, som har jobbet for andre FN-organisasjoner, har fortalt meg at de har opplevd lignende ting.

Kvinnene bak oppropet #donoharm har tidligere pekt på at bistandsarbeid er en populær yrkesvei for unge kvinner. Samtidig er bistandsjobbene svært vanskelige å få, og mange unge vil måtte ta til takke med korttidskontrakter, noen ganger i konfliktområder og nødhjelpssituasjoner. Slike faktorer er med på å gjøre bistandsbransjen særlig risikoutsatt, mener ulike kommentatorer Bistandsaktuelt har snakket med. 

Avisa The Guardian publiserte nylig en større sak om seksuell trakassering i FN. I artikkelen forteller kvinnene om en kultur som beskytter overgripere og at FN mangler gode systemer for å ta vare på og beskytte de som som blir utsatt for overgrep. Flere av kvinnene The Guardian har intervjuet hevder at de er blitt voldtatt av kollegaer. Peter Gallo, som fram til 2015 jobbet for FNs internnetterforskningskontor, forteller at bevis og fakta ofte ble bevisst ignorert i slike saker.

– Da jeg var etterforsker fikk jeg beskjed om at jeg aldri skulle stille spørsmål basert på min egen nysgjerrighet. Den eneste regelen som gjaldt var: still aldri organisasjonen i et dårlig offenlig lys, sier Gallo.

 

Økonomiske konsekvenser

Passblue, et nettsted som driver uavhengig journalistikk om FN, intervjuet rett før jul rundt 20 kvinner med lang fartstid fra ulike FN-organisasjoner. Historiene de fortalte ligner på det de norske kvinnene forteller om: sjefer og kollegaer som er klåfingrede, ubehagelige forslag og nedlatende oppførsel mot kvinner. Og også at varsling ofte får uheldige konsekvenser, både sosialt, profesjonelt og økonomisk - for de som sier fra.

Påstander om omfattende sex-trakassering i FN er ikke nytt. Både på 80- og 90-tallet har det vært saker om dette i media.  I 1992 skrev for eksempel New York Times en større sak om en kvinnelig FN-ansatt som anklaget sin sjef for sex-trakassering. Avisen mente saken viste at det var «en utbredt aksept for seksuell trakassering og kjønnsdiskriminering i FN.».

Det kan likevel nå se ut til at FNs relativt ferske generalsekretær Antonio Guterres tar problemene på alvor. I fjor høst ble Kate Gilmore som jobber for FNs høykommissær for menneskerettigheter og Lindsay Coates, som leder paraplyorganisasjonen InterAction, utpekt av Inter-Agency Standing Committee at the United Nations, som ”champions of the cause” – frontfigurer i kampen mot seksuell vold i bistandsbransjen. De to skal lede en arbeidsgruppe som vil endre måten FN-organer og frivillige organisasjoner håndterer seksuell trakassering og overgrep mot sine ansatte.

I november sendte Guterres ut et brev som var signert av ham selv, samt 14 andre ledere i organisasjonen. I brevet heter det blant at trakassering omfatter en rekke ulike handlinger og at dette inkluderer upassende og nedlatende kommentarer. For mange ansatte i FN er dette «en del av hverdagen», heter det. 

I brevet var det også lenket til de ulike organene i FN som er ansvarlige for å forhindre og begrense seksuell trakassering.

 

– Handler om makt og privileger

– Det er den generelle kulturen i FN som er hovedproblemet, den subtile kjønnsdiskrimineringen man opplever hver dag, sier en norsk kvinne i 30-årene. Hun har jobbet for FN i seks år, blant annet i Asia, Afrika og ved hovedkontoret i New York.

Hun var overlykkelig da hun var blant rundt 30 som ble plukket ut blant flere tusen søkere, og hun så for seg en internasjonal karriere i FN-systemet. Den norske kvinnen har forsatt en langtidskontrakt med FN, men lysten til å jobbe for organisasjonen er i dag langt mindre. Hun har nå tatt permisjon og jobber i et norsk departement.

På det siste feltoppdraget kvinnen hadde ble hun seksuelt trakassert av en FN-ansatt lege. Dette var i et utviklingsland og i et område hvor det medisinske tilbudet var svært begrenset. Kvinnen var dermed helt avhengig av FN-legen, dersom hun trengte medisinsk hjelp. Han kom gjentatte ganger med forslag av seksuell karakter når hun var på legekontoret som pasient.

Da hun rapporterte dette, anklaget legen henne for rasisme og det hele ble en «personalsak».

– Jeg ble advart mot å levere en formell klage, og at det ville bli hengende ved meg. Jeg har ikke tro på systemet. Det finnes rutiner for trakassering og så videre, men det er hele kulturen som er problemet. Så saken endte i praksis med at jeg allikevel skulle videre til en annen jobb, og forlot landet, sier hun.

Hun mener måten FN er organisert på bidrar til at denne typen problemer et utbredt.

– FN er ekstremt hierarkisk. Du er helt prisgitt sjefen din. Det er mange dyktige og dedikerte folk i FN, men det er også massevis av folk som kun er opptatt av å holde på sine privileger og dekke over sin inkompetanse. Og seksuell trakassering er en måte å utøve makt på, sier hun.

 

– Norge bør ta det opp

En annen kvinne Bistandsaktuelt har snakket med var utsendt juniorekspert til en FN-organisasjon i et stort afrikansk land i to år, fra 2011 til 2013. Det var hennes første jobb i Afrika, hun var 27 og eneste kvinne på et team som ellers besto av fem menn.

Hverdagen var preget av seksuelle forslag, menn som pratet om seksuelle erobringer og bordellbesøk. Selv ga hun klart utrykk for at hun syntes det var ubehagelig, men det ble fullstendig ignorert av de mannlige kollegaene.  Da teamet ved en anledning dro til en konferanse i Bangkok, ga sjefen beskjed til resten av teamet om at de ikke kom til å se noe til han under oppholdet. Han skulle nemlig tilbringe all sin tid i byens «red light»-distrikt. Det gjorde han også.

Den norske kvinnen var veldig motivert for jobben og ønsket å fullføre, men på slutten av to-årskontrakten ble hun deprimert og sykmeldt på grunn av arbeidsmiljøet. Som en gave ved avslutningen på jobboppdraget hennes i Afrika ville sjefen gi henne en gave; en opptreden med en mannlig stripper.

– Det var en svært frustrerende tid. Jeg ville veldig gjerne gjøre en god jobb, men arbeidsforholdene var svært vanskelige. Jeg ville melde fra om dette på kontoret, men fikk beskjed om at det ville bli sett på som rasisme og at jeg som hvit burde være forsiktig.

Hun forteller at hun to ganger meldte fra til kontaktsenteret for junioreksperter i København.

– Da fikk jeg beskjed om at dette var slik virkeligheten er, og at jeg burde prøve yoga. Etter det sa jeg ikke fra mer. Denne opplevelsen har selvsagt dempet min entusiasme for å jobbe «ute» for FN.

– Hva kunne hjulpet deg i den situasjonen du var i?

–  Dette er jo et stort og sammensatt problem. Det finnes ingen enkle løsninger. I min situasjon hadde det hjulpet med tettere oppfølging fra juniorekspertkontoret i København og fra UD. Jeg var jo rekruttert og betalt via UD, fra norsk side bør man etter min mening ta større ansvar for de man sender ut. Norge er jo også en betydelig bidragsyter til FN og bør kunne presse på for at denne tematikken kommer høyere på dagsorden i organisasjonen, sier hun. 

 

 

– Ikke overrasket

– Jeg er overhodet ikke overrasket over det disse kvinnene forteller. Seksuell trakassering og kjønnsdiskriminering generelt er et stort problem i FN og andre internasjonale organisasjoner, sier Gry Tina Tinde. Hun har jobbet for FN i tilsammen 12 år. 

Tinde har jobbet for flere ulike FN-organisasjoner, både i felt og ved hovedkontoret i New York. Hun er nå global koordinator for likestilling og mangfold i Røde Kors-Forbundet i Genève.

Som ung og nyansatt i FN opplevde hun selv en episode med seksuell trakassering: En overordnet, en mann som var 20-30 år eldre enn henne, invitert henne og en annen norsk kvinnelig ansatt med på landstedet sitt. Der viste han dem soverommet og begynte å kle av seg foran dem, til han sto i undertøyet.

– Jeg skjønte raskt at varsler om slike hendelser ikke ble tatt på alvor. Kolleger sa at det ikke ville nytte å melde fra. Kvinner som hadde gjort det, hadde mistet jobben, sa de. Risikoen for at man blir presset ut etter å ha rapportert, særlig på overordnedes etiske brudd, er fortsatt høy. FN var og er i stor grad en organisasjon som er styrt av menn og på deres premisser. Jakten på høyt betalte seniorstillinger er intens, ofte via mannlige nettverk. Slik oppførsel som jeg, kvinnene som er intervjuet i Bistandsaktuelt og mange andre har opplevd, fortsetter, sier Tinde.

Hun mener Norge kan spille en viktig rolle for å bidra til å fjerne det hun kaller en «utbredt ukultur».

– Norge gjør mye bra i FN og er en betydelig bidragsyter. Men på dette feltet – hvordan FN forholder seg til kjønnsdiskriminering og seksuell trakassering – mener jeg Norge kan gjøre mer. Det mest effektive er å presse på for at FN og andre, som for eksempel Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa følger opp og gjennomfører sin egne likestillingsvedtak. Dette viser jeg til i mine innlegg i Guardian i 2015 og i Devex i forrige uke. Forskning  viser at høyere kvinneandel, spesielt i ledende posisjoner, vil bidra til å redusere kjønnsbasert trakassering.

– FNs generalsekretær António Guterres har sendt ut et brev til alle ansatte og gjort det klart at seksuell trakassering ikke tolereres. Det er vel positivt?

–  Vi får se. Guterres har ikke alltid vært den som har vært mest opptatt av disse spørsmålene. Men han har nå rådgivere rundt seg som er det. Og etter at han overtok har rundt halvparten av lederne han har utnevnt vært kvinner. Selv om Open Democracy påpeker at de fleste av disse kvinnene har havnet i mindre prestisjetunge stillinger, så  er det ihvertfall positivt at det ikke er menn - slik det ville vært tidligere - som ville fått disse jobbene også, sier Tinde.

FN og seksuell trakassering

* De historier Bistandsaktuelt har innhentet tyder på at mange norske kvinner som har jobbet for FN har hatt ubehagelige opplevelser med seksuell trakassering og har følt på kroppen det flere omtaler som en «ukultur.»

* Gjennom årene har det vært flere medieoppslag om seksuell trakassering og kvinnediskriminering i FN-systemet. Det er likevel vanskelig å si noe generelt om omfanget av sex-trakassering i de mange ulike FN-organisasjonene som jobber i en rekke ulike land på utallige prosjekter. 

* FN har over 40 000 ansatte spredd over hele verden.

FN: –   Tar seksuell trakassering meget alvorlig

Flere av kvinnene Bistandsaktuelt har vært i kontakt med jobbet som junioreksperter i FN da de ble utsatt for seksuell trakassering. Via FNs juniorekspertprogram sendes unge og nyutdannede mennesker ut på jobb for ulike FN-organisasjoner. 

FN har et eget service-senter for junioreksperter i København. Senteret betjener i dag rundt 200 junioreksperter, hvorav rundt 70 prosent er kvinner.

Lykke Andersen, som jobber ved JPO Service-senter i København, skriver i en epost at FN har null-toleranse for trakassering eller misbruk av makt knyttet til arbeidssituasjoner. Hun understreker at slik oppførsel er i strid med FN-pakten og reglene for ansatte.

–  Vi jobber for å skape en sunt og inkluderende arbeidsmiljø hvor hvert individ føler seg verdsatt og kan yte sitt beste. Derfor tar vi enhver form for anklage om trakassering eller maktmisbruk på arbeidsplassen svært alvorlig, skriver Andersen.

–  Hva slags rutiner og beredskap har dere på dette området?

– Vi følger UNDPs regler mot trakassering og maktmisbruk på arbeidsplassen. Ifølge disse reglene alle som har opplevd trakassering på jobben rett til at klagen blir fulgt opp gjennom en rekke ulike kanaler, både formelt og mer uformelt.

–  Hva tenker dere om at en norsk kvinne på jobb i Afrika fikk beskjed om å prøve yoga og akseptere sin jobbsituasjon da hun henvendte seg til dere fordi hun opplevde at hun ble seksuelt trakassert på jobben?

–  Vi kan ikke kommentere enkeltsaker. Men et slik svar på en klage fra en juniorekspert er helt uakseptabelt. Ifølge våre retningslinjer kan en overordnet eller ansatt som unnlater å følge opp tilfeller av trakassering på jobb blir utsatt for disiplinære eller administrative tiltak. Vi tar beskyldninger om seksuell trakassering svært alvorlig og oppfordrer alle som opplever eller er vitne til trakassering til å melde fra til UNDPs etterforskningsorgan OAI eller organisasjonens ombudsmann.

–  Har dere noen tall på hvor mange junioreksperter som har meldt fra til dere om seksuell trakassering?

–   Vi kjenner ikke til noen formelle klager for øyeblikket. I en undersøkelse fra 2017 var det 2 prosent av juniorekspertene som oppga at de hadde vært utsatt for eller vitne til seksuell trakassering på arbeidsplassen sin de siste 12 månedene. 

 

UD: Kjenner problematikken og stiller krav

– Vi tar denne type saker svært alvorlig. Dette har i enkelte tilfeller ført til konkrete krav fra Utenriksdepartementets side, sier kommunikasjonssjef Frode Overland Andersen i UD. 

–  Vi er kjent med at enkelte junioreksperter dessverre har kommet i vanskelige situasjoner. Vi får årlig gjennomsnittlig én eller to klager på trakasserende atferd. Dette gjelder ulike saksforhold, og ikke nødvendigvis uønsket seksuell oppmerksomhet. Vi tar denne type saker svært alvorlig. Dette har i enkelte tilfeller ført til konkrete krav fra Utenriksdepartementets side, sier kommunikasjonssjef Frode Overland Andersen i UD til Bistandsaktuelt. 

Han forklarer at UD i enkelte saker søker å legge til rette for blant annet løsning av konflikter, endring av arbeidssted, kontor, og annet. Departementet holder også oversikt over hvor disse utfordringene forekommer og vurderer dette opp mot utsendelse av nye junioreksperter.

–  Samtidig gjør den store rotasjonen i FN-systemet at det er vanskelig å unngå problematikken fullstendig, sier Andersen. Han forklarer selv om UD ikke er arbeidsgiver for juniorekspertene, så ser UD det som viktig at unge, engasjerte nordmenn får et godt møte med FN. Én av Norges målsetningene med juniorekspertprogrammet er nettopp å øke andelen nordmenn i FN.  

–  Hvordan følger UD opp nordmenn som er utsendt? 

–  Vi ønsker at juniorekspertene skal føle at UD er lett tilgjengelig, og at vi kan kontaktes for rådgivning og oppfølging. Vi følger opp juniorekspertene jevnlig og holder dialog med dem om arbeidssituasjonen. Oppfølgingen skjer på ulike måter, via telefon, Skype, epost og gjennom besøk i Oslo eller på FN-kontorene. Vi ber også om en mer utfyllende sluttrapport, om blant annet hvordan de har opplevd oppfølgingen fra UD. Vi har fått gode tilbakemeldinger på oppfølging fra UD sin side i disse rapportene. Selv om ikke UD har arbeidsgiveransvaret for juniorekspertene, ser vi det som en viktig oppgave å følge dem opp etter beste evne. Vi tar gjerne imot konkrete forslag til ytterligere oppfølging fra vår side, men understreker at FN-medarbeidere i utgangspunktet bør forsøke å ta opp problemer med sine ledere eller andre ansvarlige ved sitt FN-kontor.

–   Og hvordan jobber dere overfor FN med dette problematikken? 

–  Norge har gjennom flere år har bidratt til at flere av de store FN-organisasjonene nå har retningslinjer og lett tilgjengelige varslingskanaler, med mål om god og uavhengig oppfølging av varslerne. Samtidig er vi klare over at FN generelt har et forbedringspotensiale når det gjelder varslingsprosesser. FN er en internasjonal arbeidsplass, noe som tidvis kan gi utfordringer med hensyn til kulturbakgrunn og samarbeid. «The UN Ombudsman and Mediation Services-kontoret» ble opprettet i 2003 nettopp for å gjøre det lettere å rapportere og få rådgivning rundt utfordringer på arbeidsplassen. 

Publisert: 16.01.2018 16.19.32 Sist oppdatert: 16.01.2018 16.19.33

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.