Omfattende fattigdom i deler av Casablanca rammer kvinnene hardest. Alle fotos: Eva-Kristin Urestad Pedersen

Marokko: Ett steg frem og to tilbake

Menneskerettighetssituasjonen i Marokko forverres, noe både kvinnesaksforkjempere og journalister kjenner på kroppen. Samtidig begynner en ny runde forhandlinger om Vest-Saharas fremtid.

Av Eva-Kristin Urestad Pedersen Sist oppdatert: 20.12.2018 08.07.30

Da den arabiske våren utfoldet seg i 2011 og årene som fulgte, var det mange som håpet på reelle regimeendringer i landene i Nord-Afrika. Nå, flere år etter, er det lite som tyder på at det har skjedd. I Libya hersker borgerkrig og kaos, mens arbeidsløshet fortsatt får tunisiske ungdommer til å flykte i hopetall. I nabolandet Algerie frykter journalister for eget liv. Hva så med Marokko?

Marokko er et yndet turistmål, og landet har en av de viktigste banksektorene i regionen. Men det er mange som roper varsko om hvordan menneskerettighetssituasjonen i Marokko utvikler seg. Samtidig er situasjonen i Vest-Sahara fremdeles uavklart, og det er få som har tiltro til at den siste forhandlingsrunden, som nylig startet i Genève, vil føre til en varig løsning.

 

En lite priviligert del av befolkningen

– Kampen for kvinners rettigheter har tatt et tilbakeskritt i Marokko de siste årene. Vi jobber med en upriviligert del av befolkningen, sier Bouchra Abdou – direktør for Tahadi, en organisasjon som jobber for kvinners rettigheter i Casablanca, en av Marokkos største byer og landets økonomiske sentrum. Bare noen steinkast fra byens innflytelsesrike bankdistrikt, hjelper Tahadi lokale kvinner med alt fra juridisk hjelp til å få fødselsattest for barna sine, til mer akutt støtte til voldsofre.

– Mye diskriminering har rot allerede i det byråkratiske systemet, sier Abdou, og forklarer hvor vanskelig livet kan være for eksempel for mødre som har fått barn utenfor ekteskap.

Kvinners skjebne i denne bydelen hvor Tahadi har kontor, er på mange måter et sjansespill. Fattigdommen er åpenbar, mange familier lever sine liv på ett eneste rom, og deler bad på gangen med titalls andre familier. Vold mot kvinner er utbredt, men til tross for de prekære forholdene, har mange kvinner ingen alternativer, selv ikke når familielivet er preget av psykisk og fysisk undertrykkelse.

 

På hjemmebesøk hos voldtatte kvinner

– Vi er en nabolagsorganisasjon, sier Abdou, og understreker betydningen av å være til stede i nærmiljøet for å nå frem til dem som virkelig trenger hjelp. Men hun får tårer i øynene når hun forteller om hjemmebesøkene de av og til gjør hos kvinner som voldtas jevnlig av mennene sine.

– Voldtatte kvinner har en spesiell lukt, sier hun, og forklarer. – De vasker seg ikke lenger, de tror kroppene deres tilhører mannen, og sier de at de ønsker å lukte vondt slik at mannen vil la dem være i fred. De vasker heller ikke huset sitt, eller klærne, fortsetter hun. De forsøker å utviske seg selv på alle måter.

– Problemet for disse kvinnene er at de ofte ikke har noen form for økonomisk selvstendighet. Vi hjelper dem ofte med basis utdannelse, lærer dem å lese og skrive, og sette dem i stand til å tjene til livets opphold på egen hånd. Nå nylig har kvinner vi har hjulpet laget kooperativer, der et titalls kvinner selger bakevarer de selv produserer.

Tahadi jobber også med skolering av såvel av barn som ektemenn, for å forsøke å endre mentaliteten i det som fortsatt er et utpreget konservativt og mannsdominert samfunn.

 

Selvhjelpskurs til kvinner sender feil signal

– Kampen for kvinners rettigheter i Marokko har definitivt ikke fulgt noen lineær, marxistisk historisk utvikling, forklarer Stephanie Bordat, leder for MraWoman, en paraplyorganisasjon basert i hovedstaden Rabat, som samarbeider blant annet med Tahadi.

Det norske utenriksdepartementet er en av MraWoman sine hovedgivere.

– Man har tatt ett skritt frem, to tilbake og ett til siden, og slik fortsetter det, sier amerikanske Bordat, som har bodd i Marokko i over tyve år. Hun bruker den seneste familieloven i Marokko som eksempel. Fra å være et uttrykk for et genuint ønske om å forbedre kvinners stilling, har loven blitt utvannet og den endelige teksten er et svakt forsvar for kvinners rettigheter. Bordat advarer imidlertid mot å legge byrden med å oppnå forandring på kvinners skuldre.

– Det nytter ikke å gi kvinner kurs i selvhjelp, når de så kommer ut i et arbeidsliv der mannsdominansen fremdeles er total. Når man bare fokuserer på å endre kvinners holdning, forteller man kvinner indirekte at det er dem det er noe galt med, ikke samfunnet som omgir dem. Vi i MraWoman fokuserer på å oppnå holdningsendringer i samfunnet som helhet.

Marokko Nabolag.jpg

Økt press mot menneskerettighetsaktivister

Slik holdningsendring kan Bordat likevel enda se langt etter, skal vi tro Benabdeslam Abdelilah, lederen for Association Marocain de Droits de l’Homme (AMDH). Abdelilah forteller at det de siste årene er blitt mye vanskeligere å være menneskerettighetsaktivist i Marokko. Mange organisasjoner, både nasjonale og internasjonale, får problemer med å åpne bankkonti eller organisere aktiviteter på offentlige steder, og mange medlemmer føler presset fra myndigheten på kroppen.

Abdelilah selv sier at han selv ikke er redd lenger, han har allerede vært fengslet flere ganger og vet hva han går i møte. Det er verre for unge aktivister – harseleringen og presset fra myndighetene skremmer mange av dem fra å involvere seg i menneskerettighetskampen i Marokko.

Spesielt er man i AMDH bekymret for den økende tendensen til å fengsle aktivister. Ifølge Abdelilah sitter det over 1000 politiske fanger i marokkanske fengsler, og bruken av tortur er ikke utelukket.

 

Kampen mot terrorisme er en unnskyldning

Et av områdene der presset føles sterkest, er pressefriheten. Hicham Mansouri er journalist og ble i 2014 tvunget til å flykte fra Marokko etter gjentatte fysiske angrep som følge av hans virke som journalist. Han dro først til Tunisia, siden til Frankrike, der han nå har status som politisk flyktning.

Der Abdelilah i AMDH hevder at myndighetene i Marokko bruker kampen mot terrorisme som en unnskyldning for å innskrenke grunnleggende friheter, legger Mansouri til at terrorisme brukes av myndigheten for å begrense islamistenes politiske makt. Han sier at han ikke vil snakke om  komplott, men hevder samtidig at myndighetene har brukt terroristangrepene som har funnet sted i Marokko, blant annet i Casablanca, og at moderate, demokratiske islamistpartier har betalt en høy politisk pris i etterkant.

– Myndighetene følger en slags splitt- og hersk teknikk for å holde både høyre- og venstresiden under kontroll. Marokkanske islamister avviser vold, forklarer Mansouri, og sier at de avviser enhver sammenlikning med det egyptiske broderskapet.

 

Vest-Sahara, et skatteparadis?

– Marokko er ingen rettsstat, sier Omar Boukry oppgitt. Boukry jobbet tidligere som journalist, blant annet for det franske pressebyrået AFP, men underviser nå i offentlig rett ved Universitetet i Rabat. Han har også skrevet bøker om kontakten mellom det marokkanske kongehuset og den tidligere franske presidenten Nicolas Sarkozy.

Boukry forklarer hvilken rolle Vest-Sahara spiller i det politiske landskapet i Marokko. Vest-Sahara er landområdet langs atlanterhavskysten, mellom Mauritania og Marokko, som både Marokko og selvstendighetsforkjemperne i Polisario legger krav på. Territoriets internasjonale status har vært uavklart siden Spania trakk seg ut i 1974.

En FN-ledet fredsstyrke har vært på plass siden 1988, men uten at man har klart å finne en løsning på konflikten. Nye forhandlinger om områdets fremtid har startet i Genève denne måneden, men det er få som tør å være optimistiske om at forhandlingene skal føre frem.

Omar Boukry hevder at Vest-Sahara fungerer som et skatteparadis, der der marokkanske samfunnstopper gjemmer bort store summer, uten at disse kommer fellesskapet til gode. Boukry underbygger denne påstanden blant annet ved å peke på at selv om marokkanske myndigheter anser Vest-Sahara som en integrert del av marokkansk territorium, har de akseptert at en fredsstyrke fra FN håndhever våpenstillstanden. Boukry mener dette er selvmotsigende, og sier det er noe myndighetene gjør for å ikke risikere å måtte rokke ved status quo.

 

Migranter tigger på gaten i Casablanca

Tilbake i Casablanca, på vei til flyplassen i drosje, stanses jeg flere ganger av foreldre som med barn på armen tigger i lyskryssene. Mange av disse tiggerne er flyktninger fra Afrika sør for Sahara og Marokko er for dem en etappe på veien mot det de håper skal bli en bedre fremtid i Europa. I den tiden de er i Marokko gjør de det de kan for å overleve – tigging og prostitusjon er utbredt. Drosjesjåføren rister oppgitt på hodet hver gang noen banker på ruten hans.

– Vi har ikke nok til oss selv, sier han, hvordan skal vi ta hånd også om flyktninger?

 

 

Publisert: 20.12.2018 08.07.30 Sist oppdatert: 20.12.2018 08.07.30