Hydro er blant flere norske selskaper som har investert tungt i Latin-Amerika, spesielt Brasil. Foto: Arne Halvorsen / NTB scanpix

Latin-Amerika: – Norsk næringsliv nyter godt av en svak stat

Det har vært en kraftig økning i norske investeringer i Latin-Amerika det siste tiåret, og Brasil er på topp. Norske selskaper kan ha økonomiske fordeler av svake statlige institusjoner, mener førstelektor og forfatter Tor Opsvik.

Av Ester Nordland Sist oppdatert: 16.01.2018 13.02.29

Brasil troner på toppen som Norges favoritt-handelspartner i Latin-Amerika. Brasil mottar rundt 60 prosent av norsk eksport til Latin-Amerika, samtidig som halvparten av norsk import fra regionen også kommer derfra.

Boka Norge i Latin-Amerika ble presentert på et møte på Høgskolen i Oslo og Akershus i forrige uke. Boka tar opp et stort antall ulike temaer; utvandring, misjon, mediedekning, venstrebølgen i regionen, bistand, næringsinteresser og våre forestillinger om Latin-Amerika. 

 

Økonomisk samhandel

En av bidragsyterne er Tor Opsvik, førstelektor ved Universitetet i Oslo. Han har en doktorgrad i historie fra Universitetet i Chile og har spesialisert seg på latinamerikansk økonomisk historie.

Norsk eksport til Latin-Amerika var i mange tiår preget av skipsfart og handel med råvarer, som klippfisk og papir. I boka skriver Opsvik hvordan mange land har prøvd å beskytte egne interesser med tollbarrierer og om effektene av importsubstituering. 

– Gjennom importsubstituerende industrialisering oppmuntret man utenlandske bedrifter til å hoppe over tollbarrierene ved å produsere og selge i samme land, forteller Opsvik.

Han beskriver dette som bakgrunnen for at Erling Lorentzen startet opp Aracruz Cellulose og at Borregaard gikk inn i brasiliansk papirproduksjon.

 

Statlige bedrifter satser tungt

Tor Opsvik peker på en rapport fra Innovasjon Norge i 2014.

– Her kommer det fram at det er to helt sentrale trekk ved norske investeringer i Latin-Amerika. For det første spiller norske selskaper som er helt eller delvis eid av staten en dominerende rolle. Fem av de åtte største norske bedriftene er i denne kategorien. Blant disse er Statoil, Yara og Norsk Hydro, samt Aker Solutions og SNPower/Statkraft.

– For det andre viser rapporten at en stor andel av investeringene er knyttet til utvinning av naturressurser, spesielt i bedrifter som med statlig eierskap, sier Opsvik. Han viser til at av de fem norske selskapene i Brasil er kontroll med naturressurser som olje, gass og vann selve grunnlaget for virksomheten.

Forskeren peker på Statoil som hovedkraften i norske investeringer i Latin-Amerika.

– Ingenting tyder på at Statoils satsing i Latin-Amerika vil avta. Statoils investeringer i Brasil, som tidligere ble anslått til over 30 milliarder, økte betraktelig da selskapet i juli 2016 kjøpte Petrobras' eierandel på 66 prosent i en lisens i Santos-bassenget for 21 milliarder kroner.

Han viser til at selskapet har investert i letelisenser i Colombia, Nicaragua, Uruguay og Mexico de siste fire årene. Statoil har beholdt sin eierandel på litt under ti prosent  i Petrocedeno i Venezuela. I desember 2017 investerte selskapet nye 24 milliarder i Roncador-feltet.

 

Hydro og Yara

Hydro har økt sitt engasjement i aluminium og bauksitt-produksjon kraftig. Også Yara satser sterkt. På fire år (2011-15) har selskapet økt sin produksjon av kunstgjødsel på verdensbasis med 36 prosent. Praktisk talt hele denne veksten skyldtes en økning på 180 prosent av produksjonen i Latin-Amerika.

– De tre norske store engasjementene i Latin-Amerika (Statoil, Hydro og Yara, red.anm.) er alle knyttet til utnyttelse av naturressurser. Det gjelder også andre norske selskaper i andre latinamerikanske land – om enn i mindre grad, forteller Opsvik. 

Forskeren peker på at Norge, gjennom statlig og privat eierskap tjener gode penger på kontroll over store naturressurser i Latin-Amerika.

Han mener samtidig at norske aktører kan ha fordeler av svake statlige institusjoner.

– Ett eksempel er Brasil. Her ble den venstreorienterte, folkevalgte presidenten, Dilma Rouseff, avsatt i 2016 etter en kontroversiell riksrettssak.

Han viser til at den norske investoren Jens Ulltveit-Moe uttalte i NRK Urix at dette ville kunne gi bedre vilkår for næringsliv og investeringer.

 

Tjener på svak lovgivning

– Norske statseide bedrifter, som har investert i utvinning av naturressurser i Latin-Amerika, kan ha større mulighet for fortjeneste jo svakere miljølovgivningen og arbeidstakerrettighetene er, sier Opsvik.

Han mener at de norske bedriftene på kort sikt vil tjene på den utviklingen som skjer, for eksempel i Brasil, der et tradisjonelt næringslivsvennlig oligarki får økt makt, mens demokratiet - etter hans mening - svekkes.

–  Her er det en konflikt mellom uttalt norsk utenrikspolitikk og norske næringslivsinteresser som ikke har vært diskutert nok, sier han.

– Men miljø og arbeidstakerrettigheter sitter vel mer i ryggmargen på norske bedrifter?

– Ja. Generelt sett kan de vise til at de er bedre på slike ting enn sine konkurrenter. Norsk næringsliv kan ha en positiv innflytelse ved å sette høyere standarder. Men dette skjer ikke automatisk. Det må være en viss oppmerksomhet i Norge om dette, som tvinger norsk næringsliv til å tenke på det.

 

Nasjonaliseringsfrykten er borte

Latin-Amerika har gått fra å legge vekt på kontroll med nasjonale ressurser og omfordeling til økonomisk nyliberalisme, skriver Opsvik. Han forteller at utenlandske investorer ikke lenger frykter nasjonalisering i samme grad som for to til tre tiår siden. 

Opsvik sier at internasjonale avtaler begrenser statene, på godt og vondt, også når det gjelder urfolks og arbeideres rettigheter. På den ene siden har vi Den internasjonale arbeidstakerorganisasjonens (ILOs) konvensjon nummer 169 som sikrer urfolks rettigheter og på den andre Verdens handelsorganisasjons (WTO) som kan begrense det nasjonale handlingsrommet for økonomiske reformer.

Regjeringer både på venstre- og høyresiden har stanget hodet mot slike reguleringer.

  

Politiske forhold

Norge har som skipsfarts-nasjon lange tradisjoner for kontakt med regionen. Leiv Marsteintredet, førsteamanuensis i sammenliknende politikk ved Universitet i Bergen, er redaktør for boka. Han skriver om hvordan spesielle forhold gjorde at Latin-Amerika var på den politiske dagsorden i Norge i flere tiår. Eksempler er kuppet mot den demokratisk valgte president Salvador Allende i Chile i 1973, fredsprosessen i Guatemala og sandinist-revolusjonen i Nicaragua.

Et sentralt poeng i boka er hvor personavhengig den norske kontakten med Latin-Amerika har vært. Her nevnes tidligere Chile-ambassadør Frode Nilsens arbeid med å få chilenske politiske fanger til Norge, Kirkens Nødhjelp-representant Petter Skauens engasjement i Guatemala og tidligere statssekretær Jan Egelands personlige engasjement som fredsforhandler i Colombia.

Marsteintredet mener Latin-Amerika på mange måter er blitt en «glemt region» for Norge. I bokas første kapittel peker han på at det har vært en nedbygging av relasjonene mellom det offisielle Norge og Latin-Amerika. Eksemplene er mange: Bistanden er skåret kraftig ned, ambassaden i Guatemala er avviklet og kontinentet dekkes mindre i norske medier.

– Nedbyggingen av apparatet rundt bistanden har fått ringvirkninger i form av mindre støtte til forskning på Latin-Amerika og til frivillige organisasjoner, sier Marsteintredet.

Men han håper at dette vil snu. Han påpeker at den lange trenden tyder på at studentutvekslingen mellom Norge og Latin-Amerika kan være på vei opp, at det har vært en sterk økning i interessen for spansk språk og, ikke minst, har norsk næringsliv de senere årene involvert seg sterkt i Latin-Amerika. 

Norsk handel med Latin-Amerika

Norge har et klart handelsunderskudd med Latin-Amerika. Importen i 2014 lå nesten 50 prosent over eksporten.

Etter 2008 har Brasil blitt stadig mer dominerende både når det gjelder eksport og import. Særlig viktig er oljeindustrien.

Over 100 norske bedrifter tilknyttet oljenæringen har etablert seg i Brasil de siste årene, og to tredjedeler av de norske investeringene de siste årene har gått til denne sektoren.

Latin-Amerikas økonomiske relasjon til Norge er preget av råvareavhengighet. For Perus del utgjør fiskemel/fiskeolje 80 prosent av eksporten til Norge.

Norsk eksport til Latin-Amerika på 50-tallet besto i hovedsak av klippfisk, papir og skip.

Klippfisk er fortsatt den eksportvaren som innbringer størst inntekter på det latin-amerikanske markedet. Fram til 2010 utgjorde klippfisk over 20 prosent av Norges totale eksport til regionen.

Tradisjonelt har Argentina, Peru og Venezuela vært viktige markeder for Norge, men andre land har kommet til. Mens norsk eksport til Chile har firedoblet seg siden 50-tallet, er Mexicos andel doblet.

Kilder: Tor Opsvik, SSB, Innovasjon Norge og Statoils årsrapport 2016.

Boka "Norge i Latin-Amerika" er utgitt av Cappelen Damm Akademisk med støtte fra Fritt Ord. Den kan lastes gratis ned på noasp@cappelendamm.no

Tor Opsvik, førstelektor ved Universitetet i Oslo, har spesialisert seg på latinamerikansk økonomisk historie.
Publisert: 16.01.2018 10.54.22 Sist oppdatert: 16.01.2018 13.02.29

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.