– Du og jeg lever relativt trygge liv akkurat nå, men i løpet av et sekund kan alt snus opp ned, sier debutant Kristin Hauge om novellesamlingen «Tiggerne». Foto: Espen Røst

Den tiggende diplomaten

Som ambassadeansatt i en av verdens farligste byer måtte Kristin Hauge stenge redselen ute. I novellesamlingen «Tiggerne» utforsker debutanten hva som skjer når frykten tar overhånd – og blåser liv i den tragikomiske historien om den enøyde løven Marjan.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 31.08.2018 05.26.19

«Det er best å være i første bilkolonne, for da har de ikke fått justert siktet ennå, på den andre siden kan du da risikere å være i den bilen som treffer en improvisert sprengladning. Og da vil ikke vesten hjelpe deg, for metallet under bilen vil bli blåst oppover og inn i underlivets dissende og forsvarsløse organer».

I novellen Kampen for verdensfreden beskriver Hauge livet til en ambassade-ansatt i Kabul. Hun forteller om den skuddsikre vesten som til slutt ble et hverdagsplagg, og om de ambassadeansatte som dro på hemmelige bar-besøk.

Kristin Hauge vet hva hun skriver om. Gjennom to år jobbet hun ved den norske ambassaden i Kabul. Hun ankom Afghanistan i 2008, bare måneder etter terrorangrepet mot Serena Hotell – der en norsk UD-ansatt ble skadet og Dagbladet-journalist Carsten Thomassen ble drept.

Det skulle bli flere Taliban-angrep, men for den navnløse hovedpersonen i Hauges novelle var angrepene bare «tilfeldige hendelser»:

«Hun hørte sirenene, men så ingen døde kropper». Bombene var først noe som ikke angikk henne i hverdagen på ambassaden, men etter hvert begynte bildene å vokse i henne, få sitt eget liv. I drømme løp hun, gjemte seg. Når hun var våken undret hun på om den skuddsikre vesten ville holde, om vindusrutene hadde bombefilm, om beina ville bære.

 

Kropp som samler inntrykk

For Kristin Hauge var Kabul-oppdraget spennende, i begynnelsen.

– Men så synker virkelighet inn. Vi som jobbet ved ambassaden hadde et stort sikkerhetsapparat rundt oss og kunne jo reise hjem. Men tenk på alle som bor og lever i Kabul, som ikke har det valget. Og det er jo også sivilbefolkningen som oftest blir rammet av bombene, sier Hauge til Bistandsaktuelt.

Hun forteller at det var rundt femten større bombeangrep i den afghanske hovedstaden i løpet av de to årene hun jobbet ved den norske ambassaden.

– Vi kunne sitte i et møte, diskutere et notat som skulle sendes hjem til UD i Oslo. Så kom det jævla drønnet, igjen. Da spør man seg: Kommer det et til?

– «Nei, jeg tror vi fortsetter, vi må jo bli ferdig og få dette notatet hjem», kunne en kollega si. I slike situasjoner er det som om man har en logikk på flere nivåer. Hjernen kan tenke at faren er over, samtidig samler kroppen inntrykkene, og dét setter seg, sier Hauge som nå jobber i Norads evalueringsavdeling.

Hun forteller om egne opplevelser fra 22. juli 2011. Det var året etter at hun hadde avsluttet Kabul-oppdraget. Hun jobbet i Brussel, men var hjemom leiligheten på Skillebekk da bomben gikk av i Oslo sentrum.

– Jeg hørte drønnet fra regjeringskvartalet. Kroppen min skjønte instinktivt at det var en bombe. Det var som på skru på en bryter. Jeg var helt rolig, gikk bare rundt i leiligheten, sjekket at ingenting var ødelagt, ringte foreldrene mine for å forsikre meg om at de var ok. Så skrudde jeg på tv´n, satte meg ned og ventet på å få bekreftet det kroppen min allerede visste.

 

Å skrape skorpe av sår

Sammen med tolv andre historier er Kampen for verdensfreden del av novellesamlingen «Tiggerne». Der får leseren også møte en student med kjærlighetssorg, en mor som ikke tør dele sine innerste hemmeligheter, og en ambassadør som så gjerne vil utrette noe han skal bli husket for. Samlingen er Hauges debut, og sannsynligvis er hun den første i Norge med diplomatisk uteerfaring som har skrevet skjønnlitterært, men hvorfor er vi alle tiggere?

– Martin Luther skal ha uttalt dét på dødsleiet, at vi alle er tiggere. Slik jeg ser det, handler det om at vi er sårbare. Tiggerne er ikke «de andre», det er oss. Du og jeg lever relativt trygge liv nå, men i løpet av et sekund kan alt snus opp ned:

– De tretten skjebnene i boka strever alle med å finne ut av hva de søker, hva de trenger, hvor de skal. For meg er det å skrive som å skrape skorpen av et sår, til man kommer inn til det åpne kjøttet. Det handler om å hente frem sårbarheten og å legge fra seg det rasjonelle filteret vi omgir oss med til daglig.

Kristin Hauge er utdannet statsviter, og har blant annet jobbet i Forskningsrådet, Næringsdepartementet og Kunnskapsdepartementet før hun tok veien om ambassadene i Kabul og Khartoum. Da Hauges sønn var 20, var det ikke sønnen som forlot barndomshjemmet, men moren som «følte en trang til å reise ut».

De to årene som ambassaderåd ved Norges utenriksstasjon i Kabul har satt spor, i hvert fall om man skal tolke det Hauge skriver i boka: «Etter en stund stod hun ikke opp om morgenen. Hun lå bare inne på soverommet i det store huset og hørte på fuglelydene utenfor og så lyset vandre på veggene».

– Det er noe med utryggheten, uforutsigbarheten som råder i et land som Afghanistan. For meg ble det slik at jeg måtte skru av «redselsknappen», men i novellen utforsker jeg hvordan det ville vært hvis man ikke klarte å beskytte seg emosjonelt. Hvordan det hadde vært om jeg var en som lot frykten ta overhånd.

Hauge mener alle som blir sendt på jobb til Afghanistan blir preget. Hun sier det er så mange ytterligheter, fascinerende og frastøtende på samme tid, men påpeker at utstasjoneringen i en av verdens farligste byer også rommet komikk:

– Som da Taliban bombet en konvoi som viste seg å være stappfull av kalkuner til den britiske julefeiringen. Eller da en av vaskehjelpene måtte sies opp fordi hun stadig drev og dusjet på badene våre – og hadde seg med en av ambassadens ekstrasjåfører mens vi ansatte var på jobb.

 

På ulovlig bar-besøk

– I boka skriver du om hemmelige og ulovlige bar-besøk i et strengt muslimsk land. Må man ty til den slags for å oppleve en viss grad av normalitet?

– Det ble servert alkohol på de internasjonale kafeene, til forskjell fra i Sudan der jeg har jobbet senere, men vi hadde en liste med «sikre» barer som vi skulle holde oss til. I et slikt expat-miljø hvor alle har reist ut uten familie, hvor det også er mange unge mennesker, blir det naturlig nok også en del drikking og festing.

– Hvordan så Afghanistan ut fra innsiden av den norske ambassaden?

– Vi bodde jo bak murer. Selv om vi var ute på møter og litt sosiale arrangementer, så var det der vi bodde og jobbet. Jeg var på noen reiser til Meymaneh og Jalabad og skulle gjerne reist mer rundt. Samtidig gir det å jobbe på en ambassade en unik inngang til menneskene og kulturen i et land man aldri vil kunne få om man reiste på egenhånd. Man kommer i kontakt med eliten og opposisjonen og et internasjonalt miljø som faglig sett er super-interessant, sier Hauge og poengterer at hun lot seg imponere av sterke afghanske kvinner.

– Særlig de som markerer seg i det offentlige liv og som må leve med dødstrusler. Jeg husker særlig godt en ung kvinne, medlem i provinsrådet, som satt og gråt og fortalte hvordan hennes kollega var blitt skutt ned og drept av menn på motorsykkel utenfor huset hennes.

 

Den enøyde løven

I novellen fra Kabul forteller Hauge den sanne historien om løven Marjan.

En mann skal ha tatt seg inn i buret hans i Kabul Zoo for å tøffe seg, men Marjan drepte mannen «slik løver gjør når ukjente tar seg til rette». Senere kastet broren til den ihjel-bitte mannen en granat inn i buret, som hevn. Marjan overlevde, men enøyd og maltraktert ble den dyrehagens største attraksjon, fra angrepet i 1995 – gjennom årene med Taliban-styre – og helt til han døde i 2002:

«Hun drømte om Marjan om nettene, å ligge tett inntil den blanke, varme pelsen og bare lytte etter all tings iboende mening. Hun trengte ikke menneskelig berøring lenger, trengte ikke menneskene heller, men Marjans drømmer var bare fulle av realisme og kjøttslintrer, og ingen falske forhåpninger om fred og frihet», skriver Hauge i boka. Til Bistandsaktuelt sier hun at historien om løven, et dyr alle jo er litt redd for, kan si noe om situasjonen i Afghanistan de siste tiårene. Et land som er overkjørt av verdens stormakter, igjen og igjen:

– Historien om Marjan – en løve angrepet med en granat mens han satt innesperret i en dyrehage, i et land i krig – er helt absurd. Det er en tragisk og fortvilt historie, som også har litt komikk i seg. Historien kan kanskje leses som en metafor, fordi historien om Afghanistan også er fylt av alle disse motsetningene.

En av vaskehjelpene måtte sies opp fordi hun stadig drev og dusjet på badene våre og hadde seg med en av ambassadens ekstrasjåfører mens vi var på jobb

Kristin Hauge

«Vi er alle tiggere. Vi ber om noe, trenger noe. Noen ganger ber vi om og trenger for mye, noen ganger for lite. En diplomat sliter med traumer og en ambassadør lærer meditasjon av en minister. En mor er på spa sammen sin voksne datter, men hemmeligheten hun bærer på truer med å ødelegge forholdet deres», heter det i forlagets omtale av Kristin Hauges skjønnlitterære debut.

Kristin Hauge (f.1958) er født og bosatt i Oslo. Hun har i senere år vært utsendt som diplomat for norsk utenrikstjeneste ved ambassadene i Kabul og Khartoum, og har også arbeidet I Brussel for to internasjonale organisasjoner, samt i Forskningsrådet og i to norske departementer. Hun er i dag ansatt i Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad) og har hovedfag i statsvitenskap. Hauge har gått Aschehougs forfatterskole.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 31.08.2018 05.26.18 Sist oppdatert: 31.08.2018 05.26.19