Palmeoljekampen

All palmeolje i Europa skal miljømerkes, krever nye EU-direktiv. Avanserte sertifiseringssystemer skal sikre at oljen i maten vår ikke bidrar til å rasere regnskog. Men slik er det ikke.

Av Andreas Staahl / Segemai, Indonesia Sist oppdatert: 01.10.2018 09.17.01

Bistandsaktuelt har vært i Indonesia og kan fortelle om en skjult bakside av verdens største bærekraftsertifikat.

Nurvati Efendi (30) avbryter intervjuet allerede før hun rekker å svare på mitt første spørsmål. Øynene fylles av tårer samtidig som hun famler etter en serviett.

Igjen er hun blitt minnet om sorgen etter ektemannens plutselige død.

Kort etter forlater hun huset. Hennes ett år gamle sønn blir igjen og titter på meg i taushet.

Kanskje forstår han sin mammas sorg, kanskje er han for liten.

Men han forstår nok at alt ikke er som vanlig. Pappaen hans kom aldri tilbake fra jobben på palmeoljeplantasjen den dagen i mars. Faren og hans tre brødre var ansatt for å bygge et hus på området.

Plutselig sto en tiger øye til øye med de fire mennene.

Den valgte faren hans.

Bilder tatt etterpå viser en sjanseløs, død menneskekropp.

 

Et hus like ved gigant-plantasjen

– Det skjedde klokka sju på kvelden, like før de skulle avslutte for dagen, sier Nurvati, etter at hun har lykkes med å tørke vekk tårene.

– Folk fra landsbyen ville først ikke fortelle hva som hadde hendt, de var redde for hvordan jeg ville reagere. Det drøyde noen timer, og så falt livet mitt sammen, fortsetter hun.

Familien har et hus i Segemai, en avsidesliggende landsby i Riau-provinsen på Sumatra, like ved det store plantasjeområdet som har spist opp jungelen som omringer landsbyen.

– Foreldrene mine tillater meg ikke å bo der lenger.

Nurvati og hennes tre faderløse barn bor nå i stedet hos hennes foreldre, og de kan bare besøke hjemmet en gang i blant, og da sammen med noen som kan holde vakt.

– Mannen min var den andre plantasjearbeideren som er blitt drept i et tigerangrep bare i år, forteller hun. I januar møtte en kvinnelig arbeider den samme brutale skjebnen.

Uflaks og tilfeldigheter, kan man lett tro.

Tigeren på Sumatra har lenge vært jungelens skrekk, og menneskene har derfor holdt seg på avstand.

Men tigerangrepene er ingen tilfeldighet. I jakt på mat har tigere trukket inn på plantasjeområdet, etter at naturreservatet de har holdt til i er blitt ødelagt.

 

Sertifikatet som skal redde regnskogen

Palmeolje er den mest brukte vegetabilske oljen og finnes i halvparten av matvarene verden bruker til daglig. I tillegg blandes en stor mengde i biodiesel til våre biler og lastebiler.

EU har bestemt at all palmeolje som selges i Europa skal være bærekraftig og ikke være et resultat av en massiv rasering av regnskog framfor alt i Malaysia og Indonesia, der det meste av verdens palmeolje produseres.

For å innfri målsettingen baserer EU seg på verdens største bærekraftsertifikat, Roundtable on Sustainable Palm Oil (RSPO). Det er et sertifikat som ble etablert i 2004 i samarbeid mellom industrien, investorer og miljøorganisasjoner, for å sette en stopper for årevis med ødeleggelse.

«RSPO har over 3000 medlemmer over hele verden som representerer alle ledd i forsyningskjeden av palmeolje. De har forpliktet seg til å produsere, angi som kilde og/eller bruke palmeolje som er sertifisert av RSPO», skriver organisasjonen på sin hjemmeside. 

Palmfrukten transporteres fra trærne til kvernen på utgravde kanaler som strekker seg langs hele plantasjen. Foto: Andreas Staahl

Sertifiserte selskap har krav om at de innen 2020 bare selger palmeolje som ikke har medført ødeleggelse av regnskog. Ambisjonen kalles en politikk for «ingen avskoging, ingen torvmyr, ingen utbytting» («no deforestation, no peat, no exploitation», forkortet NDPE).

«RSPO kommer til å endre markedet slik at bærekraftig palmeolje blir normen», heter det. Ved å innfri åtte bærekraftprinsipper kan selskapene slutte seg til RSPO og bli tildelt en ettertraktet merking, som i praksis gir større muligheter til salg av palmeolje i Europa. Og det kom ikke en dag for seint.

 

Jungelen forsvinner

Satellittbilder viser at store deler av jungelen på Sumatra og Borneo har forsvunnet de siste tiårene. Om utviklingen fortsetter i samme takt, kommer skogene i Indonesia og Malaysia, og de utryddingstruede dyreartene som lever der, snart til å være en saga blott, advarer forskere og miljøorganisasjoner.

 

– Plantasjer har de siste årene utvidet sine områder i dølgsmål. Vi har oppdaget at områder som egentlig er klassifisert som vernet skogsområde og en del av et naturreservat, plutselig er blitt palmeoljeplantasjer, forteller Arfiyan Sagita, utreder for miljøorganisasjonen Jikalahari i Riau-provinsen.

– Omkring Segemai har så store områder forsvunnet at mange dyr ikke lenger vet hvor de skal ta veien, fortsetter han.

Antall orangutanger er dramatisk redusert de seneste årene. Foto: Andreas Staahl

Ifølge en studie publisert i forskningstidsskriftet Current Biology har bestanden av orangutanger blitt dramatisk redusert de siste ti årene. Forskerne fra Max Planck Institute for Evolutionary Anthropology forteller at over 100 000 orangutanger har forsvunnet i Indonesia de siste ti årene. Ikke mindre enn 118 ulike pattedyrarter regnes som alvorlig truet i landet, blant dem elefanter, tigrer og malayabjørn.

Denne skogsraseringen slipper som oftest RSPO-medlemmene å stå til ansvar for, mener Sagita. Kjeden fra plantasjene til sluttproduktet er lang og skjules gjennom utydelige eierkonstellasjoner og misvisende fabrikklister.

– Miljøsertifikat, som for eksempel RSPO, brukes ofte for at omverdenen skal tro at utviklingen går i riktig retning, mens virkeligheten er det stikk motsatte, sier han.

 

Utydelig eierskap

Vi tar oss ulovlig inn i palmeoljeplantasjen ved Segemai og må bevege oss fort med motorsykkelen for ikke å bli oppdaget av sikkerhetsvaktene.

Fra den lille grusveien som slingrer seg gjennom plantasjen, ser vi et landskap med råtne palmetrær og raserte marker, med nyplantinger og kunstige kanaler, bre seg utover.

Litt lenger unna ser vi også fabrikken der palmeoljen selges videre fra.

Men hvilket selskap som selger oljen videre er uklart. Offisielt heter eieren PT Tabung Haji Indo Plantation. Men ifølge miljøorganisasjonen Jikalahari er det PT AMS.

– Vi oppdaget at de hadde byttet eier i 2012, sier Sagita.

Det kan kanskje virke som en liten sak, siden begge selskapene inngår i Gama Group, som lenge har vært kjent for å rasere regnskog i Indonesia.

– Det er uklart hvilket selskap som kjøper palmeolje fra plantasjen og dermed hvilken andel RSPO-sertifiserte selskap har i ødeleggelsene, fortsetter Sagita.

I de fleste selskaps fabrikklister anvender de navn på søsterselskap eller bare plantasjens koordinater.

Gama Group har kontrakter på nesten 180 000 hektar rundt Segemai, men ifølge miljøorganisasjonen Jikalaharis undersøkelser strekker plantasjen seg over et mye større område.

– Naturreservatet i nærheten har krympet bit for bit og store deler har plutselig blitt plantasjemarker, sier Sagita.

 

Siden man lenge har trodd at Gama Group ikke var tilsluttet RSPO har det vært vanskelig å få gehør for kritikken mot selskapet. Inntil i juni.

Da avslørte Greenpeace International et skjult eierskap mellom verdens største palmeoljeselskap, Wilmar International, og Gama Group.

Opplysningene fikk en av grunnleggerne, som gjennom familierelasjoner hadde høytstående posisjoner i begge selskapene, til å gå av.

Oppsiktsvekkende fakta, siden Wilmar International er en av grunnleggerne av RSPO, og den første store palmeoljeleverandøren som vedtok NDPE-retningslinjene, «no deforestation, no peat, no exploitation», i desember 2013. Gama Group har ingen slik policy og fortsetter å rasere regnskog og bryte med lokalbefolkningens rettigheter rundt om i Indonesia.

Ifølge Greenpeace-rapporten har Gama Group rasert over 21 500 hektar skog og torvmyr siden Wilmar kunngjorde sin tilslutning til NDPE-policyen. Det er et område dobbelt så stort som Paris.

 

Greenpeace mener de to selskapene bør betraktes som ett selskap.

Det er ingen nyhet for Arfiyan Sagita.

– Vi har lenge kjent til Wilmars rolle i plantasjen. I et intervju vi gjorde med plantasjeeieren for noen år siden ble selskapets økonomiske interesser i området bekreftet, sier han.

Lignende avsløringer om RSPO-medlemmers involvering i selskap som fortsatt raserer regnskog kommer hyppig, samtidig som fabrikklistene til de store RSPO-sertifiserte formidlerne av palmeolje viser at bare en liten del av fabrikkene de kjøper inn fra er sertifiserte.

– Det spiller egentlig ingen rolle om plantasjen er RSPO-klassifisert eller ikke. Palmeoljen som produseres utenfor sertifiserte plantasjer kjøpes likevel opp av RSPO-medlemmer. Derfor kan den negative utviklingen fortsette, sier Sagita.

 

Dårlige forhold for dagarbeidere

Vi fortsetter lenger inn på plantasjeområdet. Der treffer jeg Sarah, en plantasjearbeider som ikke vil oppgi sitt virkelige navn, av redsel for eieren.

Hun jobber i en såkalt dagsstilling. Om plantasjen trenger midlertidig arbeidskraft kommer en rekrutterer, eller «dealer», til Segemai.

– Han kommer tidlig om morgenen og spør hvem som vil ha arbeid for dagen, forteller hun.

Sarah har som jobb å rydde opp rundt palmene, og skal rekke 256 palmer på ei arbeidsøkt. Det er tungt arbeid, og for å rekke over alt blir det minimalt med tid til hvile.

– Arbeidet er resultatbasert, og om vi ikke rekker over den tilmålte mengden for dagen blir lønna halvert, forteller hun.

– Vi henger i så hardt vi kan, siden det får store konsekvenser for inntekten til familien min dersom jeg ikke rekker over alt, fortsetter hun, og forteller at hun ofte ikke klarer så mye som forventes.

– Det går rett og slett ikke, kravene er urimelig høye.

 

Men den tunge arbeidsbyrden er ikke lenger den viktigste grunnen til at det er vanskelig å bli ferdig i tide. Kobraene som eierne slipper ut på området er en større hindring i arbeidet. Slangene beskytter palmene mot skadedyr. Et effektivt våpen, men livsfarlige for arbeiderne.

– Jeg tar alltid med meg kniv til plantasjen for å beskytte meg, sier Sarah.

Tigrenes plutselige nærvær på plantasjen øker redselen.

– Vi forsøker å holde utkikk så godt som mulig, men dukker de opp har man ingen sjanse.

For ei uke siden sprang Sarah i panikk etter at noe rørte på seg i buskene.

 

Årets tigerangrep har ikke fått eieren til å gi dagarbeiderne bedre beskyttelse.

– En gang protesterte vi ved å legge ned arbeidet. Vi krevde at eieren skulle gi oss bedre vilkår, forteller hun, og trekker pusten dypt:

– Men det var nytteløst. De sa bare at vi er her på egen risiko og at om det ikke passer oss kan de finne andre som kan gjøre jobben.

Det er vanskelig å stille krav. Lokalbefolkningen er avhengig av plantasjen, og det gjør at de ikke har annet valg enn å akseptere arbeidsforholdene og de usikre dagsjobbene.

Ifølge RSPOs prinsipprogram er dagsjobbing ikke tillatt. Sertifiseringen skal garantere levelige arbeidsforhold og kontrakter som ikke kan utnyttes av eieren.

I en rapport fra 2016 forteller Amnesty International at dagsjobbing er vanlig både på plantasjer som eies av RSPO-medlemmer og på de som selger til sertifiserte leverandører.

Forholdene er ikke blitt forbedret siden da, bekrefter Amnesty i en telefonsamtale. 

To barn leker i den lille byen Segemai like ved den store plantasjen som har ødelagt jungelen i Riau-provinsen. Foto: Andreas Staahl

Et verktøy for industrien

I en nylig publisert rapport gransker en gruppe forskere fra Australia og Indonesia RSPOs resultater i løpet av de 14 år den har eksistert. Det er dyster lesning.

De som har sluttet seg til sertifiseringen oppviser stort sett samme omfattende rasering, har like dårlige forhold for arbeiderne og samme dramatiske reduksjon i antallet orangutanger som selskap som ikke er medlemmer av RSPO.

Men en sak skiller dem, og det er de økonomiske fordelene med å være medlem. Analysen viser en sterk økonomisk vekst for medlemmer, da de suksessivt har kunnet øke prisen på den sertifiserte palmeoljen.

Systemet har mislyktes tidligere og vi kommer til å mislykkes igjen. Men svaret er å utvikle systemet, ikke å forlate det.

Stefano Savi

Rapportens kritikk av RSPO blir også støttet av mange miljøorganisasjoner og forskere.

Direktør Stefano Savi i RSPO mener åpenheten systemet bygger på er årsaken til at svakhetene når offentligheten.

– Vi anvender et offentlig klagesystem der hvem som helst kan rapportere om uregelmessigheter hos våre medlemmer. Det gjør at problemer ofte kommer opp til overflaten – vi er transparente, og det har sin pris, sier han.

– Det er utfordrende å overvåke medlemmene. Systemet har mislyktes tidligere og vi kommer til å mislykkes igjen. Men svaret er å utvikle systemet, ikke å forlate det, sier han.

For Nurvati betyr Stefanos ord ingenting. Tårene nedover kinnene hennes symboliserer årevis med tomme løfter. De rundt 850 euro hun fikk som erstatning etter ektemannens død gikk med til å dekke begravelsen.

– Hvordan kan jeg vite hvor jeg skal vende meg? Vi kan protestere, men hvem kommer egentlig til å lytte, spør hun til slutt.

 

For Nurvati finnes det ingen bærekraftig palmeolje, bare en industri som nekter å ta ansvar.

 

 

(Artikkelen er endret 1.10. kl 16.30 ved at vi bruker det formelle navnet Arfiyan Sagita på et av intervjuobjektene. I den først publiserte versjonen av artikkelen brukte vi hans uformelle kallenavn. Arfiyan Sagita er utreder i miljøorganisasjonen Jikalahari.)

 

Publisert: 01.10.2018 09.16.59 Sist oppdatert: 01.10.2018 09.17.01