Afrikanske migranter på havnen i Tripoli, Libya etter at båten som skulle frakte dem til Europa ble stanset av kystvakten.

Foto: Hani Amara / NTB scanpix

Fem migrasjons-trender å se opp for i 2018

I 2017 kunne vi se en rekke nye humanitære kriser utvikle seg raskt, fra Sørøst-Asia til Afrika. Men i tillegg til den økte strømmen av mennesker tvunget på flukt, har vi fått et bakteppe av isolasjonisme og fremmedfiendtlighet, som kan gjøre 2018 enda verre. Spesielt fordi det mangler diplomatiske tyngde og lederskap som er nødvendig for å løse vanskelige konflikter.

Av Tania Karas /IRIN Sist oppdatert: 24.01.2018 09.06.26

 I USA har president Donald Trump brukt sitt første år ved makten til å reise byråkratiske murer for å stenge migranter og flyktninger ute, samtidig som han hele tiden har ivret for en fysisk mur langs grensa mot Mexico. I Europa har framgang for ytre høyre-partier skapt uro i en rekke valg. Og mens Nord-Afrika fungerte som interneringsleir, har konflikter blitt trappet opp både i Øst- og Sentral-Afrika, samtidig som nødhjelpsbudsjetter krympet, og antallet internt fordrevne og mennesker med akutt behov for beskyttelse ble drevet i været.

– Det som særpreger dagens konflikter er at de ser ut til å være uten ende, sier Demetrios Papademetriou til IRIN. Han er medstifter og president emeritus ved The Migration Policy Institute.

– Ingen av konfliktene vi ser i dag er i nærheten av å bli løst, fordi løsningene vil være ekstremt komplekse. De involverer religion, makt, kontroll over ressurser. Ingen av dagens flyktning-produserende konflikter vil bli løst i nær framtid.

FNs medlemsland drøfter nå detaljene i to globale avtaler, en om flyktninger og en om migrasjon, som skal vedtas av FNs hovedforsamling i september. Men det er få som forventer at de vil gi vesentlige forbedringer i flyktning- og migrasjonspolitikken i nær framtid.

Utsiktene for 2018 ser altså ikke lyse ut. Her er fem nøkkelspørsmål om migrasjonspolitikk – svarene på dem vil avgjøre hvordan 2018 virkelig vil bli for noen av verdens mest sårbare mennesker:

 

Vil EU fortsette sin avskrekkingspolitikk?

En kraftig nedgang i antallet båtflyktninger fra Libya til Europa i 2017 kan overflatisk sett høres ut som en suksess. Men tallene avslører også hva slags brudd på menneskerettighetene EU er villig til å tolerere for å slippe ansvaret for migranter og flyktninger.

Avtalen mellom EU og Tyrkia sperret ruta over Egeerhavet. Men den førte også til at over 10 000 asylsøkere ble internert på greske øyer, samt returer til utrygge land. Italias avtaler med ulike grupper i Libya har også en høy menneskelig pris, for de nesten én million migranter som vansmekter i interneringsleirer, ofte knyttet til militsgrupper. Til tross for internasjonale protester, særlig etter at CNN viste opptak av det som så ut som slaveauksjoner, er det liten grunn til å vente noen endring før valget i Italia i mars.

Mot slutten av 2017 laget EU og Den afrikanske union (AU) en plan for repatriering av migranter, enten tilbake til hjemlandet eller til andre transittland, som Niger, med støtte fra FNs flyktningeorganisasjon UNHCR og Den internasjonale organisasjonen for migrasjon, IOM.

– Det store spørsmålet er hva som skjer med folk når de er tilbake i Niger, sier Minos Mouzourakis, forsker ved Det europeiske flyktningrådet i Brussel, til IRIN.

– EU snakker om reetablering som et alternativ, men det betyr ikke at de samme menneskene som blir evakuert til Niger vil få mulighet til varige løsninger. Hva er egentlig formålet? Sender vi bare folk tilbake til et annet transittland og kaller det en evakuering, eller gir vi dem åpninger for andre legale alternativer, som reetablering?

Migrant-returene blir finansiert av ulike programmer, som det 3,3 milliarder euro store "krisefondet", opprinnelig kalt utviklingshjelp til Nord-Afrika.

I desember i fjor ble 162 flyktninger og migranter fra Eritrea, Etiopia, Somalia og Jemen brakt til Italia fra Libya under EU-AU-planen. Men om vi skal dømme etter den interne dragkampen om bosetting av flyktninger i EU kan indre strid i unionen hindre iverksetting av en meningsfull plan for bosetting av flyktninger fra Afrika.

 

Vil USA gå i spissen (bakover) mot bosetting av flyktninger?

USA har det siste tiåret tatt imot to tredeler av flyktningene som ble bosatt i et annet land. Men i fjor satte president Trump så godt som full stopp for bosetting av flyktninger. Med et presidentdekret i januar i fjor innførte han innreiseforbud for flyktninger og andre reisende fra flere muslimske land. Titusener som hadde kommet seg gjennom den årelange godkjenningsprosessen ble stengt ute på ubestemt tid. Dekretet utløste måneder med rettslig strid. Selv om domstolene klarte å redde bosettingsprogrammet, er det presidenten som bestemmer taket for antall flyktninger som tas imot. I september fastsatte han taket til 45 000 for budsjettåret 2018, det laveste siden bosettingsprogrammet ble startet i 1980.

Antallet bosettingstillatelser er blitt kraftig redusert, og advokater anslår at USA ikke engang vil komme i nærheten av Trumps tak. Det truer hele bosettingsprogrammet for flyktninger, fordi den føderale finansieringen og bosettingsbyråene er knyttet til antallet flyktninger de bistår. Flere byråer har allerede stengt kontorene og sier opp sine ansatte.

Andre land trår til med løfter om å bosette flere flyktninger, blant dem Canada, Australia og Storbritannia. Men det er ikke nok til å fylle hullet etter USA.

– I en tid da det internasjonale samfunnet prøver å få til en mer rettferdig byrdefordeling når det gjelder flyktninger, sender USAs kutt i flyktningebosetting et svært negativt signal til resten av verden, sier Mark Yarnell, senioradvokat og FN-kontakt for Refugees International i Washington til IRIN.

– Og selv om slik bosetting er sjeldent i forhold til det totale antallet flyktninger, er det likevel den løsningen mange flyktninger drømmer om. Når de ser at det håpet svinner, er det større fare for at de velger en mer hasardiøs vei til sikkerhet.

 

Men det er fortsatt det globale Sør som vil bære den tyngste byrden med å huse det store flertallet av flyktninger i utviklingsland. De fleste ender opp i naboland de flyktet til i flere generasjoner. De mange samtidige, omfattende humanitære krisene betyr at finansieringen av nødhjelp på langt nær strekker til, selv ikke i raskt forverrede situasjoner med masseflukt, som i DR Kongo, Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan. Det er viktig å huske at de fleste afrikanske landene, i motsetning til USA og EU, ikke stenger grensene for flyktninger. Men de føler presset.

 

Hvordan vil EUs dragkamp om felles asylpolitikk utvikle seg?

En håndfull EU-land utfordrer planene for byrdefordeling og innfrir ikke sine internasjonale forpliktelser overfor flyktninger og asylsøkere.

– Flyktningpolitikk blir i nå større grad koblet sammen med andre spørsmål: respekt for rettssikkerhet, frivillige organisasjoner, domstolenes uavhengighet. Når land som Ungarn og Polen ignorerer asylretten ser ut til å være del av ei større pakke i deres syn på forholdet til EU, sier Mouzourakis fra det europeiske flyktningrådet.

I løpet av året vil det vise seg om Brussel virkelig vil sette makt bak ordene overfor disse medlemsstatene. EU-kommisjonen åpnet i fjor en prosess mot Ungarn for landets dårlige behandling av asylsøkere. I desember trakk kommisjonen Ungarn, Polen og Tsjekkia for EU-domstolen fordi de nektet å ta i mot et begrenset antall asylsøkere fra Hellas og Italia, som ledd i et felles EU-program for relokalisering av asylsøkere. Denne måneden anklaget den greske migrasjonsministeren Yannis Mouzalas seks EU-land for å sabotere programmet, og sa krangelen hadde svekket sjansene for en felles asylpolitikk.

Men det står igjen å se hvor langt Brussel vil gå for å presse motvillige medlemsland til å ta sin del av jobben. Selv om det kommer svært få asylsøkere til disse landene, blir utlendinger – og særlig muslimer – brukt som skremsler av politikere på ytre høyre fløy. Og en skjerpet kamp med Brussel om mottak av asylsøkere kan puste til nasjonalistiske glør, og dermed styrke høyrebevegelser på kort sikt. I Ungarn er det valg i april. Og EU har frist til juni til å reformere sin felles asylpolitikk.

 

Hvordan vil Latin-Amerika takle en ny flyktningsituasjon?

Mexico har tradisjonelt vært opphavsland for migranter, eller et transittland for mellom-amerikanere på vei til USA. Men nå, mens Trump snakker om å bygge mur og fremmedfrykten øker i Europa, opplever Mexico selv å bli et mål for flyktninger.

– Jeg tror det er en Trump-effekt, sier Francisca Vigaud-Walsh, senioradvokat ved Refugees International, til IRIN.

– Men i tillegg er Mexico villig til å innvilge asyl, og det benytter noen seg av. Da handler det om å komme seg i sikkerhet, ikke å realisere den amerikanske drømmen.

Grupper som hjelper asylsøkere i Mexico anslo 18 000 asylsøknader i 2017, mer enn en dobling i forhold til 2016 – og en økning å 600 prosent på fire år. Asylsøkerne er mellom- og søramerikanere, samt afrikanere som velger Mexico framfor den risikable ruta over Middelhavet til Europa. Mexico er ikke forberedt på denne tilstrømmingen. Menneskerettsgrupper sier asylsøknader behandles inkonsistent og urettferdig. Advokater for asylsøkere sier Mexico systematisk avslår asylsøknader fra afrikanere, kunne IRIN rapportere i november. Migrasjonseksperter forventer likevel en fortsatt økning i antallet asylsøknader.

Dette året vil også bringe en fortsatt strøm av venezuelanere som rømmer fra virkningene av det økonomiske sammenbruddet i landet: Underernæring, matmangel, galopperende inflasjon, og mangel på jobber og tilgang til helsetjenester. Over en million mennesker har flyktet, de fleste i 2017, og nesten halvparten bor nå i nabolandet Colombia. Mange har også endt opp i Brasil, Ecuador, og Peru.

De fleste latinamerikanske landene har ønsket flyktningene velkommen, men den regionale gjestfriheten er i ferd med å bli tynnslitt. Enkelte politikere og kandidater kopierer sider fra rolleheftet til Trump og høyreorienterte EU-ledere, og bygger sine politiske plattformer på negative holdninger mot migranter. Restriksjoner mot innvandring ble et framtredende tema før valget i Chile i desember, og en ultra-høyrekandidat til valget i Brasil i oktober 2018 har framstilt seg selv som landets egen Trump.

 

Blir frivillige returer virkelig frivillige?

I 2017 så vi en økende trend til at nasjonale regjeringer sendte hjem asylsøkere som hadde fått avslag og var uvelkomne, noen av dem etter å ha levd i eksil i flere tiår. Det som gir størst grunn til bekymring er at mange av disse returene kan skje ved tvang, selv om vertslandet stempler dem som frivillige og med bistand fra IOM. I mange tilfeller har ikke migrantene noe reelt valg og risikerer å leve uten legal status om de blir i vertslandet.

Blant dem som blir returnert en masse er: Afghanere som har søkt asyl i forskjellige EU-land, der stadig færre søknader blir innvilget til tross for mer intense kamper i hjemlandet; somaliere returneres fra Kenya, til tross for omfattende konflikt, sult og underernæring; haitiere fra Den dominikanske republikk; afrikanere fra Israel; syrere fra Jordan og Libanon; og avviste asylsøkere av ulike nasjonaliteter fra Hellas til Tyrkia.

Samtidig har Bangladesh og Myanmar inngått en avtale om å repatriere mange av de 655 000 rohingyaene som har flyktet fra Myanmar de siste seks månedene – til tross for at de fortsatt flykter. Returene var planlagt å starte senere i måneden, mot protester fra internasjonale hjelpegrupper. FNs flyktningeorganisasjon UNHCR var ikke med på forhandlingene om repatriering og er blitt hindret fra å arbeid for fullt i Bangladesh. Det er fortsatt uvisst om UNHCR vil få lov til å spille en rolle i returoperasjonen. Og, som IRIN nylig meldte: Noen av de som flyktet har selv returnert tidligere, bare for å finne fortsatt forfølgelse. De er derfor fast besluttet på at de ikke vil tilbake.

I løpet av de siste tolv månedene har mulighetene for å få asyl, enten som asylsøker eller kvoteflyktning, blitt strammet til over hele verden. 2018 vil teste grensene for avskrekkingspolitikk, men vil også kreve mer kreative og bærekraftige løsninger dersom situasjonen skal bli bedre for mennesker på flukt.

 Tania Karas er frilansjournalist og fast bidragsyter til IRIN

 

 

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 24.01.2018 09.06.25 Sist oppdatert: 24.01.2018 09.06.26

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.