KATERYNA KON/SCIENCE PHOTO LIBRARY  artwork, biological, biology, disease, ebola, virus, ebolavirus, sp., ebov, filoviridae, filovirus, healthcare, illustration, infection, infectious, medical, medicine, micro-organism, micro-organisms, microbe, microbes, microbiological, microbiology, microorganism, microorganisms, no-one, nobody, particle, particles, pathogen, pathogenic, pathogens, viral, virion, virions, disorder, condition

 I mikroskopet kan sykdommer være vakre som kunstverk. Men i virkeligheten er det lite skjønt å spore i en epidemi. Her et bilde av ebola-viruset som tok livet av 11 000 mennesker, de fleste i Vest-Afrika i årene 2014-2016. Foto: Science Photo Library/ NTB scanpix

 

Hvordan stoppe den neste pandemien?

Et sted der ute er et farlig virus i ferd med å boble opp i blodet til en flaggermus. Det gjør seg klar til å hoppe over på et menneske – som nyser på et annet, og så er vi i gang. For ifølge ekspertene er ikke spørsmålet hvis, men når pandemien rammer.

Av Anne Håskoll-Haugen Sist oppdatert: 31.08.2018 08.25.03

Virus som smitter via luft vil reise til alle verdens urbane områder i løpet av tre måneder.  Innen seks måneder kan det ha tatt liv av mer enn 30 millioner mennesker. Over tid kan en pandemi kan ta livet av så mange som 300 millioner mennesker over hele verden. Tror du det ikke? Vel, spanskesyken drepte 50 millioner for nøyaktig 100 år siden. Én tredel av jordens befolkning ble smittet.

Mannen som spår død og fordervelse er en tidligere leder i Verdens helseorganisasjon (WHO), Jonathan D. Quick. I boken The End of Epidemics forteller han om avanserte utregningsmetoder; interaktive kart viser hvordan mennesker reiser mellom land og tar med seg smitte til alle verdenshjørner. Er vi i ferd med å gå inn i pandemiens århundre, spør forfatteren? Det er absolutt mulig, svarer han selv.

 

Død og kollaps

Året er 2014 og ebolakrisen bryter ut: Lik ligger i gatene, helsearbeidere dør eller har stukket av. Kvinner føder uten hjelp, malariasyke får ikke behandling og dødstallene stiger ennå mer. Folk blir instruert av astronaut-lignende vesener om å ikke klemme, kysse eller ta på hverandre.

Ebola, aids og zika er bare tre av nesten 400 nye smittsomme sykdommer som har blitt identifisert i løpet av de siste 75 årene. Bare siden 1971 har forskere funnet 25 nye bakterier og virus som det ikke finnes noen medisin eller behandling for.

En pandemi er mye mer enn at folk faktisk dør. Sykehus som plutselig overfylles av smittede gjør at andre pasienter blir nedprioritert, og dør eller blir dårligere som en følge av det. Helsearbeidere blir smittet og kapasiteten til å behandle går ned. Etterhvert blir sykehus stengt, skoler stenger, folk drar ikke lenger på jobb og økonomien går i stå. Varemangel, matmangel og fattigdom. Barn blir foreldreløse.

 

Mer sårbare nå enn før?

Quick mener likevel vi kan redde oss selv fra katastrofen. Men størsteparten av boken er ikke for hypokondere og skjøre sjeler: Over hundre sider med grusomme scener fra sykesengen, en katastrofefilm på papir.

Forfatteren mener den moderne verden er mer sårbare for at virus oppstår og sprer seg enn før:

  • Hver dag reiser rundt 10 millioner med fly. Smitte kan derfor spre seg i en helt annen hastighet enn for eksempel spanskesyken gjorde for 100 år siden.

 

  • Befolkningsvekst gir mer press på matproduksjon, som igjen fører til avskoging, som gjør at mennesker mange steder kommer i nærere kontakt med dyr som er bærere av virus. Matindustriens håndtering av dyr og dyreavfall øker også risiko for smitte mellom dyr og mennesker.

 

  • Urbanisering gjør at mennesker bor tettere sammen og smitten sprer seg raskere, for eksempel på offentlig transport, skoler og arbeidsplasser.

 

  • Fattigdom tvinger mange mennesker til å jakte villdyr for å få nok proteiner; flaggermus, fugl, slanger og aper kan være bærere av nye virus. Når menneskene kommer i kontakt med blodet, kan de bli smittet og spre det videre.

 

  • Klimaendringene fører til at det blir mer mygg som bærer med seg smitte.

 

  • Terrorister eller stater kan bruke virus som våpen eller konstruere nye virus det ikke finnes vaksiner mot. Det er ingen ny idé: I 1346 brukte mongolske styrker katapulter til å kaste døde kropper med pestsmitte over bymurene i det som i dag er Ukraina. Men omfanget av skadevirkningene kan bli større med dagens metoder. Mange steder oppbevares virus uten nok sikring, og det er flere eksempler på at livsfarlige virus, som anthrax, H5N1 og kopper har kommet på avveie.

 

  • På grunn av overforbruk av antibiotika, både i behandling av mennesker og i matvareindustrien, har mange virus utviklet resistens mot antibiotika. Krig og flukt forkludrer vaksineprogrammer og vaksinemotstandere øker risiko for spredning.

 

Er enden nær?

Dette er ikke science fiction, skriver Quick, men en svært sannsynlig hendelse vi må være forberedt på, advarer forfatteren.

Vi ringer Siri Helene Hauge, overlege og sekretær i den norske Pandemi- og epidemikomiteen, og spør:

– Er enden nær?

– Det er riktig at det før eller siden vil komme en ny pandemi. Influensa er virus fra dyr, vi er ikke immune og kan heller ikke utrydde det. Innimellom oppstår nye kombinasjoner av viruset slik at det smitter fra dyr til mennesker. Det har skjedd flere ganger gjennom historien, sist med svineinfluensaen i 2009, forklarer Hauge.

Men Hauge er opptatt av at det er viktig å skille mellom risiko for utbrudd og konsekvensene av et utbrudd. Flere mennesker, tettere bosetting og flere reiser øker risikoen for spredning. Men konsekvensene blir ikke nødvendigvis så store, fordi vi nå har så mange tiltak for å stoppe smitte. 

– Flere beregningene som blir gjort av hvordan smitte spres og hvor mange som vil dø, tar ikke høyde for alt det som blir gjort for å stoppe det hele. Det er klart at hvis ingenting blir gjort ved et utbrudd, kan smitten spre seg over store områder og ta livet av svært mange mennesker. Men det er aldri et sannsynlig scenario, sier Hauge.

Under ebola-krisen ble det for eksempel av noen anslått at en million mennesker sto i fare for å dø – i stedet endte tallet på rundt 11 500. Hauge er dessuten uenig i påstanden om at moderne samfunn er mer sårbare enn før.

– Verden i dag har mange flere verktøy enn vi hadde i 1918, da spanskesyken kom. Selv om spredning av virus bare er en flyreise unna, har vi i nå antibiotika, vaksiner, beredskapslagre, smitteverntiltak, godt utbygget helsevesen og mer medisinsk kunnskap, sier overlegen.

 

Slik skal vi redde oss selv

Den virkelige utfordringen for å begrense konsekvensene av et utbrudd, ligger i fattigdom og dårlig utbygget helsevesen, som mange land jo har, mener ekspertene. Ikke alle land har ressurser til å oppdage og stoppe utbrudd. Mennesker i land med dårlig utbygget offentlig helsevesen vil alltid være mer utsatt for smitte enn vi er her hjemme.

– Og slik blir mangel på gode helsetjenester i fattige land et problem for oss fordi det øker trusselen for spredning, også til Norge?

 – Ja, det er mulig å se det på den måten. Internasjonalt samarbeid er helt nødvendig for å hindre spredning fra disse landene – som ofte er landene slike virus oppstår i, sier Hauge.

Og selv om forfatteren Quick mener det ikke gjøres nok, gjøres det likevel mye.

– Det er helt umulig å ha beredskap for at ti prosent av befolkningen skal dø, da vil samfunn gå i oppløsning. Men med alt arbeidet som gjøres for å hindre så stor spredning, er det svært lite sannsynlig at noe slikt vil skje, forklarer Hauge.

Alle land rapporterer jevnlig inn til Verdens helseorganisasjon (WHO) som holder oversikt over influensautbrudd. Det er også gjort en stor innsats for å bygge opp overvåkningssystemer i utviklingsland. Verdens helseorganisasjon har også retningslinjer for hvordan land skal reagere og håndtere utbrudd som måtte komme. Det finnes avtaler for å donere vaksiner til land som ikke selv har råd til å kjøpe inn under en epidemi.

 – I Norge er det satt i gang et initiativ kalt CEPI, som jobber med å utvikle vaksiner til sykdommer som har blitt oversett. Dette kom i gang da man så hvordan ebolabruddet utviklet seg og det manglet en vaksine som kunne stanse utbruddet, sier Hauge.

Men vi kommer altså aldri bort fra det at virusene vil dukke opp, også virus vi ikke har medisiner mot – og selv der det finnes vaksiner, er det sjelden nok til å dekke behovet, spesielt gjelder det utviklingslandene.

– Det er klart det utgjør en risiko, sier Hauge.

 

Mulig å gjøre noe

Egentlig vet vi hvordan vi skal stoppe epidemier – likevel klarer vi det ikke. En kombinasjon av menneskelig feil, frykt, stolthet, fornektelse og økonomiske egeninteresser forsinker responsen når epidemier bryter ut. Hvor mange vaksiner er det som er ikke blitt utviklet fordi sykdommene først og fremst rammer fattige mennesker som ikke har råd til å betale for dem? Spør Quick i boken. Han presenterer en løsning for hvordan vi skal forhindre katastrofen:

  • modig ledere
  • motstandsdyktig helsevesen
  • styrke forebygging
  • kartlegging og respons
  • god kommunikasjon
  • investere i smart teknologi
  • bruke mer penger
  • mobilisere sivilsamfunnet.

Epidemi og pandemi

Epidemi er når en infeksjonssykdom rammer mennesker eller dyr over et omfattende geografisk område. En epidemi som sprer seg over store deler av verden blir kalt en pandemi. Tre eksempler er spanskesyken (1918–1920), asiasyken (1957–1958) og hongkongsyken (1968–1970). Hiv anses som pandemisk av Verdens helseorganisasjon (WHO).

Jonathan D. Quick

Om boken

The End of Epidemics (2018) er skrevet av lege og tidligere WHO-topp, Jonathan D. Quick. Han har 40 års bakgrunn fra internasjonalt helsearbeid fra fire kontinenter. Han leder nå helseorganisasjonen MSH og er tilknyttet det anerkjente universitetet Harvard. Boken har fått stor oppmerksomhet internasjonalt og er omtalt i sentrale medier som BBC, The Guardian, The Economist, CNBC og mange fler. Han reiser verden rundt og holder foredrag.

Siri Helene Hauge

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 31.08.2018 08.25.02 Sist oppdatert: 31.08.2018 08.25.03