Hverdagshelter

Lærer Nomita Halder mistet synet i et syreangrep. Hun arbeider nå som lærer på en skole for blinde jenter i Dhaka. Hun ønsker å bringe lys i livet til dem som har opplevd undertrykkelse.

Foto: Fabeha Monir

8. MARS: Kvinner som vil realisere drømmer. Utfordrer maktstrukturer. Gjør vanskelige valg. Møter livets brutale utfordringer. Vår korrespondent i Bangladesh forteller historiene til kvinner hun kaller "hverdagshelter" - de som ikke får de store overskriftene, men som kjemper hver dag.

Av Fabeha Monir / Bangladesh Sist oppdatert: 08.03.2018 06.11.11

Nomita Halder (55), lærer

Hver morgen når jeg våkner ser jeg ingen endringer – for jeg kan ikke se. Jeg var som alle andre normale jenter til jeg ble tretten. Da kastet onkelen min syre på meg, fordi jeg snakket ut om hans trakassering. Jeg overlevde, men alt ble vasket vekk av syre: ansiktet mitt, livet mitt og mine drømmer. Siden da har jeg bare ett bilde av verden, jeg vet ikke noe om hvordan verden ser ut etter den traumatiske ulykken.

Noen dager spør jeg meg selv hva som er vitsen med å leve. Men så hører jeg stemmene til mine elever, og får nytt håp. Hver dag kommer de til biblioteket ved siden av rommet mitt og ber meg komme. De gir meg håp om å kunne spre lys. Jeg gir år av mitt liv til å gi blinde jenter utdanning. Jeg har ingen drømmer på egne vegne, hver dag og hvert år ser likedan ut for meg. Men jeg har drømmer for barna med synshemminger. Elevene mine forteller ofte om sin frykt for å bli avvist, frykten for at verden utenfor skolen ikke vil godta dem. Jeg forsikrer dem om at verden ikke er så ille, tross alt. Jeg forteller historiene om mor Theresa. Jeg har et dypt ønske om at verden skal ta hensyn til barn med funksjonshemming. Jeg ønsker at mine blinde elever aldri skal føle at de er annerledes. Jeg ønsker drastiske endringer som kan hjelpe funksjonshemmede barn å gå noen ekstra mil, som andre normale barn. Jeg vet hvordan det føles å være alene og sårbar. Nå for tiden tenker jeg mye på at jeg blir eldre. Som pensjonist har jeg kanskje ingen steder å dra. Vi trenger bosteder for sårbare kvinner, gamlehjem for dem som ikke har noe sted å dra eller noen nære, spesielt for de funksjonshemmede. Slik at vi kan tilbringe slutten av livet sammen med andre folk i samme situasjon, som også har kjempet hele livet og ønsker å forlate verden i fred.

 

Yesmin (28) har jobbet siden hun var åtte år gammel, for å redde familien fra sult. Helt fra hun var svært ung har hun kledd seg som gutt og mann, for å unngå trakassering og vise omverdenen at menn og kvinner er likeverdige.

Foto: Fabeha Monir

Yesmin (28), butikkeier

Jeg begynte å jobbe da jeg var åtte år gammel. Foreldrene mine hadde ingen sønner, de var skamfulle over å ha fire døtre. Jeg begynte veldig tidlig å kle meg som en gutt og klippe håret kort. Slumboerne lo av meg. Men påkledningen min bidro til at jeg fikk en jobb i så ung alder. Jeg måtte gjøre samme jobb som gutter. Jeg kan fremdeles huske dagen da sjefen min fant ut at jeg var jente. Han ble ikke sint. I stedet roste han utholdenheten min, mens alle hans arbeidere hørte på.

Siden da har jeg forstått at jeg må bryte grenser. Jeg etablerte min egen butikk her i slummen, og jeg var den første jenta som tok et slikt ansvar. Men jeg endret ikke måten å kle meg på. Jeg kler meg fortsatt som en mann, for å vise folk at det ikke er noen synd å bruke herreklær og at en kvinne kan gjøre samme jobb som en mann.

Med min inntekt har jeg også gjort det lettere for mine tre søstre, fordi jeg alene tar vare på foreldrene våre. Jeg er fremdeles enslig og det er ingen mann som ønsker å gifte seg med meg. Det er en skam, i andre kvinners øyne. Men jeg bekymrer meg ikke. Jeg ser lysere tider komme. Og om skjebnen vil at jeg skal bli sammen med noen, vil han komme, og da kan jeg kanskje få min egen familie. Det har ingen hast.

Vi ser framgang når det gjelder utdanning og arbeid for kvinner. Men det er ingen likestilling. Bortsett fra i tekstilfabrikkene, er kvinners deltakelse i arbeidslivet liten. Ei jente bør bli oppdratt slik at hun har kapasiteter til å leve som et menneske. Menn utnytter kvinner på forskjellige måter. Politikere bør fokusere på å sikre at kvinner kan snakke uten frykt. Jeg prøver selv å være et fryktløst forbilde i mitt lokalsamfunn, så alle kvinner som går forbi butikken min kan se meg og få tro på at de også kan gjøre jobber som tidligere var forbeholdt menn.

 

Tekstilarbeider Moni (18) har arbeidet i ett år i en klesfabrikk i Dhaka. Hun sparer penger til eget hus i hjemlandsbyen.

Foto: Fabeha Monir

Moni (18), tekstilarbeider

Det siste året har jeg jobbet som hjelpearbeider i en tekstilfabrikk. Moren min sendte meg til byen for å jobbe sammen med min søster. Sammen sparer vi for å kunne bygge vårt eget hus hjemme i landsbyen. Vi mistet hjemmet vårt i den siste flommen. Jeg håper vi klarer å bygge et nytt hus i løpet av de neste tre årene.

Det er hardt å bo i slummen i byen, men her er jeg omgitt av flere hundre tekstilarbeidere, de fleste kvinner, som også har sine drømmer. De fleste jentene fra min landsby jobber i tekstilfabrikker, de kjemper også for å realisere drømmene sine, akkurat som meg. Men vi føler også frykt. Det er ikke lett å bo i byen alene. Om regjeringen sikrer arbeidernes rettigheter, sikkerhet og økt lønn, kan vi håpe på et bedre liv.

Det var ei tid da vi knapt hadde noe å spise. Det ble bedre da vi fikk mot til å reise ut for å jobbe. Nå sørger vi for mat til våre foreldre, samtidig som vi sparer for framtida. Dersom moren vår ikke hadde oppmuntret søsteren min og meg til å jobbe, hadde vi kanskje aldri tatt til motet og reist til en ukjent by. Jenter bør oppmuntres til å arbeide, og våre politikere bør skape flere muligheter for kvinner. Jeg vokste opp med forestillingen om at menn er mektigere enn kvinner. Men nå vet jeg at en kvinne kan ta på seg like mye ansvar som noen mann.

 

Kazi Romana Nasrin (30), visepolitikommissær på jobb i Dhaka politidistrikt

Foto: Fabeha Monir

Kazi Romana Nasrin (30), visepolitikommissær 

Jeg har alltid ønsket meg til stillinger andre kvinner frykter. Dette er ingen enkel jobb, men den er ikke forbeholdt menn. Jeg er visepolitikommissær i Dhaka. Når jeg kommer ut i felten kan det være en konstabel som jobber som trafikkpoliti. Framgangen for kvinner er merkbar over hele landet. Jeg har nettopp kommet tilbake fra et oppdrag. Jeg trur jeg har mulighet til å bli forfremmet med tid og stunder.

Jeg har alltid ønsket å tjene landet, og min største inspirasjonskilde er alle kvinnelige politikere som ufortrødent jobber for framgang i landet. Jeg har tro på at flere kvinner i politikken vil gi framgang for landet. Vi trenger støtte fra den mannlige befolkningen, fordi kvinner har ansvaret for å bringe fram den neste generasjonen. Om menn ikke støtter kvinnene, både hjemme og på jobb, kan vi som nasjon ikke oppnå jevn framgang. Da trenger vi reelle holdningsendringer, der menn og kvinner læres opp til alle slags aktiviteter på like fot, som mennesker. Diskrimineringen starter i hjemmet, derfor bør vi aldri definere noe arbeid som manns- eller kvinnearbeid. Dette må korrigeres for å redde menneskeheten.

 

Mariyum (16) er synshemmet og ønsker en dag å bli lærer.

Foto: Fabeha Monir

Mariyum (16), synshemmet jente som går i 6. klasse på en blindeskole

Utdanning er en lang reise for meg som er synshemmet, men det er en reise full av håp. Jeg mistet synet i veldig ung alder, men jeg ga ikke opp og stolte på mine evner. Nå går jeg i sjette klasse og håper å kunne fullføre skolen i løpet av noen år. Jeg må fortsatt kjempe mot alle odds. Det er kanskje ikke noe lys i livet mitt, men jeg drømmer om en dag å bli lærer. Da kan jeg gi utdanning til dem som mangler lys i livet, akkurat som meg. Jeg oppmuntrer de andre jentene jeg bor sammen med, her på den eneste internatskolen for blinde jenter.

Jeg synes det er for få jobber for funksjonshemmede jenter. Dersom regjeringen gir jenter som meg flere muligheter så kan vi være til nytte for landet. Jeg ønsker å tjene mitt folk og mitt land på samme måte som ei normal jente ville ha gjort. Jeg ønsker å få slike muligheter og ta noen sjanser for å kunne bli et forbilde for andre med fysiske eller mentale problemer. Hvis våre politikere viser empati for barn som er annerledes og gir dem støtte kan vi utrette mirakler. Vi kan gjøre verden til et bedre sted ved å dele vår kjærlighet. Jeg håper at funksjonshemmede jenter en dag vil få samme kjærlighet og hengivenhet. For å skape forståelse for våre lidelser og problemer, må noen av oss komme seg opp på et høyere nivå i samfunnet. Bare da kan vi håpe på bedre behandling for funksjonshemmede, uansett om de er menn eller kvinner.

 

Kanij Fatima (29), brannkonstabel

Vi var bare fire kvinner, blant 153 menn, som tok brannskolen i 2016. Det var første gang det kom kvinnelige brannkonstabler inn i brannvesenet. Det la et stort ansvar på mine skuldre, ansvaret med å bli et forbilde for kvinnelige brannkonstabler. Jeg har godt håp om at mine framtidsdrømmer vil gå i oppfyllelse, og ser for meg en bedre stilling i årene som kommer. Jeg føler meg aldri som «kvinne» i det daglige arbeidet sammen med mine mannlige kolleger. Vår statsminister er kvinne, og det er en av grunnene til den raske framganger for kvinnen i landet. Regjeringen bør opprette barnehager, som vil hjelpe mødre til å fortsette å jobbe også etter at de har fått barn. Dette er en av de viktigste grunnene til lav yrkesdeltakelse for kvinner i landet vårt.

Brannkonstabel Kanij Fatima (29) ble med i brannkorpset i Dhaka i 2016 - en av de fire første kvinnene som ble brannkonstabler i Bangladesh.

Foto: Fabeha Monir
Publisert: 08.03.2018 06.11.10 Sist oppdatert: 08.03.2018 06.11.11