Sylvi Listhaug (Frp) besøkte nylig flyktningleiren Kakuma i Kenya, der mange av flyktningene er fra Somalia og Sør-Sudan. Etter besøket fremholdt statsråden at det både er etisk og økonomisk riktig å gi hjelp til flyktninger i «nærområdene». Foto: Helge Mikalsen / VG / NTB scanpix

Hjelpe her, eller hjelpe der?

Etter å ha besøkt en av Afrikas største flyktning-leirer tar Sylvi Listhaug (Frp) på ny til orde for at Norge må hjelpe flyktninger i deres nærområder i stedet for å ta imot kvoteflyktninger. Det finnes ingen enkle svar på flyktningkrisen, sier en av Norges fremste migrasjonsforskere.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 09.02.2018 07.20.19

– Det brukes 23 millioner dollar på nær 190 000 mennesker i flyktningleiren i Kakuma, mens å ta imot 1000 kvoteflyktninger til Norge vil koste omtrent 120 millioner dollar. Det forteller meg hvor skjevt og galt dette blir, sier Sylvi Listhaug til Bistandsaktuelt etter å ha besøkt den tett befolkede leiren helt nord i Kenya.

Den nyslåtte justis- og innvandringsministeren besøkte nylig Afrika «for å lære» om situasjonen på et kontinent som huser mer enn 30 prosent av verdens flyktninger og internt fordrevne. Selv poengterte Frp-ministeren at den dystre statistikken handler om mennesker – eller «de glemte flyktningene». Samtidig står hun ved et budskap som er i strid med flyktningmålene i den blå-grønne regjeringens Jeløya-plattform, der det slås fast at også antall kvoteflyktninger skal øke.

– Vi kunne brukt pengene i nærområdene og hjulpet langt flere. Vi hjelper sårbare og utsatte personer når vi plukker ut kvoteflyktninger, men fortell meg hvem som ikke er sårbare av de flyktningene som vi møtte i Kakuma? spør Listhaug retorisk.

 

– Uetisk å hjelpe få

Bistandsaktuelt har bedt Justisdepartementet forklare forutsetningene for Listhaugs kostnadsoverslag.

I en epost skriver kommunikasjonsavdelingen at det koster om lag en million kroner per kvoteflyktning over en femårsperiode: «Dette inkluderer midler til uttak, reiser og integrering. Det blir om lag en milliard kroner (120 millioner dollar) for 1000 kvoteflyktninger». FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) opplyste til Listhaugs følge at 23 millioner dollar er operational budget for å drifte Kakuma-leiren hvert år, ifølge departementet.

Kenya bosetter nær en halv million flyktninger, hovedsakelig i leirene Kakuma nord i landet og i Dadaab mot grensen til Somalia. Brorparten av flyktningene er fra Somalia og Sør-Sudan, men landet har også tatt imot mennesker på flukt fra land som DR Kongo og Etiopia. Kakuma-leiren ble etablert i 1992, og mer enn 25 år etter opprettelsen bor det fortsatt nær 186 000 mennesker i de fire leirene som utgjør Kakuma og bosettingen Kalobeyei.

Listhaug uttrykker at besøket i leiren ga henne verdifull ny kunnskap.

– Det var mange sterke inntrykk. Samtidig forsterket besøket troen på at vi tenker i riktige baner. Løsningen ligger ikke i å ta flest mulig mennesker til Norge og Europa, men å bruke pengene der mennesker mangler framtidsmuligheter. Det er ikke bare flyktninger i disse landene som er i en vanskelig situasjon, men mange steder har lokalbefolkningen det verre. Det er uetisk å hjelpe få og glemme de mange, sier Listhaug til Bistandsaktuelt.

 

– Et realt løft for bistanden?

Pål Nesse er glad for at Listhaugs reise gjorde inntrykk. Seniorrådgiveren i Flyktninghjelpen har gjentatte ganger tatt til orde for en helhetlig norsk politikk for å beskytte mennesker på flukt, og sier konsekvensen av Listhaugs etikk-resonnement må være et norsk bistandsløft.

– Hvis vi tar Listhaugs etikk på alvor, regner vi med at hun vil gå inn for et realt løft for bistanden, uavhengig av opp- eller nedgang i asyltallene. Det bor fem millioner relativt rike mennesker i Norge, og vi kan bidra mer for å løfte mennesker ut av fattigdom, også de som ikke er på flukt, sier Nesse.

Han sier Listhaugs sammenstilling av tall – for driftskostnader i Kakuma (23 millioner dollar) og kostnader for å ta imot 1000 kvoteflyktninger (120 millioner dollar) – er «en grov forenkling» og minner samtidig om budskapet i den blågrønne regjeringens ferske plattform.

– Det er fristende å si at hun burde tatt en telefon og konferert med sine egne regjeringskolleger før hun begynte å snakke Jeløya-erklæringen midt imot. Hadde hun lest plattformen ville hun sett at den konstaterer at regjeringen skal gjøre begge deler, altså hjelpe både her hjemme og i nærområdene, sier Nesse.

Den nye samarbeidsplattformen mellom regjeringspartnerne Frp, Høyre og Venstre skisserer at «Norge skal være en pådriver for å finne gode løsninger for verdens flyktninger, både gjennom hjelp i nærområdene og ved å ta imot kvoteflyktninger.»

Nesse gleder seg over at regjeringen lover å finne gode løsninger for verdens flyktninger. Samtidig mener han det er viktig at dette ikke settes opp mot at Norge skal ta imot kvoteflyktninger.

– Hele poenget med kvoteflyktning-ordningen er at man henter flyktninger som man ikke kan kjøpe beskyttelse til i nærområdene. Det er derfor vi har denne ordningen og det er derfor FN ber oss om å ta imot mennesker med et spesielt beskyttelsesbehov, enten fordi de er forfulgt, har medisinske behov, eller tilhører en etnisk eller religiøs gruppe som er utsatt, sier Nesse.

 

– Ikke sammenlignbart

Han er enig i at de største behovene er i nærområdene, men påpeker at slik hjelp som hovedregel ikke løfter mennesker ut av en tilværelse som flyktning.

– Når vi hjelper «der», må vi hjelpe de samme menneskene år etter år. Derfor er det viktig at verdenssamfunnet i større grad deler på et kollektivt ansvar. Norge burde for eksempel fint kunne klare å ta imot 5000 kvote-flyktninger i år. Se på Libanon, et land i «nærområdene» der situasjonen rett og slett er sprengt. Det er et glimrende eksempel på at flere må ta sin del av ansvaret. Det norske systemet bør være mer fleksibelt, sier Nesse.

– Politikere har budsjettrammer å forholde seg til: Hvordan ville du prioritert pengebruk mellom kvote-flyktninger og bistand til nærområder?

– Jeg vil ikke gå inn i en konkret debatt om kroner og øre, men jeg ville begynt med å flytte «tiltak for flyktninger i Norge» ut av bistandsbudsjettet, kuttet kostnader til ørkesløs venting i asylmottak og intensivert innsatsen for å få flere i arbeid, for eksempel i pleie og omsorgssektoren. Dette ville gjort utgiftene mer til en investering og mindre til en kostnad, sier Nesse.

Han trekker også frem en av Brochmann-utvalgets konklusjoner. Utvalget, satt ned av regjeringen og Sylvi Listhaug, har sett på langsiktige konsekvenser av høy innvandring for norske velferdsordninger. Nesse mener integrering av flyktninger er en investering som kan sammenlignes med å gi etniske nordmenn utdanning:

– Der hvor man er flinke til å få flyktninger i arbeid, til å integrere, sitter man igjen med skattebetalere. Derfor er ikke kostnader til flyktninger i nærområdene og kostnader til kvoteflyktninger sammenlignbare størrelser.

Nesse hevder Norge i 2016 brukte to milliarder kroner på tomme mottaksplasser, og sier at altfor mange sitter for lenge og venter på avklaring.

– Da er det ikke rart at kostnadene for mottak av flyktninger i Norge blir høye. Ved å kutte ventetiden, vil man spare enorme summer. Derfor er forslaget om et hurtigmottak på Råde et godt forslag, og trolig nok til at Norge ville kunne øke antallet kvoteflyktninger til 5000 årlig.

 

– Finnes ingen enkle svar

Det finnes ingen enkle svar på flukt-utfordringene verden står overfor, mener en av Norges fremste migrasjonsforskere.

– Det er ikke noe «enten-eller» mellom det å hjelpe her, eller å hjelpe der. Det finnes mange mulige grep, men ingen som er ideelle. For eksempel bidrar dagens asylsystem til farlige reiser og tusener av dødsfall, men hvis man gjør reisen tryggere vil det kanskje komme så mange at oppslutningen om hele asylsystemet rakner. Når noen sier at valget er enkelt, er det ofte fordi de har sminket eller vridd på virkeligheten for å gjøre det enkelt for seg selv, sier Jørgen Carling.

Også forskeren ved Institutt for fredsforskning (Prio) mener de aller fleste vil måtte hjelpes i «nærområdene» men avfeier at kostnadsforskjeller mellom å hjelpe tusen kvoteflyktninger i Norge, satt opp mot nær 190 000 i en flyktningleir nord i Kenya – som er Listhaugs eksempel – har gyldighet om man søker å løse problemet.

– Den store gevinsten ved å hjelpe dem «der» ligger i at man bare gir et eksistensminimum, langt under en levestandard som er akseptabel i Norge. Man kan ha ulike meninger om hva slags levestandard som er rimelig å besørge, men det er viktig å huske at besparelsen ligger i å hjelpe hver person mindre, og ikke bare i at det er billigere å hjelpe «der de er», sier Carling til Bistandsaktuelt.

Han sier det er moralsk vesentlig for hele det norske samfunnets innstilling til flyktningkrisen, at vi også huser flyktninger her.

– Det er indremedisinsk viktig at også vi tar situasjonen inn over oss. At vi som samfunn forstår at vi må bidra i en global dugnad for mennesker på flukt. Rollefordelingen kan også gå for langt dersom noen – som oss – bare bidrar med penger, mens andre land – som Uganda – skal huse hundretusener. Jeg tror nok også at viljen til å bruke masse penger vil dabbe av om dette var noe vi ikke forholdt oss til i hverdagen her hjemme – ansikt til ansikt, sier Carling.

 

– Noen er mer sårbare enn andre

Forskeren synes det er bra at Listhaug «er bevisst ansvaret Norge har for å hjelpe, at det ikke lenger er et spørsmål om man skal hjelpe», men påpeker at landets ferske justis- og innvandringsminister staker ut en for enkel kurs.

– Jeg vil ikke stemple hennes strategi som uetisk, men det er vanskelig å skille like enkelt mellom «her» og «der» som hun gjør: Nå er det for eksempel mange syriske flyktninger i Hellas, og mange eritreere i Libya. Er Hellas Syrias nærområder, er Libya Eritreas? Og minst like viktig er det om landene i nærområdet er rustet til å ta imot et stort antall flyktninger. I verste konsekvens kan altfor store flyktning-befolkninger i sårbare naboland bidra til destabilisering og nye konflikter. Å argumentere for «her» eller «der» blir for sort-hvitt. Det som er åpenbart er at det internasjonale samfunnet burde spre dugnaden til flere land, sier Prio-forskeren.

Carling mener at land i Øst-Europa, mellominntektsland i Asia og Latin-Amerika, samt rike land i Midtøsten kunne bidratt mer.

– For å løse en krise – der 60 millioner mennesker er på flukt – må hele verden bidra. Det betyr selvfølgelig også Norge. Hvis man følger ministerens tankerekke, kunne man tenke seg at det å bare hjelpe «der» ville fjernet insentivet for at noen, uten beskyttelsesbehov, utgav seg for å være flyktning. Men den utfordringen har man også i nærområder der flyktninger tilbys hjelp som lokalbefolkningen ikke får. Hvis man bestemmer seg for å slutte å hjelpe «her» vil det også fortsatt være en utfordring hva man gjør med de som kommer på egen hånd og søker beskyttelse med god grunn, sier Carling.

Uansett mener han det er prisverdig at Listhaug tar tak i de store spørsmålene om hvordan etiske og økonomiske prioriteringer bør styre politikken på dette feltet.

– Listhaug stiller spørsmålet «fortell meg hvem som ikke er sårbare av de flyktningene vi møtte Kakuma?», er dette et relevant argument?

– Selv om alle er sårbare, vil det være noen som er mer sårbare enn andre. Det er viktig å tenke på når vi plukker ut kvoteflyktninger. Hvis noen få skal bosettes i Norge, er det da rimelig at vi skummer fløten og velger de flyktningene Norge helst vil ha, eller burde vi heller tenke på hvem som vil ha størst utbytte av å forlate en flyktningleir? Man må ha forutsetninger for å nyttiggjøre seg mulighetene i det norske samfunnet, men graden av sårbarhet burde også spille en rolle.

Sylvi Listhaugs nøkkeltall

  • Kostnad per kvoteflyktning til Norge (over fem år): 120 000 dollar
  • Kostnad per flyktning i Kakuma (ett år): 121 dollar

(Basert på tallene: 1000 kvoteflyktninger til Norge (over fem år): 120 millioner dollar, og 190 000 flyktninger i Kakuma (ett år): 23 millioner dollar)

Jørgen Carling, forsker ved Institutt for fredsforskning

Pål Nesse, seniorrådgiver i Flyktninghjelpen

Publisert: 09.02.2018 07.20.17 Sist oppdatert: 09.02.2018 07.20.19

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.