...og etter lunsj var det tid for khat

Jeg har opplevd mye, men sjelden observert en større kulturkløft enn under en delegasjons­reise til deler av Somalia i 2007, skriver diplomaten og bistandsarbeideren Arve Ofstad.

Av Arve Ofstad Sist oppdatert: 28.09.2018 14.46.21

Jeg var fagdirektør i Norad og reiste sammen med Lars Christie som representerte norsk UD. Vi ankom med et spesialchartret FN-fly fra Nairobi, som del av en stor delegasjon bistands­byråkrater.

Delegasjonen besto av folk fra både Verdensbanken, FN-systemet, EU-kommisjonen og fem EU-land. Formålet var å holde konsultasjoner med somaliske representanter om planer for bistand til gjenoppbygging og utvikling.

På denne tida var Somalia i praksis delt i tre; Somaliland hadde erklært seg selvstendig uten at noe annet land anerkjente dette. Puntland var en selvstyrt og relativt fredelig provins, men hadde grensetrefninger med Somaliland om to klanområder. I sør raste krigene og Mogadishu var utilgjengelig for bistandsarbeidere og diplomater. De kunne i beste fall ha møter på flyplassen.

Men bistandssystemet i FN, Verdensbanken og EU lot seg ikke stoppe av «bagateller» som en omfattende krig og total mangel på nasjonale myndigheter.

 

Store og fine, men helt urealistiske

FN og Verdensbanken hadde allerede laget ulike strategidokumenter. De bar fine navn som «Joint Needs Assesment» og «Reconstruction and Development Framework», mens EU-kommisjonen hadde utarbeidet et utkast til «Country Strategy Paper». Sistnevnte skulle gjelde femårsperioden 2007-2013. Igjen, helt uten deltakelse av nasjonale myndigheter.

Jeg var freidig nok til å spørre om en slik plan hadde noen funksjon, gitt den pågående krigen og total uvisshet om hva en eventuell kommende regjering måtte ønske. EU-delegasjonen kunne imidlertid berolige oss med at det ikke spilte så stor rolle, for planen kunne gjerne endres totalt på et senere tidspunkt. Men uten en plan, ville ikke det kommende Somalia få tilgang til EUs bistandsmidler for perioden i det hele tatt, uansett om det ble fred og utvikling i mellomtiden.

EU-systemets logikk var klar: En plan trengtes for å kunne sette av kommende midler, uansett om planen var realistisk. Og konsultasjoner måtte skje ifølge reglementet, i hvert fall tilsynelatende. Norge ville henge med, mens Verdensbanken og FN-systemet konkurrerte om å bli dominerende under gjenoppbyggingen som nok ville komme en dag. Derfor var vi alle med på den store Somalia-reisen.

 

Med Landcruiser til Hargeisa og Garowe

Reisemålene var Hargeisa (i Somaliland) og Garowe (i Puntland). Vi ankom i lange bil­kortesjer av Landcruisere langs støvete veier gjennom halvørkenen for å treffe lokal­befolkningen.

Vi fikk gode måltider med kamelkjøtt og spagetti, samt cola og fanta i plastkrus under besøk hos fungerende presidenter. (De var ledere i et land uten sentralregjering.)

Og vi hadde lange møter med både regjering, opposisjon, næringslivet og andre ikke-statlige aktører. I all hovedsak var de menn, og de fleste kledd i sine fotside hvite kjortler.

 

Lyttet høflig anerkjennende

Overfor oss ga de spesielt uttrykk for å ville utvikle sine hovednæringer basert på geitehold og kameler. Og de trengte penger. Men nei da, først måtte de sitte seg gjennom alle møtene, og lytte til våre lange innlegg med mange og velmente råd.

De flinke, unge bistands­forvalterne fra EU var særlig aktive. Vi doserte «god» bistandspolitikk, planlegging, indikator-matriser, og tverrgående hensyn. Ikke minst var det viktig å hindre korrupsjon, og å gi kvinner og jenter like rettigheter på alle områder, understreket vi. 

Mennene i kjortlene nikket anerkjennende og sa tidvis "yes" og "yes, yes". Noen tok også innimellom ordet og ytret seg; kortfattet, men tilsynelatende engasjert og korrekt – i tråd med gjestenes forventninger:

– Dette er gode planer, vi skal bygge skoler for alle, kvinnene skal delta, fastslo de.

 

Kunne vi få et kamel-slakteri?

Men engasjementet virket mer oppriktig da de sa at de ønsket bedre veier. Dessuten trengte de sertifiserte lagre og slakterier for kamelene sine.

Det var allerede nå åpenbart at vi snakket forbi hverandre, mens begge parter lot som om vi lyttet og jattet med.

Etter lunsj ble deltakelsen både tynnere og langsommere, på somalisk side. Tradisjonen tilsa at det var tid for å tygge khat. Jeg fikk imidlertid ikke noe tilbud om den ferske khat’en som var fløyet inn fra grensetraktene til Etiopia, litt uklart fra hvilken side av grensen.

De gjenværende somaliere tygget og tygget. Mens tempoet og engasjementet i ytringene hos vertskapet etterhvert roet seg betraktelig, var gjestene like ivrige med å formidle bistandskorrekte synspunkter på Somalias behov, organisere gruppediskusjoner og foreta SWOT-analyser.

Jeg har vel aldri noen gang vært så imponert av tilhørernes tålmodighet og velvilje som under denne seansen. De lokale representanter godtok det meste om «jevn fordeling», «god planlegging», «en framtid for alle, inkludert kvinner og barn», mens de tygget khat – og undret seg; når kommer egentlig pengene? 

Etter lunsj ble deltakelsen tynnere på somalisk side. Tradisjonen tilsa at det var tid for å tygge khat.

Historie-stafetten

Mer enn 50 år med norsk bistand rommer en rekke sterke, underholdende, minnerike, triste eller glade historier – ikke minst fra bistandsarbeidet «i felt».

Under vignetten "Historie-stafetten" vil vi samle historier med relevans for bistandshistorien. Ansatte og tidligere ansatte i utenrikstjenesten, internasjonale eller norske organisasjoner kan bidra. Historiene kan med fordel bli fortalt på en personlig måte. Legg gjerne ved bilder. Lengden på innleggene kan variere.

Bistandsaktuelt kan bidra med å skanne inn historiske bilder eller utarbeide tegninger. Bistandsaktuelt kan også bidra med en viss språkvask og redigering av tekstene. 

Lyst til å bidra? Kontakt Gunnar.Zachrisen@norad.no 

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 28.09.2018 14.46.20 Sist oppdatert: 28.09.2018 14.46.21