For mange eritreere er drømmen å krysse grensen inn i Etiopia for siden å ta seg til Europa, over Middelhavet. Foto:

Eritrea og Etiopia: Fredsavtale skaper ny flyktningebølge

En gruppe eritreere står i kø utenfor et lite, grønt militærtelt omgitt av gul krattskog på en bakketopp som markerer grensa mellom Etiopia og Eritrea. De vil sørover.

Av James Jeffrey/IRIN i Mekele, Etiopia Sist oppdatert: 21.11.2018 09.36.57

Etter at uengasjerte eritreiske soldater har notert ned deres vita, kan de gå tilbake til den hvite minibussen som frakter dem fra Mekele i den etiopiske Tigrayregionen til Eritreas hovedstad Asmara. I det de kjører av sted, møter de en annen minibuss i motsatt retning. For kort tid siden var slike scener utenkelige.

Grensa mellom de to landene har vært lukket i 20 år, etter økende spenning og en to års krig på 1990-tallet. Men i  september ble den endelig gjenåpnet.

For å slippe unna den harde virkeligheten under president Isaias Afewerki – tvungen militærtjeneste på ubestemt tid, manglende ytrings- og bevegelsesfrihet, og risikoen for fengsling for opposisjon mot regimet – måtte eritreere ta farlige sjanser, blant annet ei grense med vakter som hadde beskjed om å skyte for å drepe.

Etter at den historiske fredsavtalen ble undertegnet i juli, kan de krysse grensa uten pass, og de trenger ikke engang opplyse når – eller om – de vil komme tilbake.

Opphevingen av reiserestriksjonene blir støttet av folk på begge sider. Men den plutselige friheten har også medført en strøm av asylsøkere på jakt etter et bedre liv. Det er blitt en ekstrabyrde for Tigrayregionen i Etiopia og områdene rundt.

Åpningen av grensa førte i starten til en firedobling av tallet på Eritreere som daglig krysset grensa og søkte flyktningstatus. Det er nå rundt 175 000 eritreiske flyktninger i Etiopia.

Til tross for dette har Etiopias regjering holdt fast ved sin åpne dør-politikk for flyktninger – iallfall inntil nå. Det er frykt for at regjeringen vil ombestemme seg og stenge grensa igjen, dersom den får problemer med tilstrømmingen.

– Etiopia har undertegnet flyktningkonvensjonen, så til nå er det ingen endring i deres flyktningstatus, Tekie Gebreyesas, regional koordinator for regjeringens flyktningeadministrasjon (ARRA) i Tigray.

– Forholdet mellom de to landene er blitt bedre, men situasjonen internt i Eritrea er fremdeles den samme, forklarer han.

 

Økende byrde

Over 15 000 eritreere har krysset grensa etter at den ble åpnet i september, ifølge lokale etiopiske myndigheter. Innen midten av oktober hadde rundt 10 000 av dem søkt flyktningstatus, ifølge UNHCR, FNs høykommissær for flyktninger.

Etiopia var allerede vertsland for over 900 000 flyktninger fra forskjellige land, der eritreerne utgjorde den tredje største gruppen. I tillegg har Etiopia nesten tre millioner internt fordrevne, et antall som har økt kraftig i år på grunn uro i Somali-regionen samt i områdene Guji og Vest-Gedeo.

Tallet på eritreiske flyktninger til Etiopia økte også i årene mellom 2004 og 2014, da Isaias-regimet strammet grepet og ble mer undertrykkende. FN-sanksjoner mot Eritrea (nylig opphevet) ble iverksatt i 2009 og gjorde livet hardere for vanlige eritreere, noe som fikk enda flere til å forsøke å forlate landet.

Reduksjonen fra 2014 kan delvis skyldes EUs Khartoum-prosess, der EU betalte Eritrea for å hindre migrasjon til Europa.

 

– Ikke tale om at jeg flytter tilbake

Etter at grensa ble åpnet har busser kjørt i skytteltrafikk til den lille etiopiske grensebyen Zalambessa, rett i nærheten av det eritreiske sjekkpunktet, for å plukke opp de flere hundre eritreiske asylsøkerne som samles der i løpet av noen dager.

I Mekele, første stopp for mange på ruta til Etiopias hovedstad Addis Abeba eller andre storbyer, møter vi Yohannes*, som slapper av sammen med eritreiske venner.

Yohannes er eritreer, men den ene av foreldrene hans er etiopier. Han ble innkalt til militærtjeneste da han var 16, og tjenestegjorde i 18 år. Han deltok også i grensekrigen i 1998 til 2000, der eritreiske soldater med en etiopisk far eller mor (som Yohannes) måtte kjempe mot etiopiske soldater med en eritreisk far eller mor.

– Det er ikke tale om at jeg flytter tilbake til Eritrea. Jeg vil ikke krige. Vi er det samme folket. Men jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte kjempe for landet mitt. Om du nektet, ville regjeringen arrestere familien din, sier han.

Yohannes og vennene hans sier de ønsker å finne seg en jobb og slå seg ned i Etiopia. Om det ikke går, vil de reise til et annet land.

For noen eritreere er det å krysse grensa til Etiopia starten på en reise som kan ta dem til Middelhavet og Libya via Sudan, og så få oppfylt drømmen om å komme seg til Europa.

Mekelle, hovedbyen i Tigray-provinsen har fått en oppblomstring med besøk av eritreere. Foto: James Jeffrey

 

Men mange, som Yohannes og hans venner, prøver først å etablere seg i Etiopia.

Etter å ha blitt registrert er det meningen at de skal være i en leir. Men de fleste eritreiske flyktningene forlater raskt leirene og drar til byene på jakt etter arbeid. De utgjør 79 prosent av flyktningene i Addis Ababa, der enkelte boligområder har en tydelig eritreisk atmosfære.

«En viktig utfordring for å kunne gi eritreiske flyktninger hjelp og beskyttelse er at så mange forlater leirene og reiser videre», skriver UNHCR i sin siste responsplan for Etiopia.

«I 2016 forlot rundt 80 prosent av de eritreiske flyktningene leirene i Tigray innen de første 12 månedene etter at de kom til Etiopia. Motivert av ønsket om bedre utdanning, gjenforening med slektninger i utlandet, og å tjene penger for å hjelpe familien i Eritrea, er det mange barn og unge som kommer til at den eneste løsningen er å komme seg til Europa», skriver responsplanen.

Etiopia har sluttet seg til Comprehensive Refugee Response Framework, eller CRRF, som bygger på New York-erklæringen fra 2016. Et av punktene er å gi flyktninger større mulighet til å forlate leirene, gjennom bedre tilgang til arbeid og utdanning.

Det er et åpent spørsmål hvor sterkt Etiopia vil følge opp denne forpliktelsen, i lys av utviklingen den siste tiden.

- CRRF var godt tilpasset situasjonen i Tigray. Men nå er situasjonen drastisk endret, og ingen vet om og eventuelt hvordan regjeringen vil revurdere sin politikk overfor eritreiske flyktninger. Vil de beholde rettighetene avtalt i CRRF, spør en programsjef i en utenlandsk flyktningeorganisasjon basert i Addis Abeba, som ønsker å være anonym på grunn av spørsmålets sensitive karakter.

 

Gjenforent etter tiår

Før snek eritreere seg over grensa på jakt etter asyl eller et bedre liv. Nå reiser de av flere forskjellige årsaker. Noen reiser også den andre veien.

- Jeg dro fra Addis Abeba til Asmara etter at grensa åpnet for å besøke faren min, for første gang på 26 år – han døde ti dager etter at jeg kom, forteller Senait*, en av eritreerne som står i kø utenfor det militære teltet på grensa.

Senait flyttet til den etiopiske hovedstaden da at hun giftet seg med en etiopier, men kunne ikke besøke familien i hjemlandet etter at krigen brøt ut i 1998 og grensa ble stengt. Nå følger hun onkelen sin tilbake til Asmara og skal bo hos flyktninger ei stund, før hun reiser tilbake til familien i Addis Abeba.

Mange Eritreere reiser også til Etiopia for å gjenforenes med familiemedlemmer de ikke har sett på tiår. Andre drar rett og slett på shoppingtur, eller for å nyte et mer vibrant sosialt liv, før de frivillig returnerer til Eritrea.

– Vi har vært her i to uker på besøk hos familiemedlemmer, og drar tilbake til Asmara om tre dager, sier 24 år gamle Qemer, som sammen med søsteren og en annen venn har besøkt slektninger i Mekele.

– Vi var bare småbarn sist vi møtte dem på ordentlig, men vi har hatt kontakt på Facebook, legger hun til.

Hoteller i Mekele, som brukte å stå halvtomme, er nå fullbooket. Slitne biler med eritreiske skilter er parkert overalt i byen. Minibusser går i skytteltrafikk mellom Asmara og Mekele.  

Det travle markedet i Mekele var en gang kjent for kamelkaravanene som fraktet salt fra Danakilørkenen. Nå er det en blomstrende handel med kornprodukter, bygningsmaterialer og bensin.

– I Eritrea er det begrenset hvor mye folk får ta ut av banken hver måned. Men her kan de bruke penger de får sendt fra slektninger i utlandet. De tar med seg bygningsmaterialer i tilfelle byggerestriksjonene blir redusert hjemme, forklarer Teberhe, en forretningskvinne i Mekele som driver klær- og kosmetikkbutikker og et khat-hus.

Noen tviler på om fredsavtalen vil holde, eller på Etiopias kapasitet til å ta imot så mange flyktninger. Men enn så lenge råder ekte glede blant vanlige eritreere og etiopiere, spesielt tigrinere, over endelig å kunne gjenforenes og forsones.

– Jeg ser virkelig fram til å besøke Asmara. Vi hører samen. Jeg har familie der også, sier Teberhe.

– Jeg tror ikke det er noen vei tilbake for den eritreiske regjeringen. Eritreere får oppleve frihet, uteliv og business – ånden er ute av flaska.

 (Navn merket med * er endret av sikkerhetsgrunner)

Copyright: IRIN 

 

Om IRIN News

Denne saken er opprinnelig publisert av vår samarbeidspartner IRIN News, et nyhetsbyrå som har spesialisert seg på å dekke humanitære kriser. 

Den engelske versjonen av saken kan leses her.

IRIN er ikke ansvarlig for oversettelsen.

Publisert: 21.11.2018 08.41.20 Sist oppdatert: 21.11.2018 09.36.57