Den norske legen Mathias Onsrud har viet mye av sitt liv til arbeid i Kongo. Han er venn og samarbeidspartner med fredsprisvinner Denis Mukwege. Her er det to i Kongo i 1994. Mukwege til venstre, Onsrud i midten og sjefsykepleier Bahane sjefsykepleier Bahane fra Kaziba-sykehuset til høyre. Foto: Privat.  

 

 

Fredsprisvinnerens norske venn og samarbeidspartner

Han skulle egentlig overta en liten, karrig gård i Snertingdal. Men Mathias Onsrud ble den første i familien med høyere utdannelse. Med årene en høyt respektert misjonslege i Kongo. Han er nær venn og samarbeidspartner med fredsprisvinner Denis Mukwege.

Av Tor Aksel Bolle Sist oppdatert: 05.11.2018 14.43.16

Et minne fra Øst-Kongo: De kommer løpende og henter ham med en gang han stanser bilen ved den avsidesliggende misjonsstasjonen i Øst-Kongo. Det er krise. Jenta på 16 er gravid og veldig dårlig. Han forstår raskt at livmoren er sprukket.

Den lille misjonsstasjonen har ikke strøm og mørket ligger allerede som et teppe rundt dem. De har ikke noe operasjonsutstyr. Men skal jenta overleve må han operere.

De legger henne på kjøkkenbordet. Bruker sprit til å destillere det de har av kniver. Han setter bilen inntil hytta og lar motoren gå på tomgang. Strømmen fra bilen går til en lampe som de fester på en stokk som holdes over kjøkkenbordet.

De har kun lokalbedøvelse, men langt fra nok. Så de bedøver litt om gangen. Jenta må holdes fast, mens han jobber. Skjærer opp. Tar ut det døde barnet. Syr sammen den sprukne livmora. Bruker fire laken på å tørke ut blod og fostervann. Lukker igjen.

 

Ener i sitt fag

– Det var på et sted som heter Kitutu. Det er et sykehus der i dag, finansiert av norske pinsevenner. Og en kirke.

Mathias Onsrud holder inne litt, kanskje ved minnet om den yngre versjonen av seg selv som var kirurg langt inne i skogen i Kongo. Håret og skjegget er hvitt nå. Det er gått 31 år siden den dramatiske operasjonen. Kirurghendene hans er vidgjetne for sine usedvanlige ferdigheter, de hendene har reddet liv gang på gang, de har sydd og skåret under hundrevis av operasjoner. Nå ligger de og hviler foran ham på stuebordet.

78-åringen er blitt kalt en «ener i sitt fag» og Norges beste kirurg. Venner og kollegaer forteller også om en lavmælt og nøktern mann. Selv sier Onsrud at han alltid har foretrukket å være nummer to og «la noen andre brøyte vei». Han er gynekolog og kreftlege. Har vært professor ved universitetssykehuset i Trondheim og Oslo. Han har brukt mye av livet sitt på å hjelpe folk i Kongo og blant annet vært misjonslege for pinsemisjonen der. Og det var i Kongo  han ble venn med fredsprisvinner Denis Mukwege.

 

49 karrige mål i Snertingdal

Men egentlig var det verken misjonslege eller professor han skulle bli. Han vokste opp på en liten gård i Snertingdal. 49 karrige mål, 600 meter over havet. Mathias var eldst av sju søsken, og planen var at han skulle overta. Foreldrene var inspirert av haugianismen og ungeflokken lærte seg tidlig verdien av hardt arbeid.

– De sleit, altså. Hadde ingen utdannelse selv, men sørget for at alle barna fikk det, flere på universitetsnivå. Jeg var veldig interessert i landbruk og trodde lenge at jeg skulle overta. Men sånn ble det jo ikke.

–​ Hvorfor ikke?

– Albert Schweitzer var en inspirasjon. Han var misjonslege og jobbet i Afrika. Jeg leste alt jeg kunne komme over om han. Og vi fikk høre spennende historier fra slektninger som kom på besøk fra USA. Jeg fikk også høre om det norske Kerala-prosjektet og fikk det for meg at jeg skulle bli lege og reise til India.

– Hvor viktig var troen din for den avgjørelsen?

– Det var en del av det. Det var en følelse av det det var meningen med livet mitt. Jeg ville hjelpe. Gjøre nytte for meg. Og jeg ville bruke hendene.

– Kanskje litt eventyrlyst også?

– Jeg hadde nok ganske sterkt utferdstrang, ja. Vi vokste jo opp i en skogsbygd og jeg ville ut.

 

Mathias Onsrud er ikke en mann som liker mye oppmerksomhet. Men han har sammen med kona Ellen viet mye av livet til helsearbeid i Kongo. Myndighetene i landet har gitt han legeautoriasjon på livstid. Foto: Ken Opprann

Ikke India, men Kongo

1900 kroner betalte faren for at skoleflinke Mathias skulle gå det første året på Brandbu statsrealskole. Det var fryktelig mye penger for en bonde som hadde årsinntekt på 7000 kroner og seks unger til han skulle fø og gi utdannelse. Men de fikk det til på et vis.

Året etter begynner Lånekassen å støtte elever på videregående skole. Etter hvert ble det legestudier i Oslo på unge Onsrud.  

En dag, på operasjonsstuen - alle har på seg munnbind - ser han et par blå øyne han ikke glemmer. Hun heter Ellen og de to gifter seg nyttårsaften 1966.

Hun er operasjonssykepleier og misjonærdatter, vokst opp i Kongo. Så da blir det ikke India, veien fører til Kongo for bondegutten fra Snertingdal.

I 1970, etter et år med ekstra utdannelse i Belgia, er de på plass på den norske misjonsstasjonen Kaziba i øst-Kongo. Jobber på misjonssykehuset til Pinsemisjonen under legen og misjonæren Osvald Orlien. 

– Jeg var helt fersk og burde nok vært mer erfaren. Jeg hadde kun gjort en blindtarmoperasjon og en åreknuteoperasjon. I løpet av den første uka i Kongo gjorde jeg fem keisersnitt. Jeg måtte lære meg å improvisere, finne løsninger uten avansert utstyr.

– Men var du ikke redd for å gjøre feil? Det kan jo får store konsekvenser i ditt fag…

– Ofte måtte noe gjøres. Og jeg fikk mer mot og selvtillit etter hvert. Kanskje for mye mot. Jeg tenker ofte på det nå, at det og det inngrepet burde jeg ikke gjort.

– Du tenker på det fremdeles?

– Å ja.

 

Sykepleierstudenter ved den norske misjonsstasjonen i Kaziba i 1973. Mathias Onsrud (2.rad helt til høyre) og kona Ellen (nummer 2 fra venstre rad 2) hadde ansvaret for driften av sykpleierskolen. Helt øverst til venstre står Osvald Orlien, legen og misjonæren som var en stor inspirasjon både for Mathias Onsrud og fredprisvinner Denis Mukwege.

Foto: Privat.

Lege mot høvding

Det var travle dager. Datteren Line-Marie blir født i Kaziba, fra før har de sønnen Lars. Ekteparet Onsrud har hovedansvaret for sykepleierskolen. Samtidig jobber de på sykehuset.

En typisk dag begynner med morgenandakt rundt klokka sju. Så et kjapt morgenmøte. Etter det noen operasjoner. Så må ofte ut med bilen en tur, kanskje for å sjekke hvordan det går med brua de bygger like i nærheten. Deretter tilbake på sykehuset. Så noen timer med undervisning før kvelden rundes av med flere operasjoner og konsultasjoner.

Ofte må de opp midt på natta for å operere. Hvis han har tid til overs så syr han gjerne klær til familie og venner. Da de blir invitert på en fest syr han i all hast en kjole til kona. 

Mathias Onsrud er ikke en mann er en mann som slår i bordet og tar mye plass. Kona Ellen prøver å lære han litt om lokale forhold, blant annet om hvem som har makt og som forventer respekt. Men han har sine prinsipper og kan være sta.

En dag kommer en mektig lokal leder til sykehuset. Han forlanger røntgen-undersøkelse.

– Jeg sa nei, det feilet han ingenting. Han var hypokonder, var innom stadig vekk. Dessuten var den sent på kvelden, og vi var slitne. Han dro, men var ikke fornøyd. Senere den natta måtte jeg ta meg av en pasient, en ung jente. Hun var dårlig og jeg måtte følge med i flere timer. Så det ble brudulje rundt det.

– Hvorfor det?

– Det var ikke populært at jeg sa nei til høvdingen, men ga legehjelp til jenta. Det som er så fortvilet i Kongo er at hvis du ikke har penger eller makt, så får du ikke hjelp. Det er vanskelig å godta.

En lege i Kongo må være allsidig. Mathias Onsrud er kirurg og gynokolog, men kan også trekke tenner når det er nødvendig.

Jeg lærte å trekke tenner av misjonslege Osvald Orlien, forteller han.

Foto: Privat

 

Mukweges venn

Men selv om troen er sterk og arbeidsmoralen høy, blir det en dag i 1974 for mye også for doktor Onsrud. De har vært i Kaziba i nesten fire år, mer eller mindre uten pause. Det siste året er han og Ellen så å si alene på sykehuset med 3-400 pasienter.

Det går i ett kjør. Mangelen på skikkelig utstyr og ikke minst mangelen på tid til å ta seg av pasientene tærer på han. En kveld sier han fortvilet til kona at han tror han har drept flere enn han har reddet. De skjønner at de må ta en pause. De drar hjem til Norge

Vel tilbake er planen å reise raskt ut igjen. Men han må avtjene militærtjeneste. Så får de et barn til. Kjøper seg hus. Han begynner å jobbe med kreft, en sykdom han avskyr og ikke ønsker å arbeide med. Men leger som har vært i Afrika i fire år er ikke ettertraktet og det er den eneste jobben han får. Han blir ekspert på underlivskreft. Etter hvert blir han professor, først i Trondheim så i Oslo.

Men Kongo er hele tiden en del av livet. De reiser dit jevnlig. Han underviser også i andre afrikanske land, blant annet Somalia, Malawi og Sør-Afrika.

På 90-tallet treffer han en kongolesisk lege som heter Denis Mukwege. Det viser seg at faren til Mukwege har vært pastor ved den norske misjonsstasjonen i Kaziba, og unge Mukwege tilbrakte mye av barndommen sin der. I likhet med Onsrud var også den unge Mukwege inspirert av arbeidet til den norske misjonslegen Osvald Orlien.

Legen fra Snertingdal og legen fra Kaziba blir venner. De jobber sammen. Mukwege inviterer den norske gynekologen og kreftlegen til å jobbe på Panzi-sykehuset som den kongolesiske legen er sjef for. Onsrud drar dit mange ganger, opererer og underviser.

Mukwege er, som Onsrud, opptatt av kvinners helse. I 2004 drar de to sammen på et tre ukers kurs i Etiopia. Der lærer de mer om fistula, en tilstand som særlig rammer unge kvinner som får barn i altfor ung alder.

Onsrud er svært fornøyd med at Mukwege nå får fredsprisen.

– Han er en fin mann. Det er en veldig fortjent pris. Jeg prøver å få ordnet det slik at han kan ta noen dager på Ullevål når han er her for å ta imot prisen. Slik at han kan lære mer om kikkhulloperasjoner.

– Han har nok et rimelig tett program de dagene …

– Jeg skjønner det, men jeg jobber med saken.

Mathis Onsrud er trolig den eneste nordmannen som har undervist, vært kirurg og vært innlagt som pasient på Panzi-sykehust som nobelprisvinner Mukwege er sjef for. Her operer Onsrud sammen med lokalt helsepersonell, mens Mukwege følger med i bakgrunnen. 

Foto: Solbjørg Sjøveian. 

 

– Vært til nytte

I 2008 pensjonerer Mathias Onsrud seg. Lovordene er mange. Han får Kongens fortjenestemedalje i gull for sin innsats. Han og Ellen drar til Kongo hvert år. Han Underviser og opererer. Samler inn penger til å utdanne helsepersonell.

I 2014 oppretter de stiftelsen – Helse for Congo. Bygger en jordmorskole og betaler for driften. De selger først hytta si og gir pengene til stiftelsen. Så selger de også deler av tomta de eier i Ekebergåsen. Flytter inn i et mindre hus og gir pengene de har til overs til stiftelsen.

– Det er jo så stort behov for helsepersonell der. Særlig for ekspertise, så i tillegg til å utdanne jordmødre støtter vi videreutdannelse for flere kongolesiske leger. Vi støtter også et forskningsprosjekt på Mukweges Panzi-sykehus.

– Dere har brukt enormt mye tid, arbeid og penger i Kongo. Føler du at alt det du har ofret mye? 

– Nei, tvert imot. Det har gitt mye. Om noe, så burde jeg gjort mer for å hjelpe.

– Men har du ikke vært fristet å gi opp noen ganger? Kongo er herjet av vold og krig, er fortsatt fattig, kvinner utsettes for overgrep...

– Det har vært fremgang i en del områder. Du må huske på at Kongo er enormt. Samtidig er volden et stort problem. Og det har vært tunge stunder i arbeidet, selvsagt. Jeg blir oppgitt over at folk så ofte prøver å få en fordel selv og at manglende tiltro og tillitt til andre er så utbredt.  Og jeg vet at ondskap finnes. Men det har vært mange oppturer og.

– Hvordan gikk det egentlig med den 16-åringen du opererte på kjøkkenbordet den kvelden?

– Jo, det gikk fint med henne. Hun takket meg dagen etterpå. Da kjente jeg at jeg hadde vært til nytte. 

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 04.11.2018 17.18.33 Sist oppdatert: 05.11.2018 14.43.16