Ahed Tamimi er blitt det nye symbolet for den palestinske motstanden mot israelsk okkupasjon av Vestbredden. Her under en demonstrasjon i den rivings- og tvangsflyttingstruede beduinleiren Khan Al Ahmar. Foto: Michael Vogt

 

Et barn av okkupasjonen – en sliten «frihetskjemper»

Jenta som kommer inn i rommet, ser sliten ut. Håret er delvis satt opp i en topp med en rosa strikk, hun gjesper og har svarte fløyelstøfler på beina. Ahed Tamimi ser ut som en helt alminnelig tenåring. Hun er bare 17 år, men blir allerede kalt palestinernes frihetssymbol.

Av Siri Wahl-Olsen / Jerusalem Sist oppdatert: 17.09.2018 05.39.40

Mange ser på henne som en fremtidig leder for et folk som nå mangler sterke og karismatiske ledere. Internasjonale medier som The Guardian, CNN og The New York Times har omtalt henne som Palestinas svar på Jeanne d’Arc og Malala, den pakistanske ungjenta som fikk Nobels fredspris i 2014.

– Det er et stort ansvar å bli oppfattet som et frihetssymbol, sier hun, når hun har fått gnidd søvnen ut av øynene.

– Jeg har sendt ut mitt budskap til hele verden. Men jeg vet at jeg ikke lenger kan leve som andre unge mennesker i min generasjon, tilføyer hun alvorlig.

 

«Shirley Temper»

I slutten av juli ble Ahed Tamimi løslatt etter å ha sittet i israelsk militærfengsel i åtte måneder. Hennes forbrytelse var å fike til en tungt bevæpnet israelsk soldat som prøvde å ta seg inn i hjemmet hennes. Hun ble dømt for angrep på en soldat. Slaget gikk viralt over hele verden. Ahed ble internasjonalt kjent som den modige jenta med det rødblonde hårbruset som våget å sette seg opp mot overmakten. Israelerne kaller henne «Shirley Temper».

Ahed er født under okkupasjon, hun er vokst opp med motstand mot Israels okkupasjon av Vestbredden, og hennes fremtid kommer til å bli preget av den. Hun er vant til tåregass, arrestasjoner, utrygghet. Da hun var elleve år, gikk bildene av henne ut i verden for første gang. De viste en gråtende og hylende jentunge som klynget seg til moren, Nariman. Soldatene kom for å arrestere henne fordi hun hadde deltatt i en demonstrasjon mot settlerne som tok vannkilden deres. Neste gang hun kom i medias søkelys, var hun 14 år gammel. Da bet hun en soldat i hånden som kom for å arrestere lillebror Abu Yazan, som da var bare 11 år. 

 

Endelig hjemme etter åtte måneder i israelsk militærfengsel, men Ahed er fortsatt sliten. Foto: Siri Wahl-Olsen

 

Tamimi-klanen

Jenta med det krusete håret og de grønne øynene tilhører en kjent familie av aktivister i Nabi Saleh utenfor Ramallah. Landsbyen har litt over 500 innbyggere, de fleste tilhører Tamimi-klanen. Ifølge Aheds far, Bassem Tamimi, slo forfedrene seg ned her for 400 år siden, etter at de «utvandret» fra Hebron lenger sør. Siden 1967 er 23 landsbyboere drept av israelske soldater, Aheds tante Basima er en av dem. Like før det berømte slaget før jul i fjor, ble en fetter av henne skutt og hardt skadet i ansiktet etter sammenstøt med soldater.

På åsene rundt Nabi Saleh har det dukket opp flere israelske settlements.  Det største heter Hasemish og ble etablert i 1976. Det var den første israelske bosettingen på Vestbredden. Det er nå minst israelske 400.000 settlere i de okkuperte områdene. Folket i Nabi Saleh har mistet over 60 prosent av jorda si. Settlerne betaler ikke for landet de tar, og de har myndighetene og hæren på sin side.

 

Bekymret far

Når vi kommer til det romslige huset med fantastisk utsikt over det kuperte og grønne landskapet i utkanten av landsbyen, er det bare Bassem som har stått opp. Familien var i bryllup kvelden før, og festen tok ikke slutt før ved to-tiden. Før bryllupet var familien på besøk i Jeriko. Der flokket folk seg rundt dem. Alle ville snakke med Ahed.

Bassem er bekymret for datteren. Hun er svært sliten, og han er snar til å overta ordet for henne når jeg prøver å intervjue henne. Ahed er overraskende stillfarende, snakker ikke veldig godt engelsk, og lar ofte faren svare for seg.

– Hun har mistet barndommen sin, slår han fast. Jenta som var så glad i å spille fotball, lytte på musikk, være sammen med vennene sine og bare være helt vanlig, måtte tidlig velge å kjempe.

– Når du vokser opp her, har du ikke noe valg, sier hun på forsiktig engelsk. Ingen tvinger oss til å kjempe, det er selve situasjonen som tvinger oss, tilføyer hun.

Bassem er en kjent aktivist, han sverger til ikkevoldelig og folkelig motstand mot okkupanten. Han mener steinkasting mot soldater ikke er vold, men selvforsvar.

 

Stein mot våpen

– Hvordan kan en stein i hånden til et barn være vold mot store, tungt bevæpnede soldater, spør han. Han har vært fengslet ni ganger, alltid under såkalt «administrative detention», administrativ varetekt. Det er aldri tatt ut noen tiltale mot ham. Kona Nariman har sittet i fengsel fire ganger, sist for å ha filmet arrestasjonen av datteren. Hun satt i fengsel samtidig med Ahed.

Ahed har allerede vært utsatt for et stort press etter løslatelsen og den påfølgende husarresten. Da hun kom hjem fra fengslet, var det en stor mediebegivenhet. Siden den dagen har det vært fullt kjør. Journalister og annet folk har kommet for å møte henne. Huset har vært fullt av gjester fra morgen til kveld. -Vi får ikke hvile, klager faren.

Soldatene kom om natten, noen dager etter at en sint Ahed hadde dyttet og fiket til soldaten. Videoen av den vesle ungjenta og den store soldaten med sikkerhetsvest og halvautomatisk gevær, ble en belastning for Israels omdømme. Innad ble slaget og dyttingen oppfattet som et overgrep mot soldaten og Israels ære. I vide kretser på høyresiden, også i regjeringen, ble det ropt på hevn. Ingen skal ustraffet angripe en israelsk soldat.

 

Barn i fengsel

– De brøt seg inn i huset vårt før klokken tre om natten. Alle ble vekket og samlet i dagligrommet. Jeg fikk knapt lov til å skifte fra pyjamas til vanlige klær. De tok alt vi hadde av datautstyr og mobiler, forteller Ahed. Påsatt håndjern ble 16-åringen ført ut i en av de mange militære kjøretøyene som ventet utenfor.

– Ikke vær redd, jeg vet hva jeg skal gjøre, var det siste Ahed fikk sagt til faren før hun og moren ble kjørt bort.

Etter sivil israelsk lov var hun under den kriminelle lavalder, som er 18 år for landets egen ungdom. Men etter israelsk militær lov, som gjelder i de okkuperte områdene, er palestinske barn strafferettslig ansvarlig fra de er 12 år. Rundt 400 barn i alderen 12 - 18 år sitter i militærfengsel i Israel – i strid med internasjonal lov og FNs erklæring om barns rettigheter.

Hun og moren ble først tatt til et beryktet fengsel i Jerusalem. Der startet en serie med harde forhør, ingen av dem fikk ha advokat til stede, slik de har rett til. Ahed benyttet seg av sin rett til ikke å forklare seg. I februar i år ble hun dømt til åtte måneders fengsel, med en forlenget straff på inntil fire år. Det vil si at hvis hun igjen gjør noe de militære mener er ulovlig, som å «trakassere» soldater eller kaste stein, kan hun uten videre bli satt i fengsel igjen.

– Jeg må være forsiktig med hva jeg sier og gjør.

De to italienske kunstnere som malte Ahed Tamimi på seperasjonsmuren i Betlehem ble arrestert. Foto: NTB scanpix

Foto: AA/ABACA

 

Tøffe avhør

Hun drar litt på det når jeg ber henne fortelle om tilværelsen i fengsel. Ahed og moren sonet samme sted, men de fikk ikke være sammen. De ble begge plassert sammen med kriminelle fanger.

– Det verste var tiden med etterforskning og avhør. Jeg fikk ikke ha med meg advokaten (den kjente israelske menneskerettsjuristen Gaby Lasky. journ. anm.) under avhørene. Jeg ble truet med at de ville arrestere broren min hvis jeg ikke forklarte meg. Det gjorde de. Wa’ad (22) ble dømt til 14 måneders fengsel for steinkasting. Jeg var hele tiden bekymret for familien og landsbyen min, forteller hun.

Soldatene kunne hente henne på cella klokken halv tre om natten. En gang pågikk avhørene nesten ett døgn. Hun fikk verken vått eller tørt. Transporten mellom fengslet og militærretten, der avhørene foregikk, var noe av det verste for Ahed.

– Jeg ble satt i det som mest lignet et bur uten vinduer. Noen ganger satte de klimaanlegget på det kaldeste, andre ganger på det varmeste. Da de andre fangene fikk høre hvem jeg var, ropte de skjellsord til meg. Vi ble holdt i avlukker med gitter, alle kunne se hverandre, forteller hun videre.

Selv om tiden i fengslet var tøff, føler hun seg ikke traumatisert på noen måte. 

– Jeg føler meg sterk, slår hun fast.

 

Alltid frihetskjemper

Hun vet ikke hva hun kommer til å gjøre videre i livet sitt, annet enn at hun vil fortsette kampen mot okkupasjonen. Målet for hennes kamp er én stat, demokratisk og sekulær. To-statsløsningen fra Oslo-avtalen er død, mener hun. Hun har lyst til å studere internasjonal lov, men vet ikke om hun skal gjøre det på et av universitetene på Vestbredden, eller kanskje i Storbritannia.

Faren har åpenbart store ambisjoner for henne. Han mener det er et dårlig signal om hun reiser til utlandet. Selv om det kan være bra for Ahed personlig å studere jus, er han også ganske bombastisk:

– Vi trenger ikke flere akademikere i Palestina. Vi trenger gode ledere.

Blir den stillfarende jenta brukt av palestinske aktivister, som nå stort sett sverger til ikkevoldelige aksjoner? Mange mener det. Israelske politikere har kalt Tamimi-familien for «Pollywood». De mener Tamimiene kun er ute etter å skape oppstyr.

– Jeg liker henne ikke, sier en kristen, palestinsk ungdomsleder jeg møter i et pilegrimssenter i Haifa. Hun provoserer for mye. Jeg har mer tro på ungdommer som satser på samarbeid mellom israelere og palestinere.

Ahed tenker annerledes. Hun vil fortsette kampen mot okkupasjonen, om det så betyr flere opphold i fengsel.

– Jeg vil ikke være et offer. Jeg er en frihetskjemper.

 

Publisert: 14.09.2018 11.37.41 Sist oppdatert: 17.09.2018 05.39.40