Elizabeth Hoff (60) forteller at barn som lider, er det som har gjort mest inntrykk etter seks år som leder for Verdens helseorganisasjons arbeid i Syria. Ålesund-kvinnen er den i FN-systemet som har oppholdt seg lengst inne i det konfliktherjede landet. Foto: Hala Kabash / WHO

Syria: – Jordmorutdannelsen er god å ha når man jobber i dødens forgård

Denne uka samles verdens ledere til nok en Syria-konferanse. Norske Elizabeth Hoff – som leder WHOs arbeid i det sønderskutte landet – håper de kan enes om et nytt nødhjelpsløft.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 24.04.2018 10.19.28

– Hver eneste dag dør syrere av helse-lidelser som i utgangspunktet lett kan behandles. Femti prosent av landets helsesystemer ligger nå brakk, 70 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensa og de som enda ikke har flyktet befinner seg i en ekstremt sårbar situasjon, sier Elizabeth Hoff.

Som Verdens helseorganisasjons (WHO) stedlige representant, har Ålesund-kvinnen levd tett på vanlige folks lidelser helt siden hun kom til landet i 2012. Hoff er den i FN-systemet som har oppholdt seg lengst i et konfliktherjet Syria.

Når Bistandsaktuelt snakker med henne via Skype sitter hun på kontoret i Damaskus og forteller at hun ser sort røyk stige opp sør i den syriske hovedstaden.

– Akkurat nå er det stille, men det er ikke lenge siden jeg hørte bombenedslag. Det er forferdelig å tenke på alle de som befinner seg i Yarmouk-leiren nå.

I går kveld la hun seg tidlig, men våknet ved midnatt av kraftige drønn. Bombenedslagene holdt henne våken frem til klokka 04 på morgenkvisten.

– Det bombes konstant. Det gjør det umulig å sove. Da ligger jeg der og tenker på de stakkars menneskene vi ikke kan gjøre noe for mens bombingen pågår.

Syria hadde et av Midtøstens verste diktaturer, men var også relativt velutviklet. Landet hadde en utdannet befolkning, vakre strender og rik verdensarv. At landet nå er bombet sønder og sammen er formidlet gang på gang – og det eneste som er helt nytt av året, er at marerittet er på god vei inn i sitt åttende år.

 

Det skuffende Sikkerhetsrådet

Situasjonen omtales jevn og trutt som «meningsløs» av ulike beslutningstagere, men når ingen klarer og endre syklusen, kaster dét lange skygger over verdenssamfunnet – og et handlingslammet sikkerhetsråd. Hoff sier Syria har vært i en nedadgående spiral helt siden demonstrasjonene mot Assad startet våren 2011.

– Det er jo noen områder som er mer fredelige enn andre, men jeg ser ingen klare tegn på at ting blir bedre. En løsning er blitt et stort internasjonalt spørsmål, må tas på alvor på topp-nivå. Men som mange andre har også jeg gang på gang blitt skuffet over Sikkerhetsrådets manglende evne til å fatte beslutninger.

Syria-krigen handler fortsatt om motsetninger mellom Assad-regimet og et utall opposisjonsgrupper og militser, men er også slagmark for utenforstående aktører som Russland, NATO-land og flere av Midtøstens maktaktører.

Men hvem som kjemper om hva, og på vegne av hvem er ikke veldig relevant i Elizabeth Hoffs hverdag som WHOs representant i det konfliktherjede landet. For 60-åringen fra Ålesund vet bare at det som måtte skje når medlemslandene i FNs sikkerhetsråd møtes bak lukkede dører, ikke har ført til særlig mye for vel 13 millioner mennesker som fortsatt trenger humanitær hjelp.

For siden jordmorutdannede Hoff kom til landet er alt bare blitt verre – og når statsledere fra mer enn 70 land møtes til giverkonferanse denne uka, håper hun at de kan enes om at Syria trenger massive nødhjelpsressurser.

– De som samles i Brussel må ta inn over seg at det er helt nødvendig å legge egne politiske føringer til side, og komme sammen for å bygge opp Syria. Menneskene som lever i og med denne krigen må få all hjelp som er mulig, da tenker jeg spesielt på å kunne tilby syriske barn utdanning og forsvarlige helsetjenester, sier Hoff.

 

En totalt utslitt befolkning

Bare 20 prosent av nødhjelpsbehovet for Syria er finansiert så langt i år og FN-organisasjoner gjentar regelmessig at «sivile fortsetter å bære byrden av en konflikt som er preget av lidelser uten sidestykke, uten respekt for menneskelig liv».

Brusselkonferansen – som arrangeres av FN, EU og blant annet Norge – skal «søke å vurdere hvor det internasjonale samfunn står for å oppfylle forpliktelsene fra London-koferansen i 2016, bekrefte eksisterende løfter og identifisere ytterligere støtte til Syria og nabolandene». Ifølge et konferansenotat er det også en målsetning å finne en varig løsning på konflikten gjennom en syrisk-ledet politisk overgangsprosess overvåket av FN.

Da Elizabeth Hoff ankom Syria i 2012, trodde hun at hun skulle være i landet i et par måneder; «få WHO-kontoret på rett spor». Da konflikten nådde storbyen Aleppo, omtrent da hun landet i Damaskus, eskalerte situasjonen. Siden ble det bare verre, og nå er mer enn halve den syriske befolkningen på flukt.

– Man kan se det på de totalt utslitte menneskene man møter, og på bygninger i store deler av byer Homs og Aleppo som er helt ødelagt.

Hun har vært mye i Øst-Ghouta, i tyrkisk-beleirede Afrin og i leire rundt Damaskus den siste tiden for å forsikre seg om at nødhjelpen kommer frem.

– Vårt mål er å få ut medisiner og medisinsk utstyr til helseklinikker over hele landet, med et spesielt fokus på beleirede områder fordi situasjonen der er verst. Gjennom 82 lokale organisasjoner følger vi opp underernærte barn, vaksinerer, har mentalhelseprogrammer og sørger for rent vann. Også jobber vi med 100 000 krigsskadde barn og voksne for at deres hverdag skal bli litt bedre.

Hoff forteller at det er stor forskjell på Damaskus og beleirede områder.

– I noen områder av Damaskus kan man tenke at krigen ikke finnes, selv om flere også her lever under fattigdomsgrensa. Man ser mye tigging fra internflyktninger som har kommet hit, men i byer som Aleppo og Homs er krigen mye tydeligere.

– I Syria er det vel ingen som ikke utsettes for kritikk, også WHO. Hvordan manøvrerer du i dette landskapet?

– I denne konflikten blir man utsatt for kritikk nesten uansett hva man gjør. For meg er det derfor viktig å forholde meg til de humanitære perspektivene, til den jobben jeg er satt til å gjøre som ikke handler om politikk. Min viktigste ledesnor er at alle skal få hjelp, uansett hvilket område de befinner seg i, sier Hoff.

 

Praktisk jordmor-utdannelse

Barn som lider er det som har gjort mest inntrykk på henne gjennom seks år i Syria.

– Brannskadde, barn med kreft som ikke får behandling, fortvilte foreldre som ikke kan gjøre noe for barna sine. Det er vondt å se. I WHO gjør vi så godt vi kan, men det er selvfølgelig ikke nok. Samtidig er det slik at jeg hadde ikke vært her om jeg ikke så at vi gjorde en forskjell. Oppi alle lidelsene er det godt å se at det nytter.

Hun mener det å ha bakgrunn som jordmor har vært ekstremt viktig for den jobben hun er satt til å gjøre i Syria.

– Jordmorutdannelsen har vær fantastisk fordi den er så praktisk innrettet for å redde liv. Man er forberedt på enhver situasjon. Det kommer godt med når man jobber i dødens forgård, sier Hoff og påpeker at en halv million mennesker er drept og halvannen million skadet etter syv år med intens krigføring.

– Hva gjør du for å takle de ekstreme inntrykkene?

– Jeg prøver ikke å trykke ned de menneskelige reaksjonene på en brutal virkelighet. Jeg snakker med venner og leser mye for å få en følelse av normalitet.

Hun har følt på redsel, men fremholder at hun ikke kan gå rundt å være redd.

– Da hadde jeg ikke holdt ut i denne jobben særlig lenge. Her i Damaskus kan jeg bevege meg rundt i begrenset grad. Innimellom har vi kunnet gå rundt i gamlebyen også, men situasjonen nå gjør at jeg bare kan flytte meg mellom hotellet og kontoret og gå på noen utvalgte restauranter. Jeg må dét for jeg har ikke mulighet til å lage mat på hotellet. Akkurat det er litt dumt: Å ikke kunne smøre seg en brødskive er kanskje noe av det jeg savner aller mest.

Uten politiske løsninger blir det ingen fred, men uten mer nødhjelp vil enda flere dø. Med én mastergrad i utdanning og én i allmennhelse – samt lang erfaring fra nødhjelpsarbeid – vet Elizabeth Hoff så altfor godt dét. Etter seks år i Syria har hun likevel bestemt seg for at nå er det nok. Til høsten overlater hun stillingen som WHO-sjef i Syria til «nye koster». Men hva har fått henne til å holde ut i en av vår tids største humanitære katastrofer så lenge?

– Det har motivert meg at jeg ser at det nytter, at hjelpen kommer frem.

Røyk stiger til værs etter et bombeangrep mot Yarmouk sør i Damaskus denne uka. Målet med offensiven er ifølge statlig syrisk fjernsyn å isolere IS-terrorister, men i Yarmouk er det også en flyktningleir. Foto: Rami Al Sayed / AFP / NTB scanpix

Det bombes konstant, både dag og natt. Det gjør det umulig å sove. Da ligger jeg der og tenker på menneskene vi ikke kan gjøre noe for

Elizabeth Hoff, Verdens helseorganisasjons (WHO) representant i Syria. Foto: Harald Henden / VG / NTB scanpix

– Raske til å love, men trege til å levere

Giverkonferansen for Syria – som blant annet EU og Norge har invitert til i Brussel – må gi konkrete resultater advarer flere hjelpeorganisasjoner.

– Politikere er raske til å love, men trege til å levere. De er nødt til å leve opp til løftene de har gitt til det syriske folk, sier Marta Lorenzo i Oxfam.

Sammen med blant annet Christian Aid, Care International, International Rescue Committee (IRC) og Flyktninghjelpen etterlyser Oxfam nå konkrete handlinger når ledere fra 70 land møtes i Brussel.

Nektes skolegang

– På tross av lovnader på tidligere konferanser om å få alle flyktningbarn inn i skolen, så blir hvert tredje syriske barn fortsatt nektet tilgang til utdanning, sier Redd Barnas regionaldirektør Tom Krift.

Mange syriske flyktninger i regionen er uten juridisk status og mangler dokumenter. Det gjør at de heller ikke får tilgang på bistand, beskyttelse eller arbeid, påpeker Flyktninghjelpens Carsten Hansen.

– Vi trenger handling, ikke bare prat, sier han.

Ber om penger og tilgang

Bare 20 prosent av nødhjelpsbehovet for Syria er finansiert, til tross for at nærmere 700.000 mennesker er drevet på flukt i landet bare i 2018.

– Å finansiere nødhjelp er helt avgjørende, ellers vil enda flere menneskeliv stå i fare. Men finansiering er bare en del av bildet – vi må få slutt på den systematiske og bevisste blokkeringen av bistand, og bistandsarbeidere må få uhindret tilgang til å hjelpe sivile, sier Cares Robert Beer.

Hjelpeorganisasjonene frykter også hva som venter flyktninger som vender hjem.

– Syria er ikke trygt. Denne konferansen må anerkjenne dette, forplikte seg til sikre flyktningers rettigheter og til å støtte Syrias naboland som har tatt imot 5,6 millioner mennesker, sier IRCs Mark Schnellbaecher.

(© NTB)

– Vårt mål er å få ut medisiner og medisinsk utstyr til helseklinikker over hele landet, med et spesielt fokus på beleirede områder fordi situasjonen der er verst, sier Elizabeth Hoff til Bistandsaktuelt. Foto: Hala Kabash / WHO

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 24.04.2018 10.19.28 Sist oppdatert: 24.04.2018 10.19.28

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.