Ganvié – den «flytende» landsbyen ved Benins hovedstad Cotonou – er ofte omtalt som Afrikas Venezia. Dersom havstrømmer skulle bringe et oljeutslipp inn hit, vil det ifølge FN Miljø få store konsekvenser: For et rikt økosystem, og for de 20 000 menneskene som kaller Ganvié sitt hjem og som lever av det naturen kan by på. Foto: Espen Røst

Dette er «Afrikas Venezia». Har Norge et ansvar for å hindre en miljøkatastrofe her?

Klimafilosof Øyvind Stokke forklarer hvorfor et av verdens rikeste land må bistå et av verdens fattigste med å rydde opp de rustne, norskbygde oljeplattformene på Sèmè-feltet.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 20.09.2018 10.09.14

– Den som har bidratt til miljøskade, har også et ansvar for å rydde opp – enten ved å iverksette konkret opprydding eller i form av økonomisk kompensasjon, sier klimafilosof Øyvind Stokke til Bistandsaktuelt.

Han er førsteamanuensis i politisk filosofi ved Universitetet i Tromsø og forteller at det moralske begrepet «contributer pays» står sentralt i miljø- og klimaetikken.

Bistandsaktuelt skrev nylig om at fire norskbygde oljeplattformer står og ruster i Benin. Med bistand fra Norge og Verdensbanken skulle det vestafrikanske landet på 1980-tallet utvinne sine oljeressurser sammen med Saga Petroleum.

Oljeriggene ble i hovedsak produsert i Norge og finansiert gjennom lån Benin tok opp gjennom det statlige norske Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK).

Avtalene var del av den såkalte skipseksportkampanjen som skulle skaffe oppdrag til en presset norsk verftsindustri. Lånene ble slettet rundt årtusenskiftet, men fortsatt sitter et av verdens fattigste land igjen med det FN mener kan bli til en miljøkatastrofe med store konsekvenser for fiskerike Guinea-bukta.

 

– Norge har et ansvar

Men har Norge et ansvar for å hindre en «tikkende miljøbombe» når Benins myndigheter «kastet» Saga Petroleum ut i 1985, når andre oljeselskaper driftet Sèmè-feltet etterpå – og Benins gjeld til Norge allerede er slettet?

For å få svar på det, ringer Bistandsaktuelt filosofen ved universitetet i Tromsø.

– Norge var en sterk bidragsyter til å utikle Sémé-feltet, og har således et ansvar for å bidra til å rydde opp, sier Stokke og peker mot filosofen John Rawls.

– Han understreker at «folkegrupper har en plikt til å hjelpe andre folkegrupper som lever under så ugunstige forhold at etablering av et rettferdig eller anstendig politisk og sosialt regime hindres».

Stokke forklarer at den humanitære plikten til å hjelpe «vanskeligstilte folkegrupper» er svakere enn en streng rettferdighetsplikt til å bedre fordelingen av verdens ressurser som noen filosofer argumenterer for.

– Det kan tenkes at det viktigste Norge kan bidra med for å hjelpe et land som Benin er kapasitetsbygging, for eksempel ved gjenoppbygging av oljesektoren, sier Stokke og henviser til forskning publisert i tidsskriftet Nature i 2015.

– Verdens karbonbudsjett tillater simpelthen ikke mer oljeutvinning i for eksempel Arktis, mens utvinning i et område som Vest-Afrika bør prioriteres på grunn av global urettferdighet. Om vi skal begrense global oppvarming til to grader må den geografiske fordelingen av hvilke reserver som skal utvinnes endres.

 

– Et relativt lite bidrag

Stokke mener det, i mange tilfeller, vil være rimelig at de rike landene er med å dele «en miljømessig byrde» med mindre utviklede land.

– Vi har, med en god slump hell og selvfølgelig masse dyktighet, blitt et av verdens rikeste land. Vi bør derfor bidra til å hjelpe fattigere land med sitt miljøavtrykk.

Her kommer det moralske begrepet om «ability to pay» oss til unnsetning, forklarer klimafilosofen:

– Dersom det oppstår en akutt situasjon, som farlige klimaendringer eller en mulig oljekatastrofe i Guinea-gulfen, bør et land med verdens største velferdsfond bidra til å avverge katastrofen rett og slett fordi vi har kapasitet til å gjøre det.

Stokke påpeker at dette er det samme prinsippet som FNs klimakonvensjon legger til grunn ved fordelingen av ansvar for å begrense den globale oppvarmingen.

– Det er med et slikt perspektiv Benins myndigheter – på høflig vis – ber norske myndigheter om et relativt lite bidrag. Norge var med å skape noe som har blitt en byrde for Benin. Moralsk sett har vi derfor et ansvar for å bidra til å rydde opp.

Men det moralske perspektivet om et norsk ansvar for de rustne plattformene stopper ikke der, ifølge filosofen. Stokke mener de rustne plattformene på Sémé-feltet kan brukes som et eksempel på noe større enn seg selv.

– Oljeutvinning og de miljømessige konsekvensene det har, er en trussel mot verdenshavet – og vår tids erkjennelse er at vi bare har ett slikt hav. Dette er et eneste stort økosystem som kyststatene – særlig de med kapasitet og kompetanse – må arbeide sammen om å redde for fremtidige generasjoner.

Et land med verdens største velferdsfond bør bidra til å avverge en miljøkatastrofe – rett og slett fordi vi har kapasitet til å gjøre det

Øyvind Stokke, klimafilosof. Foto: Stig Brøndbo / UiT

Norge og Benin:

  • Med bistand fra Norge og Verdensbanken skulle Benin utvinne sine oljeressurser i Guinea-bukta, og inngikk avtale med Saga Petroleum. Det norske selskapet bygget ut Sèmè-feltet rett utenfor Benins kyst og skulle drive det på vegne av landets myndigheter. Oljeriggene som i dag står og ruster, ble i hovedsak produsert i Norge og finansiert gjennom norske lån.
  • Etter få års drift ble Saga Petroleum kastet ut av landet i 1985. Kontrakten ble overført til Pan Ocean som lovet større produksjon og avkastning, men som aldri klarte å oppfylle løftene. Etter få år var også dette selskapet ute, og Benin drev feltet videre sammen med ulike aktører frem til produksjonen stoppet helt opp i 1998. Siden har oljeplattformene stått og rustet.
  • Benin satt igjen med en stor gjeld og «en tikkende miljøbombe» som kan ødelegge deler av Vest-Afrikas mest fiskerike område. I 2000 slettet Norge Benins gjeld på 246 millioner kroner for finansiering av utbyggingen av feltet, men norske myndigheter har avslått gjentatte henvendelser om å bistå i oppryddingsarbeidet på selve oljefeltet.

Bistandsaktuelt skrev i siste utgave om fire oljeplattformer – bygget i Norge på 80-tallet – som står og forfaller utenfor kysten av Vest-Afrika. I en årrekke har plattformene vært en diplomatisk verkebyll, men FNs miljøsjef Erik Solheim, Benins president Patrice Talon, KrF-leder Knut Arild Hareide og Framtiden i våre henders leder Anja Bakken Riise har nå uttrykt at Norge bør bistå Benin med å fjerne plattformene. Faksimile: Bistandsaktuelt

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 20.09.2018 10.09.12 Sist oppdatert: 20.09.2018 10.09.14