(c) Jan Speed

Etter at opprørslederen Jonas Savimbi ble drept i 2002, senket freden seg over Angola. Internt fordrevne inntok hans tidligere bolig og hovedkvarter, Det hvite hus, i Huambo - som var blitt bombet under krigen.

Foto: Jan Speed

De store krigene i Afrika er over

Ja, det pågår fortsatt krigshandlinger ulike steder, men de store krigenes tid er over i det sørlige Afrika. Ser det ut til.

Av Jan Speed Sist oppdatert: 02.11.2018 07.47.56

I strømmen av nyheter om ulike konflikter i Afrika er det lett å overse at det også er mange lyspunkter. Mange av de virkelig store dødbringende krigene som herjet på 1970-, 80- og 90-tallet er bragt til en ende.

Angola, Mosambik og DR Kongo er tre krigsherjede land som de siste årene har nytt godt av mer stabile forhold enn det var, og gjenoppbyggingen er delvis i gang. Alle tre har vært igjennom mange år med omfattende brutale og dødbringende kriger.

Vi har rapportert fra alle de tre landene og flere andre.

Freden kom til Angola etter at opprørslederen Jonas Savimbi ble drept i 2002. Fram til da hadde flere generasjoner angolanere vokst opp med utrygghet og krigsangst.

 

Først kolonikrig, så opprør

Angola opplevde først krigen mot kolonimakten Portugal i årene 1961-74. Den hadde etterlatt seg rundt 5000 – 9000 falne soldater og 50 000 – 100 000 drepte sivile.
Den ble avløst i 1975 av en borgerkrig som varte fram til 2002, med kun korte opphold. Den var betraktelig mer brutal.

Mer enn en million sivile døde på grunn av krigen. Rundt 77 000 personer ble skadet av landminer. Store deler av landet ble tømt for folk. Noen av kampene om byene i innlandet ble sammenlignet med Stalingrad under andre verdenskrig. Journalister og hjelpearbeidere rapporterte om innbyggere som spiste rotter og hunder for å overleve.

Konflikten varte helt til opprørslederen Savimbis død, som igjen ledet til at Unita la ned våpnene. Nærmest over natten ble det fred.

 

Hovedkvarteret bombet

Første gang jeg kom til Huambo i høylandet tidlig på 1990-tallet var det opprørsbevegelsen Unitas hovedkvarter. Savimbis tidligere bolig, Det hvite hus, var for lengst bombet i stykker. Likevel oppholdt han seg ofte i byen som var omringet av flere minefelt.

Det var stille i gatene. Ødelagte stridsvogner stod ved siden av sønderskutte hus. Soldater holdt vakt overalt.

I Bistandsaktuelts andre utgave i 1998 kunne vi melde at opprørsstyrkene kontrollerte halve Angola.

 

Overlevde på FN-rasjoner

Vi rapporterte at «nøden øker i Angola ettersom krigshandlingene fortsetter. Flyktninger, som ofte har rømt fra sine hjem og jorder både tre og fire ganger, overlever nå kun på FN-organisasjoners innsats med å fordele mat og medisiner (…).

På flere veier er det lagt ut nye land- og stridsvognminer og nyreparerte broer er blitt sprengt. Savimbis UNITA-styrke har nå også angrepet Mbanza-Congo i den aller nordligste delen av Angola, på grensen til Kongo. Byen har falt i opprørernes hender, men det er langt fra sikkert at de vil klare å holde byen og kontrollere det omkringliggende området.»

Ikke lenge etter ble Unitas offensiv stanset av regjeringens kamperfarne soldater. Jakten på Savimbi ble mer intens – og nådde til slutt sitt mål.

 

Gatene våknet til live

Flere år senere var jeg tilbake. Da lekte barn på gata. Det var latter, salgsboder og ivrige pengevekslere. Et gammelt lokomotiv dampet fram og tilbake på på en kort stubb av den gamle jernbanelinja. Samtidig holdt kinesiske ingeniørselskaper på å gjenoppbygge hele den lange jernbanen som i kolonitida strakk seg fra kysten og til grensen mot DR Kongo.

Fravær av krig førte ikke automatisk til en bedring i velstand for fattige angolanere. Men frykten var borte og landminene kunne ryddes. Endelig kunne utviklingen av landet starte, trodde befolkningen. Med fred kunne Angola utnytte landets store forekomster av olje og diamanter.

Den økonomiske veksten var stor, men godene ble skjevt fordelt. Mange med de riktige politiske kontakter ble rike, mange fattige forble fattige.

Likevel er det noen framskritt. Forventet levealder har økt fra 46 år i 2002 til 52 i 2015, mens barnedødeligheten har falt fra 25 prosent i 2001 til 9,6 prosent i 2015. Og det er tre ganger flere barn som nå går på skole.

 

Mosambik fikk fredsavtale

På den andre siden av kontinentet, i Mosambik, ble en fredsavtale mellom regjeringspartiet Frelimo og Renamo-opprørerne undertegnet i 1992. Det første demokratiske valget i Mosambik ble holdt i 1994.

Apartheid i Sør-Afrika ble formelt avskaffet med frie valg det samme året. Hæren ble trukket ut av de svarte bydelene. Raseskille-regimene var allerede da blitt avskaffet etter langvarige frigjøringskriger i Zimbabwe og Namibia.

For bare tre år siden, i 2015, etter 23 års livsfarlig arbeid, ble Mosambik erklært minefritt. «Fare for landmine»-skiltene kunne fjernes. Landet var endelig ryddet for de eksplosive restene etter tre kriger.

Mosambiks landmineproblemer hadde vært blant de største i verden. Flere tusen mennesker ble under og etter krigene skadet eller drept av landminer.

Norsk bistand og mineryddere i Norsk Folkehjelp og andre organisasjoner spilte en betydelig rolle i disse årene. Totalt ble over 480 000 landminer og eksplosiver ryddet.
Mineryddingen har gjort det mulig å igjen satse på jordbruk og bygge ut strømnettet i landet.

 

Fortsatt sårbar

Utover 2000-tallet ble også nabolandenes innblanding i DR Kongo formelt avsluttet. Men 5,4 millioner av mennesker antas å ha mistet livet som en direkte eller indirekte følge av krigene. De fleste som mistet sine liv var sivile. Soldater og opprørere fra flere land var involvert i krigene.

Gravene til de fleste av kongolesere som har omkommet på grunn av krig og konflikt siden 1997 har for lengst forsvunnet. Rwanda, Uganda og Burundi har fortsatt kontakt med opprørsgrupper som herjer i øst og i sør, men konfliktnivået er dramatisk redusert i forhold til tidligere.

Likevel er fortsatt 4,5 millioner kongolesere på flukt i eget land. Mange har flyktet fra sine hjem flere ganger.

 

Kamp om mineraler

Nabolandene har hele tiden ønsket å sikre seg tilgang til Kongos verdifulle mineraler, og samtidig beskytte seg mot opprørsgrupper med base i Kongos skoger.

Situasjonen er ikke gjort bedre av at Kongos president Joseph Kabila skulle ha utskrevet nyvalg i desember 2016, og først vil forsvinne fra presidentpalasset etter valget som holdes på julaften i år.

Grunnleggende spørsmål om manglende demokrati, jordrettigheter og etniske motsetninger gjør at landet er fortsatt er sårbart.

 

Flerparti-valg

På papiret holdes det nå flerparti-valg i hele det sørlige Afrika.

– De siste to tiårene har de fleste av landene i Det sørlige Afrikas utviklingsfellesskap (SADC) vært relativt fredelige og stabile. Men regionen har fortsatt utfordringer med væpnet opprør, dårlig styresett og manglende sosioøkonomisk utvikling, oppsummerer forsker Michael Abey i et notat utgitt av Nordiska Afrikainstitutet. 

Tre store kriger

DR Kongo: 5,4 millioner mennesker mistet livet som en direkte og indirekte følge av krigene i DR Kongo i årene 1997 til 2004.

Mosambik: Borgerkrigen i Mosambik kostet en million mennesker livet, mens 1,7 millioner søkte tilflukt i nabolandene.

Angola: Over 4 millioner mennesker i Angola ble enten internt fordrevet eller flyktet til nabolandene under borgerkrigen

På 2000-tallet er det også inngått viktige fredsavtaler i flere land, som Liberia, Sierra Leone, Tsjad og Elfenbenskysten. Den nyeste fredsavtalen er undertegnet i år og avslutter krigen mellom Etiopia og Eritrea

Pågående konflikter i Afrika: Sør-Sudan, Somalia, Libya, opprørskriger i Nigeria og Sahel.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 02.11.2018 07.47.55 Sist oppdatert: 02.11.2018 07.47.56