Statsminister Erna Solberg inviterte denne uka Benins president Patrice Talon på «arbeidsmiddag» og samtaler om næringsliv og bærekraftig utvikling. I forkant av middagen ble det signert en «intensjonsavtale» om utviklingssamarbeid. Dét er den tidligere forretningsmannen svært fornøyd med. Alle foto: Espen Røst

– Jeg er ikke her for å be om bistand. Jeg vil fortelle dere at vi utvikler oss raskt

Bomullsmillionæren engasjerte seg i politikken for å vise at endring er mulig. Nå håper president Patrice Talon at hans «reformpolitikk» kan få norske selskaper til å satse i Benin. Men han frykter at enkle krisehistorier om Afrika skal skremme vekk investorer.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 09.11.2018 10.59.09

– Noen ganger omtales Afrika som et land, men land i Afrika er veldig forskjellige.

Da Benins president Patrice Talon talte under Nordic-African Business Summit torsdag, påpekte han at bildet av Afrika som «destinasjon for investeringer» må nyanseres. Han sa at gjentagende historier om konflikt og korrupsjon kan være hemmende for utvikling. At krisehistorier kan bidra til å skremme bort investorer.

– Jeg skjønner at mange er skeptiske til å investere i Afrika. I mange land er det alt for høy korrupsjon. Men det er selvfølgelig en utfordring når slike beskrivelser fester seg i folks bevissthet. Vi må endre dette bildet, for vi vet at bistand ikke kan forandre Afrika. Private investeringer er helt nødvendig i et land som Benin.

 

– Vokste opp i enkle kår

Talon er president i Solberg-regjeringens nyeste partnerland, etter at en intensjonsavtale om samarbeid ble undertegnet onsdag. Til de vel 400 tilhørerne på Holbergs plass fortalte den tidligere forretningsmannen – i 2015 omtalt av Forbes som en av det sørlige Afrikas rikeste – om sin egen vei til makten.



– Min historie og erfaring fra privat sektor er beviset på at det er mulig å løfte seg opp og frem. Jeg har sett hvordan hardt arbeid kan ta en fra bunn til topp i Afrika på veldig kort tid. Det er denne erfaringen som inspirerte meg til å gå inn i politikken – for å vise at man kan skape endring i et land veldig raskt, sa Talon.

Den tidligere bomullsprodusenten, som for noen år siden ble anklaget for korrupsjon, ble president i 2016. Han har gjentatte ganger avvist anklagene og fremholder at hans regjering har igangsatt reformer for å gjøre et av Afrikas fattigste land mer forlokkende for næringslivsaktører.



– Avkastningen på private investeringer i Afrika er mange ganger høyere enn offentlige investeringer. I Benin er det store muligheter for de som vil investere.



Benin har gjennomført seks demokratiske valg siden 1989, og omtales av mange som en demokratisk suksesshistorie. Ifølge Verdensbanken har landet hatt «moderat vekst» de siste tiårene. Det var en BNP-vekst på 2,1 prosent i 2015, i 2017 var den økt til 5,6 prosent. Banken forventer en vekst på 6 prosent i 2018.

Da Talon talte under NABA-konferansen satt Ine Eriksen Søreide på første rad. Før han gikk på talerstolen hadde utenriksministeren en kort prat med presidenten. «Jeg er så imponert over dét dere har fått til», sa den norske ministeren til Benins president. Talon trakk på sin side frem at Benin er en kystnasjon, og lokket tilhørerne under konferansen med nye muligheter innenfor en «blå økonomi».

– Jeg er ikke her for å be om bistand. Jeg vil at dere skal se hvordan vi endrer oss, og hvor raskt det skjer. Rettssystemet er i endring, helsesystemet er i endring. Jeg vil gjenta budskapet jeg hadde til statsministeren da vi spiste middag i går: Se oss.


 

– Ikke korrupsjon

Norge og Benin deler en lang, men ikke særlig løfterik næringslivshistorie. Bistandsaktuelt har tidligere omtalt at fire oljeplattformer – bygd i Norge for nær 40 år siden – fortsatt står og ruster rett utenfor Benins hovedstad Cotonou.

Med bistand fra Norge og Verdensbanken skulle det vestafrikanske landet på 1980-tallet utvinne sine oljeressurser sammen med Saga Petroleum. Oljeriggene ble i hovedsak produsert i Norge og finansiert gjennom lån Benin tok opp gjennom det statlige norske Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK).

Avtalene var del av den såkalte skipseksportkampanjen som skulle skaffe oppdrag til en presset norsk verftsindustri. Lånene ble slettet rundt årtusenskiftet, men fortsatt sitter Benin igjen med det FN mener kan bli til en miljøkatastrofe med store konsekvenser for fiskerike Guinea-bukta.



Når Bistandsaktuelt treffer Patrice Talon sammen med VG i et møterom på SAS-hotellet, ønsker VGs journalist å konfrontere presidenten med korrupsjonsanklagene.

– Jeg vet at du har avvist anklagene, men du ble rik i et land med høy korrupsjon, er dét mulig uten å ha vært involvert i noen som helst form for korrupsjon?

Talon humrer. Det virker som han har fått spørsmålet før.

– Det var ikke akkurat korrupsjonsanklager. Den forrige presidenten anklaget meg for å ha forsøkt å forgifte ham, så det handlet ikke om korrupsjon: Jeg jobbet i privat sektor, og hadde ingenting med offentlige innkjøp å gjøre på den tiden.

Presidenten påpeker at han nå «holder landets øverste stilling» og at livet som forretningsmann er et tilbakelagt stadie.

– Det er alltid en fare for interessekonflikter, men jeg har ingenting med bomullsindustrien å gjøre lenger og har overdratt alle forretningsinteressene til mine barn og tidligere forretningspartnere. Det kan selvfølgelig hevdes at det også finnes en interessekonflikt i forhold til mine barn, men jeg har forsikret meg om at det ikke er noen offentlige transaksjoner involvert i driften. Bomullssektoren i Benin er helprivatisert.

 

– Full av forhåpninger

Talon fremholder at Benin og nabolandene har «en sterk tradisjon for demokrati og frie rettferdige valg».

– I Benin har vi hatt det slik de siste tredve årene. Denne friheten må selvfølgelig voktes og vi må bekjempe korrupsjonen og arbeide for reformer. Det er et krevende arbeid, men vi forsøker å holde folk ansvarlige for sine handlinger.

Overfor Bistandsaktuelt bekrefter presidenten at han håper den ferske bistandssavtalen med Norge skal være starten på et nytt samarbeid om å videreutvikle landets oljesektor.

– Selvfølgelig. Norge er en stor oljenasjon, og jeg er helt sikker på at vi vil kunne dra nytte av den ekspertisen Norge har: Det kan hende vi får finansiell støtte, eller annen viktig støtte. Avtalen er et steg i riktig retning. Jeg er full av forhåpninger.

Norge øker nå antall bistandsland, men intensjonsavtalen – et Memorandum of Understanding – konkretiserer ikke hva slags type bistand Norge skal yte. Benins myndigheter har søkt om opptak i Olje for utvikling (OfU), men som Bistandsaktuelt tidligere har skrevet, ble en beslutning om «kartlegging av et OfU-partnerskap med Benin» utsatt da saken skulle behandles på styringsgruppemøtet i OfU i september.

«Saken kommer trolig opp igjen på møtet i styringsgruppa i desember», heter det i en epost fra departementets kommunikasjonsavdeling til Bistandsaktuelt.

 

– Våre norske venner

Et eventuelt OfU-samarbeid vil ikke direkte være knyttet til opprydding av de norskbygde plattformene, men ifølge Bistandsaktuelts kilder er det ikke unaturlig å tenke seg at det vil være overlappende temaer i et norsk-beninsk oljesamarbeid. Blant annet kan oljevernberedskap bli viktig om landets myndigheter, gjennom norsk ekspertise, skal få mer og bedre kunnskap om en bærekraftig oljesektor.

– Jeg er veldig glad for denne avtalen. Jeg håper det bidrar til at våre land skal bli enda bedre kjent, og at Norge kan ledsage oss i utviklingsarbeidet vi har foran oss. Det vil også gjøre det mulig for norske investorer å bli bedre kjent med Benin. Vi forventer oss mye av dette samarbeidet, sa Patrice Talon før hans utenriksminister Aurelien Agbenonci og utviklingsminister Nikolai Astrup undertegnet intensjonsavtalen i regjeringens representasjonsbolig onsdag.

– Fire oljeplattformer, bygget i Norge for 40 år siden står fortsatt og ruster utenfor Cotonou. Mener du Norge har et moralsk ansvar for å rydde opp på Seme-feltet, og betyr denne avtalen at det nå blir et nytt oljesamarbeid mellom Norge og Benin?

– Spørsmålet inneholder nesten svaret, svarer Talon men påpeker raskt at Norge ikke har noe «spesielt ansvar» for de rustne plattformene.

– Men dette er selvfølgelig et problem, en fare for hele kysten. Vi ser på Norge som en venn og vet at Norge er opptatt av miljøspørsmål. Så vi er ganske sikre på at vi vil få hjelp av våre norske venner til å løse risikoen som ligger der.

 

– Ingen raske løsninger

Både statsminister Erna Solberg og Statssekretær i UD Jens Frølich Holte, har avvist at Norge har et juridisk ansvar for de rustne plattformene. Solberg påpekte onsdag at den ferske avtalen mellom Norge og Benin «ikke først og fremst er knyttet til olje», men til kapasitetsbygging, kompetanseoverføring og bistandssamarbeid.

Talon forklarer at Benin har jobbet tett med ulike «miljørganisasjoner og Verdensbanken» for å finne en løsning for miljøtrusselen fra Sémé-feltet, og løfter frem et spørsmål han selv har svaret på:

– Man kan lure på hvorfor vi henvender oss til Norge for å få hjelp. Når man har et vennskap, må det kunne bestå gjennom gode og vonde dager. Partnerskapet med Norge startet da disse oljeinstallasjonene kom på plass utenfor kysten vår, men selv om det endte med en slags krise, nøt begge land godt av det økonomiske partnerskapet som den gang fant sted. Når vi nå ser konsekvensene, tenker jeg at våre to land må komme sammen for å løse problemet.

– Du er her for å snakke om næringslivsinvesteringer. Saga Petroleum ble kastet ut av Benin. Hvorfor skal norske selskaper tenke at det er trygt å investere i Benin nå?

– Benin og Norge har en krevende fortid. Det endte i konflikt, men det er over 20 år siden. Som du vet, afrikanske land endrer seg fort og det som skjedde for 20 år siden kan ikke sammenstilles med situasjonen i dag. Benin har endret seg enormt på disse årene. Vi tar nå store utviklingssteg, raskt.

 

Når man har et vennskap, må det kunne bestå gjennom gode og vonde dager

Patrice Talon, Benins president.

Saga Petroleums Benin-eventyr:

Benin ligger mellom oljegiganten Nigeria og Togo. Den tidligere franske kolonien ble bygget på restene av kongedømmet Dahomey. Et stabilt og mektig rike fra midten av 1600-tallet, helt til Frankrike tok makten i 1872. Etter nær hundre år med kolonistyre fikk befolkningen sin uavhengighet høsten 1960.

Det skulle ikke ta mange år før et norsk ekspansjonsvillig oljeselskap var på plass.

For etter et tiår med optimisme på norsk sokkel – beskrevet i dramaserien «Lykkeland» som vises på NRK denne høsten – starter Saga Petroleum dialogen med Benins myndigheter om å utvinne olje i 1974. Amerikanske Union Oil hadde påvist Sèmè-feltet bare 10 nautiske mil utenfor Cotonou i 1968 og ti år senere var det klart at det privateide oljeselskapet ønsket å utvikle feltet i samarbeid med Kværner. Saga Petroleum ble det første norske oljeselskapet utenfor norsk sokkel – med et engasjement som også skulle gagne en presset norsk verftsindustri.

På slutten av syttitallet var det behov for å fylle ordrebøkene ved norske verft, og Saga Petroleum og Benins myndigheter inngikk avtale gjennom det norske Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK). Forutsetningen i avtalen var at minst 70 prosent av varer og tjenester i forbindelse med Sèmè-utbyggingen måtte komme fra norske selskaper. I tiden før Saga Petroleums utsendte landet i Cotonou hadde det bredt seg en uro blant verftsarbeidere langs norskekysten. Oljeprissjokket i 1973 førte til at verdens samlede ordrereserve ble redusert med 90 prosent fra 1974 til 1979, og i hjørnesteinsbedrifter langs hele norskekysten rammet «verftskrisen» enkeltmennesker, familier i små norske samfunn. Noe måtte gjøres.

Skipseksportkampanjen er den blitt kalt, og er utskjelt i ettertid. I 1975 ble det klart at mange verft ikke ville ha oppdrag fra året etter. For å motvirke krisen bestemte norske myndigheter seg for å lete opp prosjekter i utviklingsland og tilby gunstige lånebetingelser mot at landene kjøpte skip fra norske verft. Tilblivelsen av oljeriggene som fortsatt står og ruster utenfor Cotonou kom til på samme måte, og bidro til at norske arbeidsplasser kunne bevares.

Ifølge en artikkel i Norges handels- og sjøfartstidende (NHST) fra mars 1982, bidro 200-millioners kontrakten A/S Stord Verft inngikk for å bygge «den første jack-up riggen» for Saga Petroleum Benin A/S, til et forbedret årsregnskap for Kværner. I tillegg ville verftet «etter sommerferien ha oppdrag til å sysselsette alle sine 1600 ansatte etter at en del av styrken har vært permittert». Ifølge samme avis så ledelsen i Saga Petroleum på Benin-kontrakten som en «mulighet sendt fra himmelen for å kunne få vise hva selskapet var i stand til å utrette».

Utbyggingen i Benin krevde, i tillegg til en oppjekkbar rigg, to mindre brønnhodeplattformer, en produksjonsplattform, rørledning for ferdig separert olje inn til kysten, to lagertanker, samt en transportledning ut til en lastebøye for tankskip.

Men det var ikke bare Saga/Kværner og deres underleverandører som nøt godt av GIEK-avtalene. Ifølge NHST opererte rederiet Wilh. Wilhelmsen to supply-båter på oppdrag fra Benins myndigheter. Båtene seilte under norsk flagg og med norsk besetning. Også de bygget i Norge: «Tender Benin» ved et verksted i Flekkefjord, «Tender Behanzin» ved et båtbyggeri på Mørekysten. Før en eneste dråpe var pumpet opp hadde Benin milliongjeld.

Det var investert rundt 900 millioner kroner, men operasjonen viste seg vanskeligere enn forventet. Dét førte til mindre inntjening og regjeringskontorene i Cotonou så færre oljepenger enn håpet. Etter tre års utvinning av feltet avbrøt Benins myndigheter driftskontrakten med Saga Petroleum i 1985 og ga operatøransvaret til et annet selskap, før Benin selv tok over driften frem til 1988. Da kom det amerikansk oljeselskap inn og drev feltet frem til 1993. Benins myndigheter sto igjen ansvarlig for driften frem til nedstengning i 1998. Benins gjeld til Norge ble slettet i år 2000, men fortsatt sitter Benin igjen med en miljøbombe ingen vil ta ansvar for. Både Framtiden i Våre hender og Bellona har uttalt seg svært kritisk om det norsk olje-eventyret, og FN Miljøs (UNEP) eksperter konkluderer i en fersk studie med at de gamle plattformene utgjør en direkte trussel mot økosystemet – og menneskene som bor langs kysten i Guinea-bukten.

Det finnes ulike oppryddingsalternativer, men prislappen for å rydde helt opp – destruere plattformene på land og stenge brønnene på feltet – er anslått til 200 millioner dollar. Norske myndigheter har gjennom en årrekke avslått en Benins henvendelser om å bistå. Det kan kanskje endre seg når Benin nå er inkludert i den norske bistandsporteføljen.

Da Ine Eriksen Søreide møtte president Patrice Talon under NABA-konferansen denne uka, uttrykte utenriksministeren at hun er imponert over det Benin har utrettet de siste årene.

Fakta om Benin:

  •  Republikken har om lag 10 millioner innbyggere, og regnes som et relativt velfungerende demokrati.
  • Porto Novo er hovedstad, men den kommersielle hovedstaden, som blant annet huser presidentens kontor og en rekke regjeringskontorer, er Cotonou.
  • Benin har en svært lav score på UNDPs levekårsindeks (nummer 163 av 189 land), men har beveget seg oppover noen plasser de siste årene.
  • Uformell sektor preger Benins økonomi. Den står for om lag 65 prosent av totaløkonomien og opp mot 90 prosent av arbeidsstyrken. Jordbruk bidrar til 1/3 av BNP, og sysselsetter 70 prosent av arbeidsstyrken.

Kilder: UNDP, CIA World Factbook og Verdensbanken

Publisert: 09.11.2018 10.59.07 Sist oppdatert: 09.11.2018 10.59.09