Norsk 17. mai-feiring i Lusaka på 1990-tallet. Anna Tresse (i rosa kjole) tilbragte store deler av oppveksten som diplomatbarn i Zambia og Nepal. Hun er et typisk "tredje-kultur-barn".

Foto: Privat

«Third Culture Kids»: Fra ingensteds og overalt

Tilpasningsdyktig, tolerant og rik på kultur. Eller fremmedgjort, rotløs og identitetsforvirret? Hva skjer med barn av bistandsarbeidere, diplomater, misjonærer og andre som jobber ute i lengre perioder?

Av Nina Bull Jørgensen Sist oppdatert: 06.05.2018 07.58.08

– Selv om vi lekte med lokale barn og lærte oss swahili, følte vi oss aldri hundre prosent hjemme. Tilbake i Norge som 17-åring, ble jeg en slags innvandrer her også – en innvandrer i egen kultur, sier Svein Olaf Evjen Olsen som tilbragte tretten år som bistandsbarn på landsbygda i Tanzania.  

 – Jeg bodde fem år i Zambia og fire år i Nepal. Jeg visste i teorien at Norge og Oslo var mitt «hjem», men emosjonelt følte jeg ikke den tilhørigheten i oppveksten. Det jobber jeg med fremdeles, ti år etter at jeg flyttet tilbake, sier diplomatdatteren Anna Tresse (26).  

 – Jeg er norsk, sier Lill Salole (41) kjapt. Så nøler hun. 

– Det er kortversjonen. Spør du meg hvor jeg kommer fra, svarer jeg gjerne utfra dagsform, tilgjengelig tid og hvor interessert du virker. Langversjonen er vanskeligere...  

Lill Salole ble født i England med norsk mor og maltesisk-etiopisk-somalisk-italiensk far. Faren var antropolog og jobbet i mange år for Oxfam og Redd Barna, forteller hun. 

– Før fylte atten hadde jeg bodd i England, Italia, Etiopia, Zimbabwe og Nederland.  

 

Barna med på lasset 

Svein Olaf, Anna og Lill er såkalte «Third Culture Kids» (TCKs) – definert ved at man på har bodd store deler av oppveksten i andre land enn foreldrenes opprinnelsesland – andre land enn det du har statsborgerskap i.

TCKs vil typisk være barn av bistandsarbeidere, misjonærer, diplomater, eller forretningsfolk som i lengre perioder har valgt å jobbe og bo i utlandet, med barna med på lasset. 

Begrepet TCK ble lansert på 1950-tallet av forskerne John og  Ruth Useem. De beskrev en ny kulturell gruppe som hverken føler tilhørighet til hjemlandets- eller vertslandets kultur. De deler snarere en egen kultur, livsstil og normer med andre barn i samme situasjon, fra alle hjørner av verden.  
 

Fremmedgjort og rotløs 

Tv-serien «Liberty», som vises på NRK i disse dager, har aktualisert begrepet. Tenåringen Christian vokser opp i et bistandsmiljø i Tanzania på 80-tallet. Han får lokale venner og prøver å bli mest mulig «afrikansk», samtidig som han går på en internasjonal skole. Han føler seg rastløs, rotløs og søkende. Å bli sendt hjem til Danmark oppleves som en katastrofe.

Les mer: Ny tv-serie levner bistandsbransjen liten ære

– Jeg kjenner meg igjen i mye fra «Liberty». Jeg var fem år da jeg kom til Tanzania og seks da jeg ble sendt på internatskole. Jeg byttet skole ni ganger på elleve år, forteller Svein Olsen.  

Han opplevde at mange av de unge manglet moralske kompass og en kultur å speile seg. De manglet trygge voksenpersoner, og vennerelasjonene var flyktige.  

– Den største utfordringen for meg var en følelse av fremmedgjorthet, følelsen av å være utenfor uansett hvor jeg var. Jeg ble etterhvert en person det var vanskelig å komme inn på. Jeg har i voksen alder gått i terapi for å våge å gå inn i langsiktige relasjoner, forteller Olsen videre.

– Jeg har også brukt mye tid på å søke innover for å ikke bli fremmedgjort overfor meg selv, finne min egen identitet.

Ingen «barndomsvenninne» 

Anna Tresse kjenner seg igjen i mye av det Svein Olsen beskriver. 

– Jeg gikk på internasjonale skoler og hadde venner fra alle kontinenter. Men det var bare midlertidige vennskap, sjelden mer enn ett år av gangen. Jeg har ingen ordentlig «barndomsvenninne», sier 26-åringen.

Hun syns det er vanskelig å se livet som en helhet og sliter fortsatt med en følelse av å være «oppsplittet». 

 – Det er på en måte vanntette skott mellom årene. Jeg har ingen venner som kjenner til alle de ulike delene av livet mitt på forskjellige steder. Det er det bare familien som gjør. Jeg merker at jeg har behov for forankring og tilhørighet, men kjenner samtidig at det er litt sårt. Det er vanskelig å stole på at relasjoner varer, for all erfaring tilsier det motsatte.

Tresse understreker likevel at hun har hatt en god oppvekst. Mens Svein Olsen tilbragte store deler av oppveksten på internatskole uten nær voksenkontakt, har Anna Tresse hatt en trygg base i familien. Hun bodde i alle år sammen med begge foreldrene sine og to søsken, og sier hun har et nært forhold til alle.

– Akkurat det har vært utrolig viktig for meg, poengterer hun. 

Anna Tresse bodde fem år i Zambia. Her mater hun geiten "Brage" i familiens hage i Lusaka. Tresse sier at hun alltid har savnet en "barndomsvenninne", en som har kjent henne hele livet. 

Foto: Privat

Interkulturell kompetanse 

Lill Salole har også brukt mye tid på søken etter egen identitet. Og hun har tatt egne erfaringer med inn i det profesjonelle livet.

Salole har en master i psykologi. Hun har skrevet flere bøker om krysskulturell oppvekst, identitet og tilhørighet. Og hun holder kurs og foredrag for foreldre og barn, både de som skal reise ut og de som kommer tilbake.

Det er viktig å også fokusere på de positive sidene ved å være «Third Culture Kid», mener hun.  

– Det er fantastisk å ha venner og familie i mange land og verdensdeler. Du lærer at det ikke bare fins én måte å leve på. Du blir enormt tilpasningsdyktig. Og du er ikke redd for endring, fordi endring er det eneste naturlige og permanente i livet, sier Salole. 

Hun fremhever videre at tredje-kultur-barn ofte er språkmektige og gode diplomater. 

– Interkulturell kompetanse er gull verdt. Det handler ikke bare om å kunne flere språk, men også om å være god på non-verbal kommunikasjon. Det er interessant å se hvordan TCKs endrer kroppsspråk, rytme og stil avhengig av hvilket språk de snakker og hvilken kultur de er i – og det er jo en kjempeferdighet!  

Samtidig har de positive sidene en negativ slagside, som det er viktig å være bevisste på, mener Salole og viser blant annet til sin masteroppgave der hun dybdeintervjuet en rekke unge voksne «TCKs».

– Mange av dem opplevde identitetsforvirring og forventningsdilemmaer med ulike krav fra foreldre, venner og samfunnet ellers. Mange snakket om brudd, sorg, lengsel og følelsen av å være annerledes uansett hvor du er.  

 

Å komme «hjem»

Kultursjokket kan ofte være større når du vender tilbake enn når du reiser ut, understreker Salole. «Å komme hjem» er ikke alltid å komme HJEM.  

– For noen går det greit, men for mange blir hjemkomsten et kultursjokk som vedvarer. Man har sosiale og kulturelle hull. Og du er mindre forberedt på dette enn når du reiser ut, der alle rundt deg er oppmerksomme på at det er en overgang. 

Når du reiser ut ser du gjerne annerledes ut enn lokalbefolkningen. Du har en «kulturell tabbekvote», forklarer Salole. Når du reiser hjem ser du gjerne lik ut som alle andre, men du er ikke lik inni deg. Og tabbekvoten mye mindre. 

– Etter at jeg kom til Norge gjorde jeg mange kulturelle feilsteg. Det var kulturelle referanser som hadde gått meg hus forbi og jeg misforsto mye. Det var en kjip følelse, forteller Salole.

Snakket dårlig norsk

Svein Olsen, som nå er 62 år gammel, husker fremdeles hvordan det var å komme tilbake til Norge som 18-åring – med blondt hår og blå øyne.

– «Lange underbukser»? Jeg hadde ikke peiling på hva folk snakket om. Jeg skjønte ingen av de kulturelle kodene. «Er du fra Jugoslavia? Eller USA eller noe?» spurte folk, fordi jeg snakket så dårlig norsk. 

Lill Salole og Anna Tresse kunne begge snakke godt norsk da de kom til Norge som 17-18-åringer. Foreldrene hadde vært bevisste på å snakke norsk i hjemmet og sørge for jevnlig norskundervisning, men det var likevel noe som manglet.  

– Selv om jeg snakket språket flytende, så manglet jeg referanser og dybdeforståelse. Det kan jeg kjenne på den dag i dag, sier Salole.
 
– Og jeg har fortsatt problemer med uttale på ord som bønner og bønder. Jeg skjønner aldri helt hvor trykket skal ligge, sier Anna Tresse. – Skal jeg si «ugler i mosen», blir det alltid feil. Ugler i potemosen, liksom, ler hun.


Bortskjemt eller 
sosialt bevisst? 

– Mange av tredje-kultur-barna vokser opp med svømmebasseng, tjenere, sjåfør og kokk... Er det en fare for at de utvikler en arrogant herrementalitet? 

– Ikke nødvendigvis. Det er selvfølgelig alltid en fare, hvis du ikke får et korrektiv. Men jeg tror heller jeg og andre TCKs spør seg: «Hvorfor lever jeg slik, mens andre bor på gata...?»  

– Du ser ofte at TCKs selv ender med å jobbe med bistand, diplomati, menneskerettigheter eller annet sosialt arbeid, fordi deres erfaringer har vekket et engasjement mot urettferdighet, undertrykkelse og nød, svarer Lill Salole.
 
Anna Tresse er et godt eksempel på nettopp det...  

– I de utviklingslandene vi bodde kjente jeg ofte på en slags skyldfølelse, fordi jeg hadde en ekstremt privilegert oppvekst i forhold til de rundt meg. Jeg ble veldig bevisst uholdbare forskjeller og vil nok alltid ha et indre driv til å «gjøre opp for meg», om man kan si det sånn.
 
Tilbake i Norge meldte Tresse seg inn i Sosialistisk Ungdom, tok internasjonale studier på UiO, og har allerede i sin unge alder rukket å jobbe for Flyktninghjelpen, Røde Kors og UN Women i Malawi. For tiden er hun byrådssekretær for SVs oppvekstbyråd, dypt engasjert i utfordringer i Oslo-skolen.

– Mange TCKs har en tendens til å si «problemene i Norge er så små og irrelevante». Men jeg kjøper ikke den. Alle problemer er relative. Enten du bor på Holmlia eller i Lusaka så er kampen din like viktig. Og jeg tenker at det er ekstremt viktig å engasjere seg lokalt uansett hvor du bor, understreker Tresse.

 

Tok egne barn med ut igjen 

Også Svein Olsen havnet i samme bransje som sine foreldre, med en lang karriere i Norad og Norsk Folkehjelp. «Det var ikke helt meningen, men bare ble sånn», sier han og innrømmer at han på tross av traumene fra oppveksten endte med å ta sine egne to barn med ut i verden – igjen til Tanzania.  

– Men vi gjorde det annerledes enn mine foreldre. Det var en betingelse at barna kunne bo hjemme og gå på dagskole, ikke internat som jeg. Jeg har vært veldig opptatt av å være med på hver eneste av deres aktiviteter, og også at de skulle ha forankring et sted, i én kultur. Å ha ett sted som føles «hjemme» er viktig og verdifullt i møte med andre kulturer. 

Det var også en av grunnene til at Olsen og samboeren valgte å dra tilbake til Norge da barna var seks og åtte år gamle.

– Bistandsorganisasjoner som sender ut barnefamilier bør være mer bevisste på TCK-problematikken og tilrettelegge for at foreldreansvaret kan forvaltes. Veldig ofte reiser familier ut uten å vite hva de utsetter barna for, sier han. 

 

Egen karriere eller barnas beste? 

– Hva bør en ambisiøs diplomat, en bistandsarbeider som vil ut å redde verden, eller en misjonær som føler seg kallet velge? Egen karriere eller barnets beste?  

– Det er vanskelig å vite sånn generelt hva som er barnas beste. Og det kan også være bra for barna at foreldre følger sitt kall eller sine ambisjonener, at de ikke gir opp drømmene sine, svarer Lill Salole.

– Men om man velger dette livet bør man støtte barna godt i overgangene. Man må være bevisste og lydhøre overfor barnas reaksjoner. Og det er viktig at barna blir involvert i flytteprosessen gjennom åpne samtaler, understreker hun.

Barn er forskjellige. Og noen er mer sårbare overfor flytting enn andre, poengterer hun videre. 

– Antallet flyttinger i løpet av en oppvekst spiller inn. Det har betydning om du har etnisk blandet bakgrunn eller begge foreldre fra én kultur.  Og alder har også mye å si. For eksempel er før-puberteten og puberteten en sårbar periode, der det kan være ekstra vanskelig å reise fra venner og komme til et nytt sted.

Foreldre må være forberedt på å håndtere barnas reaksjoner, og spesielt være bevisst utfordringene ved retur.  Man bør sørge for at de har noen klare tilknytningspunkter i språk, mennesker og plasser. Og du må kunne romme at barna vil ha en annen tilhørighet enn deg. Dette er noen av rådene Salole har til tredje-kultur-barnas foreldre.

– For min egen del er jeg glad for oppveksten min. Du får så mye, så det er vanskelig å anbefale andre å ikke gjøre det, avslutter norsk-maltesisk-etiopisk-somalisk-italienske Lill Salole, eller bare «norske Lill» om du vil...

Les mer: 

Anna Tresse og hennes to søsken da de bodde i Lusaka på slutten av 90-tallet. Under oppveksten bodde de til sammen ni år i Zambia og Nepal, og syns det var vanskelig å kalle Norge for "hjem". En følelse av å ikke høre hjemme noe sted er vanlig blant "Third Culture Kids". 

Foto: Privat




Den største utfordringen for meg var en følelse av fremmedgjorthet, følelsen av å være utenfor uansett hvor jeg var.

Svein Olaf Evjen Olsen
sommer 2012

Svein Olaf Evjen Olsen

Foto: Privat

Anna Tresse

Foto: Privat

Lill Salole

Foto: Nina Bull Jørgensen
Publisert: 06.05.2018 07.58.06 Sist oppdatert: 06.05.2018 07.58.08