Før Ole Solvang takket ja til ny lederjobb i Flyktninghjelpen hadde han noen av verdens mest kriserammede steder som arbeidsplass. Foto: Espen Røst

Alvdølen som har sett diktatorenes overgrep

Han har så vidt unngått å bli bombet i Syria og han har dokumentert brudd på menneskerettighetene i en rekke land. Kona ble han sammen med etter en vill biljakt i Sør-Ossetia. Selv kaller Ole Estein Solvang seg en «traust nordøsterdøl». Nå skal han være med på å lede Flyktninghjelpen.

Av Tor Aksel Bolle Sist oppdatert: 26.03.2018 13.50.51

Ekteparet Ole Solvang og Anna Neistat var også hovedpersoner i Netflix-serien "E-Team" som handlet om livet deres og arbeidet i Human Rights Watch. (Skjermdump fra youtube.) Se intervjuet på youtube her.

 

 

– Jeg tenkte «fanken heller, det er nå eller aldri». Og så ga jeg henne et kyss. Veldig ulikt meg det der, altså. Må jo ha vært adrenalinet som fortsatt var i kroppen. He he.

Ole Solvang sitter ved morens kjøkkenbord i Ullevålsveien. Slank og gutteaktig, med et kjapt smil som aldri er langt unna. Det eneste tegnet på at Solvang snart bikker 40 er et stenk av grått i det mørke håret. Det nye fjeset i Flyktninghjelpens ledergruppe – før jul startet han som sjef for organisasjonens avdeling for partnerskap og policy – byr på te.

Han forteller om hvordan han og hun som nå er kona hans – russiske Anya Neistat – ble et par.

Og det er litt av en historie: De to var på jobb for menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch (HRW) i Georgia. Med Solvang bak rattet og Neistat som kartleser gikk det galt: de krysset inn i det opprørskontrollerte Sør-Ossetia. Her ble de arrestert av sør-ossetiske styrker og tatt med til en politistasjon. De ble beskyldt for å være spioner. Truet av fulle soldater. Til og med innenriksministeren i Sør-Ossetia fant det nødvendig å komme innom for å gi dem kjeft.

– Vi visste at folk var blitt torturert i kjelleren på akkurat den politistasjonen, så vi ville absolutt ikke ned dit. Situasjonen var ganske guffen, sier Solvang.

Etter en del fram og tilbake ble de sluppet fri. Neste morgen kjørte de mot Georgia, men underveis møtte de en bil med væpnede opprørere som signaliserte at de skulle stoppe. Istedenfor å stoppe valgte Solvang å «gi bånn fjøl». Han så i speilet at bilen snudde og tok opp jakten. Ved en avkjørsel svingte han brått av veien og skrudde av motoren. Like etter raste bilen med opprørerne forbi. Solvang og Neistat kom seg tilbake til sikkerhet på den georgiske siden. Og det var altså i etterkant av denne opplevelsen den vanligvis så sindige alvdølen tok sjansen på å kysse sin framtidige kone, en dame han knapt kjente.

 

 

Habil tangentmann

Men la oss spole tilbake noen tiår og forflytte oss til Alvdal.

Lenge før Ole Solvang – Ole Estein for de som kjenner han godt – råkjørte på veiene i Sør-Ossetia, var det nemlig i Alvdal han vokste opp. Nærmere bestemt på Søberg gård. Sønn av Liv og Arild. Bror til Maren, som driver gården i dag. En barndomsvenn beskriver han som en «Solan Gundersen-type»: Uredd, full av energi og pågangsmot. Her bør det kanskje påpekes at Aukrust-figuren Solan Gundersen også er kjent for å være en type med lav moral, en kar som flere ganger er blitt kastet ut fra Theatercafeen og som stadig skofter jobben på Rustadsaga etter sene kvelder med mye konjakk

Men det er ting som tyder på at unge Solvang ikke delte Solans hang til utsvevende natteliv.

For vår mann gikk ut av Nord-Østerdal videregående med 19 seksere. På fritida spilte han i en serie med band allerede fra tidlig ungdomsalder og var blant annet en habil tangentmann i bandet «High Five» (Sjanger: dansbar populærmusikk. Deres versjon av Dire Strait sin klassiker Walk of Life var særlig populær på lokale dansetilstelninger).

– Jeg hadde en fantastisk oppvekst i Alvdal. Kunne ikke vært bedre. Trygt og godt.

– Men likevel kunne du knapt vente med å komme deg ut verden?

– Nja, jeg hadde en slags utferdstrang da. Mora mi jobba som engelsklærer for Fredskorpset i Botswana. Vi besøkte henne der nede noen ganger og det var spennende. Vi reiste en del ellers også. Så det kom kanskje derfra. 

 

Gikk på etterretningsskole

Etter oppveksten i Avdal ble det studier i Oslo; forberedende og statsvitenskap. Da han skulle avtjene verneplikten ble han tatt opp ved det som dengang het Forsvarets Skole i Etterretnings- og Sikkerhetstjeneste. Blant de handplukkede aspirantene ble Solvang bestemann i sitt kull.

Men til tross for tilbud om jobb i Forsvaret valgte han videre studier. Solvang fikk Johan Jørgen Holsts stipend, et stipend som finansierer utvalgte studenters studier ved det prestisjetunge Colombia-universitet i New York.

–  Det var en stor overgang og ganske skummelt. Det var veldig mange flinke og selvsikre folk.

Du er jo også ganske flink?

–  Joda, men plutselig var jeg omgitt at folk som hadde veldig solide utdannelser fra alskens dyre privatskoler. Som hadde lest masse bøker jeg så vidt hadde hørt om. Jeg kjente litt på det.

Mens han studerte i New York begynte Solvang å jobbe som som ubetalt ekstrahjelp hos menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch. Ledelsen i HRW, en organisasjon som får 800-900 søkere på hver stilling, må ha sett noe i den unge nordmannen.

De sender ham til Usbekistan. Der jobber han i ett år.

Så blir han spurt om å bli sjef for en russisk rettshjelpsorganisasjon som HRW samarbeider med. 27 år gammel flytter til Moskva og får ansvar for 15 ansatte. Halvparten var russiske advokater som arbeidet med å saksøke den russiske staten for brudd på menneskerettighetene.  

– Jøje meg. Det høres ut som litt av en jobb for en nyutdannet, ung mann. Hvordan gikk det?

– Jeg kunne jo helt sikkert gjort mye annerledes og bedre. Men vi fikk til mye også. Jeg sitter fortsatt i organisasjonens styre. Per i dag har den vunnet over 200 saker mot den russiske staten.

 

Med i Netflix-film

Etter et par år vender Solvang tilbake til New York og arbeider for Human Rights Watch. Han blir etter hvert sendt til Georgia – og det er altså der han treffer sin framtidige kone.

De blir kjærester og flytter sammen til New York. Hun er talefør, temperamentsfull og pågående. Han er mer innadvendt, analytisk og stort sett rolig «som skjæra på tunet». Hun elsker mat og litteratur. Han sovner av romaner og spiser gjerne corn flakes til lunsj uten å merke at melka er dårlig. Men de utfyller hverandre og jobber bra sammen. De neste årene er paret en del av HRWs kriseteam, de reiser verden rundt for å dokumentere brudd på menneskerettighetene: Georgia, Sri Lanka, Syria, og så videre.

I dokumentar-filmen «E-team», som ligger på Netflix, er paret sentrale. Filmskaperne følger dem på jobb i Syria. Solvang og Neistat drar til områder som utenlandske journalister og hjelpeorganisasjoner for lengst har forlatt. Faren for kidnapping, å bli skutt eller bombet er der hele tiden. Mens de intervjuer en familie i et hus, blir nabohuset jevnet med jorda av en bombe. I filmen ser vi de to diskutere Anyas graviditet mens de kjører rundt i Syria, i en annen scene kommer de tilfeldigvis på at de faktisk har bryllupsdag.

– For de fleste ville det være galskap å reise rundt i Syria, Anya var til og med gravid. Hvorfor var dere villig til å ta den risikoen?

–  Dette var ganske tidlig i konflikten, og vi mente jo at det var utrolig viktig å dokumentere overgrepene. Få fakta på bordet slik at verden vet hva som skjer. Målet er selvsagt at de som står bak blir holdt ansvarlige, slik at det blir færre overgrep mot sivile.

 

Ole Solvang og kona Anya Neistat har dokumentert menneskerettighetsbrudd i en rekke land. Her er de to på jobb i Syria. Bildet er fra dokumentarfilmen E-team, som kan sees på Netflix.

Paris, London, Oslo

Familien Solvang bor i nå i treroms leilighet sør i Paris. Ekteparet har bodd der siden 2010. Familien har vokst raskt de siste årene: de har barn på 4 år, 2 år og ni måneder, i tillegg har kona Anya en sønn fra før.

– Tre små barn, kone med jobb i London, du jobber nå for Flyktninghjelpen med hovedkontor i Oslo. Ser du i det hele tatt barna dine?

– Jada, men det er jo hektisk. Det hjelper at Anna også er i en lignende situasjon. Vi må begge jenke oss og prøver å få det til slik at en av oss alltid er hjemme. Det gjør jo at vi ser litt mindre til hverandre da.

Men hva slags språk snakker barna egentlig? Russisk? Norsk? Engelsk? Fransk? Esperanto?

– Anya snakker russisk med dem, jeg snakker alvdøl med dem, storebroren snakker engelsk med dem – og vi lever i Frankrike. Foreløpig ser det ut til å gå bra, Ari på fire svarer på det språket han blir snakket til på. Det er mulig de blir totalt forvirra og vi må endre opplegg. He he.

Nå er du blitt sjef, går på møter og sitter mesteparten av dagen på kontor. Er det ikke kjedelig sammenlignet med jobben du hadde før? 

–  Nei! Det er veldig spennende og lærerikt. Da jeg nå byttet jobb var det ikke tilfeldig at det ble Flyktninghjelpen. Det er en veldig proff organisasjon. Til syvende og sist så er det viktigste for meg, hvor enn jeg måtte jobbe, at jeg føler at jeg er med på å gjøre en forskjell ute i den virkelige verden. Det er veldig viktig å ha dette klart for seg, spesielt når man jobber på et hovedkontor der vi ikke er i daglig kontakt med de som trenger vår hjelp. Det er alltid en risiko for at man blir begravd i prosesser og abstrakte diskusjoner.

 

Et eldre par i Syria

– Du var i mange år en slags reisende dokumentarist av overgrep og faenskap. Bærer du det med deg?

– Man kan ikke ta alt innover seg, da blir det umulig å gjøre jobben. Men man er jo også et medmenneske. Det er noen episoder og mennesker som biter seg fast. Jeg vet ikke hvorfor det er akkurat de situasjonene, men sånn er det. Vi møtte for eksempel et eldre par i Syria. Sønnen deres var aktiv i protestene mot president Assad. En dag kom det væpnede menn hjem til dem og tok han med seg. Foreldrene fant han drept på søppelfyllinga 50 meter fra huset. De fortalte det til oss, og prøvde å være sterke. Men sorgen var bare for sterk for dem, de brøt helt sammen. Han var deres eneste barn. Jeg glemmer det ikke. 

Ole Estein ­Solvang

  • Alder: 39 år
  • Ny sjef for Flykninghjelpens avdeling for partnerskap og policy.
  • Har tidligere jobbet mange år i Human Rights Watch sitt kriseteam.
  • Var en av hovedpersonene i Netflix-dokumentaren «E-team».

https://www.youtube.com/watch?v=sQBvnBdNgJ8

Vi møtte et eldre par. Sønnen deres var aktiv i protestene mot Assad. En dag kom det væpnede menn hjem til dem...

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 26.03.2018 13.50.50 Sist oppdatert: 26.03.2018 13.50.51

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.