– Olje fyrer opp under politiske spenninger i Guyana

Et knapt flertall i parlamentet skiller bitre politiske fiender i det som om kort tid blir verdens nyeste oljestat, Guyana. Kampen om hvem som skal forvalte landets nye oljepenger om to år er i gang. Sivilsamfunnet - som får norsk støtte - jobber for å forene det etnisk delte landet.

Av Jan Speed / Guyana Sist oppdatert: 12.11.2018 09.30.37

Landet i det nordøstlige Sør-Amerika var lenge mest kjent for sukker. Om to år pumpes den første oljen fra brønnene utenfor kysten.

Som et ledd i norsk klimasamarbeid med landet, har Norge allerede begynt å støtte landets sivilsamfunnsorganisasjoner. Norge finansierer også FN Miljø (UNEP), som bistår landet med å utarbeide en grønn utviklingsplan. Trolig vil norsk bistand komme til å støtte grønn energi i landet på et senere tidspunkt. 

I forkant av det kommende parlamentsvalget om to år vil sivilsamfunnsorganisasjonene heve folks politiske engasjement og bevissthet. Og denne uken er det valg til lokale kommunestyrer. Håpet er at vanlige folks ønsker skal bli hørt og prioritert, uavhengig av hvilket politisk parti som har makten framover.

– Vi forsøker å få unge mennesker til å delta i den offentlige samtalen om olje- og gassutvinning – både om miljøet og hvordan de vil at oljepengene skal brukes, sier Gomin Camacho, koordinator for Guyana Environment Initiative. Organisasjonen ble opprinnelige startet av studenter for å bidra til økt miljøbevissthet og fremme resirkulering.

Sivilsamfunnet i Guyana er ikke spesielt sterk. Ulike organisasjoner har derfor gått sammen om et initiativ for å fremme politisk diskusjon på steder der vanlige folk samles. Initiativet har fått navnet Policy Forum. 

 

Splittelse og rivalisering

Guyana ble etablert som nederlandsk og senere britisk sukkerkoloni med afrikanske slaver. Da slaveriet ble avskaffet i 1838, gikk plantasje-eierne over til å importere fattige kontraktsarbeidere - først fra Portugal og senere fra India. Afroguyanere og indoguyanere utgjør flertallet av befolkning som bor langs kysten, mens urfolk bor i skogen og savannen i innlandet.

Selv om landets formelle navn er Den kollektive republikken Guyana er solidaritet ikke det som preger den politiske samtalen. Store etniske motsetninger preger landet og har i perioder ført til voldelige sammenstøt, politiske mord og undertrykkelse. Nedover kysten er det ofte en politistasjon mellom etnisk delte landsbyer.

Fra uavhengigheten i 1966 og fram til valgte i 1992 var Guyana i praksis et diktatur, uten fri presse og en statsstyrt økonomi.

 

Politisk kniving

Dagens regjerende sentrum-venstre-koalisjon består av A Partnership for National Unity (APNU) og Alliance for Change (AFC). Førstnevnte består av det store partiet People's National Congress og noen mindre partier. Regjeringen ledet av president David Granger har 33 av 65 plasser i parlamentet som huses i en gammel bygning fra kolonitiden.

Regjeringen sier de vil fremme mer nasjonalt samhold. Det er neppe målet til opposisjonen.

Opposisjonen ledet av People’s Progressive Party/ Civic (PPP/C) hadde regjeringsmakt i 20 år før de mistet makten ved valget i 2015.

Landet er politisk delt hovedsakelig langs etniske skiller: APNU støttes av afro-guyanere, AFC av folk av blandingsrase, mens PPP/C støttes av folk med indisk bakgrunn. Et ordtak som brukes blant indere er: «Stem på dine egne!».

Begge de to store partiene frir til de ni urfolksgruppene som utgjør ti prosent av befolkningen. Deres stemmer kan svinge valget.

 

Splid hemmer utvikling

– Guyana har aldri manglet naturressurser, men i flere ti år har vi vært på utviklingsbunnen i Latin-Amerika. Grunnen er politikken som preges av etnisk strid. De som sitter ved makten støttes bare av de med samme bakgrunn, sier menneskerettighetsaktivist Mike McCormack.

Folk stemmer på et parti, men det er partilederen som avgjør hvem i partiet som skal sitte i parlamentet, og han kan også fjerne folk som ikke er lojale.

– Det gjør at ingen av de folkevalgte er direkte ansvarlige overfor velgerne, sier McCormack.

Han mener konfrontasjon preger alt, og kompromisser betraktes som en svakhet.

Mens det holdes lokalvalg denne uken, skal det om to år holdes nyvalg til parlamentet. Det samme året begynner Guyana å pumpe olje opp fra oljefeltene 120 kilometer til havs.

– Fram mot valget vil konfrontasjonspolitikken bare bli verre. Politikerne vet at da har de oljepenger å bruke. Ingen viser kompromissvilje. Regjeringen utpeker folk til nøkkelstillinger, som for eksempel lederen for valgkommisjonen, ut fra lojalitet og ikke kompetanse. Og opposisjonslederen Bharrat Jagdeo undergraver regjeringen så godt han kan, sier McCormack.

Pressen i landet er livlig, men ikke alltid pålitelig. Nylig skrev den uavhengige avisen Stabroek Sunday: «Faktum er at i forhold til administrativ kapasitet er denne regjeringen trolig den minst kompetente dette landet har opplevd.»

Mens landet lever på gullinntekter og venter på oljepengene, sliter de tradisjonelle jordbruksindustriene: Ris og sukker.

 

Sukkerindustrien forfaller

Guyana ble grunnlagt på sukker. Etableringen av store plantasjer skulle gi kolonimaktenes store inntekter. Eksport av sukker og produksjon av verdenskjent rum, var i mange år det eneste Guyana var særlig kjent for. Det var før ekportavtalen med EU forfalt og prisene på sukker kollapset. Koblet til dette var statens vannstyring av industrien. Produksjon er lav og fabrikkene er nedslitt.

Fire store plantasjer til det statlige Guyana Sugar Corporation (GuySuCO) skal nå privatiseres. Håpet er at det vil hjelpe selskapet komme i pluss.

De karibiske landene Trinidad og Antigua har allerede sluttet med sukker. De fleste andre land i regionen sliter.

Men også dette har etniske og politiske sider. De fleste plantasjearbeidere er av indisk avstamning. De stemmer på opposisjonen og deres fagforeninger betraktes som fiendtlig mot dagens regjering.

 

Vil overvinne skillene

Det er mye usikkerhet blant vanlige folk om hva oljen vil bety for samfunnet. Dette kommer fram når sivilsamfunnsorganisasjoners Policy Forum holder møter

– Folk forventer flere jobber, bedre veier og en opprustning av statlige tjenester. Arbeidsløshet og hjerneflukt er store problemer. Unge mennesker håper at oljen vil gi dem muligheter her til lands og at de ikke trenger å dra til utlandet, sier Camacho.

– For egen del mener jeg at pengene må brukes til å investere mer i jordbruk og turisme – områder som er bærekraftig, sier miljøaktivisten.

Gjennom Policy Forum forsøker vi å overvinne skillene i samfunnet og finne det vi kan sammen enes om, forklarer McCormack.

– Vi ønsker gjennom åpne møter det kommende året å bygge konsensus om hva olje og gasspengene kan brukes til. Vi ønsker å legge fram en agenda som er relevant uansett hvem som vinner valget, sier han.

Det er i år 180 år siden slaveri ble avskaffet i Guyana

– Enhver objektiv vurdering av forholdene for dagens afroguyanere kommer ikke unna følelsen av fortvilelse og håpløshet som preger store deler av befolkningen. Dette styrkes av en følelse av å ha blitt fratatt økonomisk makt og en mangel på muligheter til å få det bedre, skrev David Hinds lederen for Working People’s Alliance i forbindelse med årets Frigjøringsdag.

Han påpeker at «brennende rasespørsmål har lenge plaget Guyana.»

– Det er spesielt viktig at den økte velferden fra olje og gass sektoren bidrar til nasjonal samhold og ikke forverrer de etniske spenningene, skriver Hinds.

Gomin Camacho, koordinator for Guyana Environment Initiative.  Foto: Privat

Menneskerettighetsarbeider Mike McCormack. Foto: Guyana Times

Om Guyana

Er et av Sør-Amerikas fattigste land.

Gjennomsnittsinntekten er rundt 35 000 kroner i året.

Eksportvarer: Gull, bauxitt, ris og sukker ­– og etter 2020 olje

Grenser mot Brasil i sør, Venezuela i vest og Surinam i øst, og Det atlantiske hav i nord.

Med sine 215 000 km² er Guyana det tredje minste landet på Sør-Amerikas fastland (etter Uruguay og Surinam). Guyana har ca. 770 000 innbyggere.

Om lag 87 prosent av landet Guyana er dekket av regnskog. I motsetning til i land som Brasil og Indonesia, er avskogingen i Guyana svært lav, både historisk og i dag (0,048 prosent).

Landet fikk sin uavhengighet fra Storbritannia i 1966.

Publisert: 12.11.2018 08.24.25 Sist oppdatert: 12.11.2018 09.30.37