Caroline Rees er leder for SHIFT, en stiftelse som jobber med å gjennomføre FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter, og var i sin tid involvert i arbeidet med å utvikle prinsippene. Foto: Even Tømte

– Nye holdninger til bærekraft i styrerommene

Kan næringslivet vise vei ut av klimakrise og fattigdom? Stadig flere bedrifter ønsker i hvert fall å være en del av løsningen. Klimaendringer og ressursmangel, en ny bevissthet blant investorer og i finansnæringen har drevet fram holdningsendringer i styrerommene.

Av Even Tømte Sist oppdatert: 27.04.2018 13.16.38

– Situasjonen har endret seg radikalt i løpet av noen få år, sier Caroline Rees til Bistandsaktuelt.

Hun er leder for SHIFT, en stiftelse som jobber med å gjennomføre FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter, og var i sin tid involvert i arbeidet med å utvikle prinsippene. Rees var invitert til i Norge i forbindelse med konferansen til Initiativ for Etisk Handel (IEH).

– Da FN-prinsippene ble vedtatt for syv år siden var det bare en håndfull selskaper som var involvert. Noen av dem var store internasjonale selskaper, men da snakket vi om et tosifret antall. Nå ser vi at hundrevis eller tusenvis av selskaper jobber med disse spørsmålene, sier hun.

 

Inn i styrerommene

Rees beskriver ulike drivkrefter som virker sammen for å sette bærekraft og menneskerettigheter på agendaen: offentlig debatt, lover og reguleringer og press fra investorer.

– Det ligger mye makt i lovgivning, som Modern Slavery Act [britisk lov fra 2015 som bl.a. holder selskaper ansvarlige for slaveri eller trafficking i deres forsyningskjeder]. Det gir selskaper et incentiv til å håndtere sine leverandører, og leverandørenes leverandører, som en del av sin egen risikohåndtering. Da når man ikke bare ut til de store selskapene, men også til mange mindre selskaper, som vet at de må ha orden i sakene om de ønsker å levere til de store. Nye lover og reguleringer blir lagt merke til i styrerommene. Når styret må skrive under på noe, løfter det diskusjonen opp fra mellomlederne til et høyere nivå.

Samtidig stiller investorer andre krav enn tidligere.

– ‘Sosialt ansvarlige’ investorer har tatt opp disse spørsmålene i mange år, men da har det vært gjort som en del av deres sosiale engasjement, ikke i sammenheng med investeringsbeslutninger. Nå har disse spørsmålene blitt mer mainstream blant investorer. Det har med generasjoner å gjøre. Mange av de som investerer er kvinner eller tilhører millenniumsgenerasjonen. De er langt mer interessert i bærekraften til deres investeringsportefølje, og pusher investorene til å stille spørsmål om disse tingene, sier Rees.

 

Tror bærekraft er lønnsomt

Norske bedrifter handler med hele verden. Det betyr at globale miljø- og menneskerettighetsspørsmål griper direkte inn i deres leverandørkjeder. Ifølge IEHs rapport kommer 40 prosent av all norsk import fra land utenfor EU. Nesten en fjerdedel kommer fra Asia, og Kina et det desidert største samarbeidslandet for bedrifter tilknyttet IEH. Mange av selskapene som leverer til norske bedrifter er basert i land der brudd på arbeidstakeres rettigheter er utbredt.

En undersøkelse IEH har gjort blant norske bedrifter viser at det er stor motivasjon for å jobbe med bærekraft i bedriftene - men også at de har noe å strekke seg etter.

 

  • For eksempel mener 90 prosent av bedriftene at det er avgjørende at deres produkter produseres under anstendige arbeids- og miljøforhold, men bare litt over halvparten har en innkjøpsstrategi for å ivareta dette.
  • To tredjedeler mener at styret har en viktig eller avgjørende rolle i arbeidet med bærekraft, men likevel er det under en tredjedel som rapporterer til styret om dette arbeidet.
  • Over halvparten mener bærekraft er god butikk, og oppgir at lønnsomhet er den viktigste grunnen til at de vil arbeide med dette. Likevel har under en fjerdedel vurdert lønnsomheten for arbeidet med bærekraft.

 

Særlig små bedrifter mangler en tydelig strategi for dette arbeidet, ofte på grunn av ressursmangel. Blant IEHs medlemsbedrifter oppgir imidlertid et flertall at de har gjort tilpasninger i sine egne innkjøp for å bedre arbeids- og miljøforhold hos underleverandørene.

 

Bærekraftsrevolusjon

— Det nytter ikke å være medlem hos oss og vise til det for å si at man har alt på plass. Vi stiller krav om at alle medlemmene må rapportere årlig om arbeidet de gjør. Vi synes det er interessant å se at medlemskapet hos oss gir resultater over tid. Man må bygge stein for stein og ha en langsiktig horisont. Da kommer også resultatene, sier IEHs leder Heidi Furustøl.

Hun merker at interessen for deres arbeid er voksende, og tror bærekraft er i ferd med å gå fra nisje til mainstream.

– Vi har aldri hatt et så stort oppmøte på noen konferanse før. Det er over en dobling fra i fjor, og da var vi også veldig fornøyde. Nå hadde vi venteliste. Vi opplever at stadig flere vet hva bærekraftsmålene er. Likevel er det fremdeles få selskaper som har det inne i sin strategi, og bare 15 prosent av bedriftene måler bærekraftseffekten av sine egne aktiviteter. Hvis man ikke blir målt på det man gjør er det jo ikke viktig.

Furustøl tror imidlertid dette kommer til å forandre seg raskt.

– I dag er det fremdeles en konkurransefordel å ligge langt fremme i bærekraftsarbeidet, men om noen år kommer det til å være en selvsagt del av alle driver med. Bærekraftrevolusjon er kanskje et stort ord, men jeg tror faktisk det er det vi står overfor. Det kommer til å skje i mye større fart enn vi har sett hittil.

 

Seiler med drivanker

En som uttrykker et litt mindre optimistisk syn. John Peder Egenæs fra Amnesty Norge. Han sammenlikner arbeidet for bedrifters samfunnsansvar med en båt som forsøker å seile med et tungt drivanker.

– Man kan ikke uten videre akseptere påstander om at alt er fint, man må ut og se hvordan det er. De som sitter her er de beste i klassen, men det er ikke de som dominerer verdenshandelen, sa Egenæs til deltakerne på IEHs konferanse.

Han mener utviklingen er drevet av ‘katastrofer og avsløringer’, og at myndigheter og sivilsamfunn trengs for å kikke næringslivet i kortene.

– Ta koboltgruver i Kongo. Da vi dro dit fant vi ekstremt dårlige arbeidsforhold, slaveliknende tilstander, nærmest uten å trenge å lete etter det. Alle selskapene vi snakket med sa de hadde god kontroll på verdikjeden, men ante ikke at 20 prosent av kobolten deres kom fra håndverksgruver der det er stort innslag av barnearbeid. Svære, markedsledende bedrifter får råmaterialer herfra. Hadde for eksempel Apple brukt en promille av omsetningen sin på å undersøke verdikjedene sine, hadde de funnet ut dette mange år før oss, sa Egenæs.

 

Men bærekraft er ikke lett

– Forandring tar tid. Dette er ikke som å skru på en bryter; det er en øvelse i endringsledelse. Man må endre oppfatning, atferd og måter å jobbe på. Det tar tid i enhver organisasjon. Vi må balansere store ambisjoner med en forståelse av at det kan ta tid å nå dem, sier Caroline Rees.

FNs bærekraftsmål gir store muligheter for å drive dette arbeidet videre, mener hun - om man ikke lar det bli en anledning for å ‘blåvaske’ virksomheter uten å gå inn for virkelig forandring.

– Alt henger sammen med alt. Menneskerettigheter henger sammen med klima og miljø, og så videre og så videre. Bærekraftsmålene har gitt oss en holistisk måte å tenke om disse spørsmålene på, og en enorm mulighet i å utvikle nye løsninger og knytte næringslivets handlinger sammen med samfunnene de er avhengige av. Faren er at selskapene plukker den lavthengende frukten, eller pakker inn det de allerede gjør i et nytt språk. Bærekraftsmålene gir oss store muligheter, men vi må unngå å se det som et PR-framstøt for å sette nye ord på det vi allerede driver med.

Statssekretær Jens Frølich Holte og John Peder Egenæs fra Amnesty Norge. Foto: Even Tømte

Tja til slaveforbud

Storbritannia vedtok i 2015 Modern Slavery Act, som stiller krav til selskaper med en viss omsetning om å rapportere om hva de gjør for å hindre slavery eller menneskesmugling i sine forsyningskjeder. En liknende lov finnes eller er på vei i blant annet Frankrike og Australia.

Statssekretær Jens Frølich Holte (H) i Utenriksdepartementet ble utfordret på om Norge ville innføre liknende lovgivning. Svaret han ga tyder på at dette ikke er noen prioritert oppgave for den norske regjeringen.

– Vi kan godt gjøre det, men markedsmakten til disse landene er veldig sterk, og det vil derfor ha en sterkere effekt enn om Norge hadde gjort det. Vi prioriterer å jobbe med normsettende arbeid internasjonalt, spesielt gjennom ILO [den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen], sa statssekretæren under en paneldebatt på Initiativ for Etisk Handels konferanse i Oslo.

Statssekretæren ble motsagt av John Peder Egenæs fra Amnesty Norge.

– Jeg rister på hodet av 'vi er så små'-argumentet. Selv om man er liten man godt være et godt eksempel, mente Egenæs.

Heidi Furustøl, leder for Initiativ for etisk handel, sier at mange norske selskaper må forholde seg til denne typen lovgivning allerede.

– Flere norske selskaper står midt i dette. Statoil må for eksempel rapport ere hva de gjør med moderne slaveri når de er basert i Storbritannia. I Norge har vi lov om offentlig anskaffelser, som egentlig er resultatet av et EU-direktiv. Den har ført til at Norges største kunde, offentlig sektpr, stiler krav til sine leverandører om rutiner for å avdekke menneskerettighetsbrudd, sier Furustøl.

Publisert: 27.04.2018 13.06.07 Sist oppdatert: 27.04.2018 13.16.38