:rel:d:bm:GF2EA8B0VZT01

I begynnelsen av august 2014 angrep opprørsgruppen Islamsk stat byen Sinjar. Tusenvis av jesidier ble drept, bortført eller drevet på flukt.

Foto: NTB scanpix

TV2-reporter frykter at hjelpeorganisasjoner presser voldsofre til å stå frem

Yazidi-kvinner i Nord-Irak følte seg misbrukt av internasjonale journalister etter å ha fortalt om voldtekt, framgår det av en ny rapport. Voldtektsofre kan føle seg presset av ”velgjørerne” til å stå fram, mener utenriksreporter Fredrik Græsvik.

Av Hege Opseth Vandapuye Sist oppdatert: 02.05.2018 14.41.18

Yazidi-folket i områder nær byen Sinjar i Nord-Irak ble angrepet og jaget på flukt av islamistgruppen Islamsk stat (IS) i august 2014. Det anslås at rundt 10 000 mennesker fra den irakiske minoritetsgruppen ble drept. Kvinner ble tvangsgiftet, voldtekt ble brukt som et våpen mot dem og det er dokumentert at det var regelrette slavemarkeder.

De som klarte å rømme havnet på en midlertidig leir for internt fordrevne. Der ble de møtt av journalister fra internasjonale medier. Flere av kvinnene fortalte om gruppevoldtekter, fangenskap og grov vold fra IS-soldatene. Stemmene var viktige for at verden skulle våkne og innse det som hadde skjedd, mente medier og hjelpeorganisasjoner.

 

Kritisk til rapporteringen

Men fire år etter har det kommet en dyster rapport: “Voices of Yazidi women: Perceptions of Journalistic Practices in the Reporting on ISIS Sexual Violence.” 

Det er organisasjonen Woman's Media Center som står bak rapporten. Den forteller at 85 prosent av de voldtatte kvinnene som ble intervjuet mener de er utsatt for uetisk journalistisk praksis. Rapporten tar utgangspunkt i de etiske retningslinjene for rapportering av trauma og behandling av ofre, etablert av The Dart Center for Journalism and Trauma i New York.

Mange av kvinnene som ble intervjuet etter IS-offensiven var utstøtt fra sine lokalsamfunn og i en svært sårbar situasjon, blant annet kunne de frykte ytterligere problemer dersom de ble identifisert. I rapporten går det fram at journalistene i mange tilfeller brøt sine løfter om anonymisering.  

 

Ble sjokkert

Sherizaan Minwalla, en av forfatterne bak rapporten, jobbet som menneskerettighetsadvokat i Kurdistan da overlevende som hadde klart å flykte fra IS begynte å komme høsten 2014. Hun ble rystet av de de første tv-innslagene da hun så hvordan det ikke ble gjort noe forsøk på å skjule identiteten til ofrene.

– Noe var veldig galt, og ingen snakket om det, sier hun, ifølge Womens Media Center.

Minwalla forsøkte å reise en offentlig etikk i journalistikk som omhandler seksuell vold, uten å få særlig oppmerksomhet eller støtte for sine synspunkter.

 

Velkjent problemstilling

TV2s Fredrik Græsvik, en av Norges mest kjente utenriksreportere, er vel kjent med problemstillingen. Etter hans vurdering skal alle som forteller om seksuelle overgrep eller kjønnsbasert vold få muligheten til å gjøre det anonymt. Men det er ikke bare enkelt når mediet er tv:

– Det gir en del ekstra utfordringer når folk ikke ønsker å vise ansikt. Vi kan selvfølgelig filme fra siden eller bakfra slik at de ikke gjenkjennes, men det kan komme i veien for historien de ønsker å fortelle. Det er dessuten åpenbart at seernes medlidenhet, og i neste omgang krav om at slike overgrep må stanses, er enklere å skape når det skapes en tettere relasjon til offeret. Altså ved at seeren ser ansiktet, eller deler av ansiktet, sier Græsvik til Bistandsaktuelt.

Når det gjelder yazidi-kvinnene har han hele tiden tatt hensyn til at de kan bli utstøtt om overgrepene de har vært utsatt for blir kjent for naboer.

– Mine saker går på norsk tv. Det vil si at det er svært liten sjanse for at de som intervjues blir gjenkjent. Likevel må man respektere ofrenes ønsker. Jeg har ingen problemer med å endre navn, eller kun bruke fornavn. Noen av kvinnene jeg intervjuet hadde ansiktet delvis dekket av hodeplagg, sier Græsvik.

 

Traumatisert

Kvinnene som er intervjuet i rapporten beskriver at de ble intervjuet, mens de var i kraftig traumatiserte tilstander.

En kvinne som ankom leiren natten før hun ble intervjuet av en journalist sier dette:

”Jeg gråt altfor mye, og samtidig forteller jeg min historie”. I ettertid ble hun svært redd for å bli identifisert av de tidligere fangevokterne i IS.

Flere forteller også at de har vært vitne til, hørt eller selv har erfart at IS har identifisert dem gjennom mediesaker og at de tok hevn gjennom å angripe slektninger eller lokalsamfunnet kvinnene kom fra.

I 2015, skrev rapportforfatter Minwalla en sak for The Daily Beast, en nettside i USA. Der sammenlignet hun situasjonen i Irak anno 2014 med det som ofte blir beskrevet som et absolutt bunnpunkt i internasjonal humanitær journalistikk. Det var på 1960-tallet da Newsweek-journalisten Edward Behr hørte en engelsk journalist rope til belgiske nonner som nettopp hadde blitt reddet i Kongo: “Anyone here been raped and speaks English?”

Dart-senteret, samt flere psykologer og advokater, kaller det å bli utsatt for tankeløs, sensasjonell journalistikk etter et stort traume som ”the second wound”.

 

Sosiale medier

Græsvik påpeker at i tillegg til at hans saker går på norsk tv legges de bare unntaksvis ut på nett. I tilfeller hvor han er opptatt av å skjerme ofrene er han spesielt opptatt av denne detaljen. Han forteller om en mann som han intervjuet – med synlig ansikt. Konen og datteren hans var utsatt for overgrep og fremdeles savnet.

– Her mener jeg saken stod og falt på at jeg viste smerten i ansiktet hans. Når det gjelder spredning av saker i sosiale medier, er det en problemstilling vi tar hensyn til, sier Græsvik.

Paradokset er at når internasjonale journalister besøker krigs- og katastrofeområder er de i stor grad avhengig av assistanse fra hjelpeorganisasjoner. Disse trenger penger får å kunne bedrive humanitært arbeid – og for å få penger trengs det historier. Sterke, rørende historier.

 – Før jeg ber ofre snakke om overgrep, forsikrer jeg meg  – så langt det går – om at de virkelig vil fortelle, sier Græsvik.

 

Må ikke føle seg presset

– Bistandsorganisasjonene ønsket jo at disse historiene skulle fortelles. De bistod oss med å finne frem til ofrene som vi møtte i flyktningleirene. Det er viktig at ofrene ikke føler seg presset, for eksempel ved at hjelpeorganisasjonene ber dem stille opp. Derfor må jeg være ekstra forsiktig, ikke minst fordi jeg vet at jeg kan utløse et traume ved å be dem gjennomgå situasjoner de kanskje jobber med å legge bak seg.

– Men skjønner alle at de kommer på tv?

– Jeg forklarer at det vil bli vist på tv. Men noen ganger der jeg intervjuer folk fra mindre utviklede samfunn, er jeg klar over at de som intervjues kanskje ikke forstår omfanget. Jeg hørte ikke om etiske overtramp når det gjelder yazidiene, og tror aldri jeg har hørt om tilfeller der folk loves anonymitet uten at dette ønsket respekteres. Selv ville jeg aldri brutt en slik avtale, fastslår den erfarne utenriksreporteren.

Les mer: 
https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2017/hjelper-is-sexslaver/

 

Fredrik Græsvik, utenriksreporter i TV2.

Foto: Hallgeir Vågenes/VG/NTB scanpix

Bistandsorganisasjonene ønsket jo at disse historiene skulle fortelles, og bistod oss for å finne frem til ofrene som vi møtte i flyktningeleirene.

Utenriksreporter Fredrik Græsvik
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 02.05.2018 14.28.42 Sist oppdatert: 02.05.2018 14.41.18