– Det er ingen vei tilbake etter metoo, fastslo utenriksminister Ine Eriksen Søreide i sin tale til FNs kvinnekonferanse. Nå slåss Norge for å bevare rettighetene som er oppnådd på likestillingsområdet. Foto: Bibiana D. Piene

Foto:

– Må hegne om kvinners rettigheter i FN

Frontene hardner til i kampen om å få til en slutterklæring for årets kvinnekonferanse i FN (CSW). Utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) er urolig for tilbakeslag i arbeidet for likestilling.

Av Bibiana Piene / New York Sist oppdatert: 20.03.2018 07.56.47

– Det er ikke så mange som hadde sett for seg at vi i 2018 skulle være opptatt av å hindre tilbakeslag i stedet for å diskutere nye initiativer og hva som er viktig og riktig å få til. Men nå er jobben vår først og fremst å hegne om det som allerede er oppnådd på likestillingsområdet, sier Søreide til Bistandsaktuelt.Historisk

Norges første kvinnelige utenriksminister står utenfor FN-bygningen på Manhattan sammen med barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland (H). Sola skinner, men vinden fra øst er kald. Bak dem står en lang rekke med kvinner fra alle verdenshjørner i kø for å komme inn på CSW, som i år kan skilte med et rekordhøyt antall deltakere. Det skyldes ikke minst #MeToo-kampanjen, som har gitt et driv i likestillingskampen man ikke har sett maken til på årevis.

Også Søreides tilstedeværelse er historisk: Det er første gang en norsk utenriksminister har tatt turen til CSW, som i år retter søkelyset mot situasjonen til jenter og kvinner på landsbygda. Det sender et tydelig signal om at likestillingsarbeid er en svært viktig del av norsk utenrikspolitikk, sier Søreide.

– Å ha et kvinneperspektiv er helt nødvendig for å nå FNs bærekraftmål, fastslår hun.

Også for Helleland er det viktigste på årets kvinnekonferanse å forsvare rettigheter som allerede er oppnådd.

– Det er signaler om at vi ikke kan ta disse for gitt, sier hun og nevner retten til å bestemme over egen kropp som eksempel.

 

Fram – eller tilbake

Årets kvinnekonferanse, den 62. i rekken, går nå inn i sin andre uke. Det er her forhandlingene tar til for alvor. Delegasjoner fra alle land finsliper på – og krangler om – ordlyden i slutterklæringen, som skal ligge klar til helgen. Håper man. For forrige gang samme tema var på dagsordenen, i 2012, greide landene for første gang ikke å bli enige. Da munnet kvinnekonferansen, som er FNs største konferanse for det sivile samfunn, ut i ingenting.

Erklæringene har siden blitt mer og mer banale og utvannet, ifølge medienettstedet OpenDemocracy.

Kampen står mellom dem som vil bakover og dem som vil videre i likestillingsarbeidet. En gruppe reaksjonære land, blant dem Russland, Saudi-Arabia, Nicaragua og Iran, samt Vatikanet, motsetter seg steilt krav eller forpliktelser når det gjelder særlig menneskerettigheter og kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter. I tillegg har USA under Donald Trump inntatt en mer reaksjonær holdning enn tidligere, noe som har gjort land som ikke ønsker mer likestilling, modigere.

– Disse landene snakker også tett med en rekke andre land og prøver blant annet å splitte opp enigheten i gruppen av afrikanske land, leder for kvinneorganisasjonen FOKUS, Gro Lindstad, som er med i den offisielle norske CSW-delegasjonen, til Bistandsaktuelt.

Hun er også bekymret for en annen ting:

– Mange land prøver også å innskrenke eller til og med fjerne muligheten til sivilt samfunn for i det hele tatt å jobbe, sier Lindstad.

I tillegg vil enkelte land ha inn formuleringer i teksten om at landenes suverenitet skal trumfe over erklæringen, noe mange land, deriblant Norge, motsetter seg på det sterkeste.

 

Nye allianser

– Det som ser ut til å være situasjonen, er at all tekst og språk om seksuell og reproduktiv helse er problematisk for mange. Vi er veldig opptatt av ikke å få tilbakeslag på det, sier Søreide.

De norske prioriteringene ligger fast og er knyttet til helse, utdanning og tiltak mot vold mot kvinner.

– Men vi må jobbe litt annerledes for å få gjennomslag for dem. Særlig i år er dette viktig, for det er jo veldig ofte at situasjonen er dramatisk mye verre for kvinner på landsbygda. De er lenger unna det meste, og det er mange skikker og kulturer som gjør at det er akseptert, konstaterer hun.

Strategien Norge har valgt i år, er at i stedet for å stille forslag selv, skal man skape nye allianser og stille seg bak og støtte forslag fra land i sør.

– Det er interessant at vi ser en del progressiv politikk i en del latinamerikanske land, som får med seg en del litt mer konservative karibiske land i riktig retning. Det er veldig bra. Men det avhenger av at ikke alle initiativer for å verne om og støtte oppunder seksuelle og reproduktive rettigheter er vestlige initiativer. For da har vi mindre sjanse til å lykkes bredt. Da blir det veldig lett å sette dette inn i et narrativ om at det er vesten mot resten, sier utenriksministeren.

– Det som er utfordringen, er at veldig mye av den normative rollen som FN har, blant annet med å sikre grunnleggende rettigheter, kommer under press når diskusjonen blir så tilspisset.

 

Viktig erklæring

Rent politisk er slutterklæringen veldig viktig som et kompass for veien videre, mener Søreide.

– Den bidrar til å understreke og opprettholde legitimiteten til kvinnekonvensjonen. Det er helt avgjørende når vi ser hvor stor diskusjon det er om grunnleggende rettigheter som vi trodde var relativt ukontroversielle i 2018, men som viser seg ikke å være det. Det har vært en utfordrende tendens over tid, sier hun.

CSW-erklæringen er ikke juridisk forpliktende, slik FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) er, men dersom en slutterklæring igjen blokkeres, vil det bli vanskeligere å jobbe for likestilling i FN, mener Gro Lindstad.

For selv om konvensjonen er ratifisert av 188 av FNs medlemsland, har en rekke land tatt mange reservasjoner.

– CEDAW er som en sveitserost, mener Lindstad.

 

Publisert: 20.03.2018 07.45.53 Sist oppdatert: 20.03.2018 07.56.47

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.