Homi Kharas, forsker ved Brookings Institution. 

– Du vil finne henne i «det siste landet»

– Jeg tror «det siste barnet» er et sted i sentral-Afrika – i et land med svakt styresett, voldelige konflikter, dårlige vilkår for næringslivet og stor klimasårbarhet, sier Brookings-forsker Homi Kharas.

Av Nina Bull Jørgensen Sist oppdatert: 09.02.2018 07.18.36

Kharas er visedirektør ved Brookings Institution og medforfatter av boka «The Last Mile in Ending Extreme Poverty».

–  Også i det sørlige Afrika er utfordringene ekstremt store. Og det fins land som er rike, men som likevel har problemer med å nå det siste barnet, blant annet fordi det befinner seg i en utkant, legger Brookings-direktøren til.

– Men som regel handler det ikke så mye om geografi. Det handler mer om politisk klima. Og det kan påvirke et helt land. Det er viktig at vi også snakker om å ikke utelate noen land – leaving no countries behind. 

Hvis selve landet ikke går i riktig retning, blir det også umulig å nå alle individene og «det siste barnet» i dette landet, understreker Kharas. Og bærekraftsmålene byr på enda større utfordringer enn tusenårsmålene, mener han.

– Vi lyktes med å halvere den ekstreme fattigdommen i Kina, India, Vietnam, Bangladesh og Etiopia. Nå må vi fokusere på landene som sliter med mye tøffere og vanskeligere problemer, sier han.

«Severly off track countries» (SOFT) er betegnelsen Brookings-direktøren liker å bruke om slike land. Tilsammen utgjør de 31 av verdens land. I tillegg til DR Kongo, Den sentralafrikanske republikk og Burundi i Sentral-Afrika, trekker han fram land som Jemen, Somalia og Afghanistan.
 

Den siste mila

– Voldelige konflikter, arbeidsledighet og miljøkatastrofer er de tre områdene vi har mest problemer med å finne ut av. Vi har ingen virkelig gode ideer om hvordan vi skal få slutt på konfliktene, vi vet ikke hvordan vi skal skaffe jobber til alle, og vi er heller ikke sikre på hvordan vi skal styrke samfunns motstandsdyktighet overfor naturkatastrofer. Hvis vi skal klare «å gå den siste mila» må vi tenke nytt og gjøre mye mer på disse tre frontene.

Hvilken rolle spiller bistand og utviklingssamarbeid her?

– Utviklingssamarbeid og eksterne krefter spiller en kritisk rolle. Vi ser at disse landene ikke makter å komme seg løs fra fellen de er fanget i uten hjelp utenfra.

Hva slags hjelp?

– Landene må selv være i førersetet, mens giverland og bistandsmidler kan være en katalysator. Det vil kreve en enorm dybdekunnskap, partnerskap og koalisjoner. Helt konkret hvordan vil variere enormt fra sted til sted. Det vil ta lang tid. Og det er veldig risky. Du ender kanskje med å oppnå lite – men det er like risikofylt ikke å gjøre noe.

 

Ikke «severely», men...

Det finnes enda en kategori land som også fortjener oppmerksomhet, ifølge Brookings-forskeren: Ikke fullt så dramatisk som «severely off track countries», men likevel «off track».

– Her havner hele 50-60 land i verden, der man har «seriøse politiske problemer». Store grupper av befolkningen blir utelatt og diskriminert av politiske årsaker, og vi ser ofte at myndighetene ikke har full kontroll over alle sine territorier. De har heller ikke et administrativt apparat som er effektivt nok til å nå alle deler av landet.

- Hvilken rolle spiller bistand og utviklingssamarbeid her?

– Utviklingssamarbeid og eksterne krefter spiller en kritisk rolle. Vi ser jo at når disse landene har blitt overlatt til seg selv, så har de ikke vært i stand til å komme seg løs fra de fellene de er fanget i. Så det må hjelp til fra utsiden for å hjelpe dem løs.

Hva slags hjelp?

– Landene må selv være i førersetet, mens giverland og bistandsmidler kan være en katalysator. Det vil kreve en enorm dybdekunnskap, partnerskap og koalisjoner. Helt konkret hvordan vil variere enormt fra sted til sted. Det vil ta lang tid. Og det er veldig risky. Du ender kanskje med å oppnå lite – men det er like risikofylt å ikke prøve å gjøre noe i det hele tatt.

Med hjelp av Coca Cola

Det er nok en kategori land som også fortjener oppmerksomhet, ifølge Kharas:  Ikke fullt så dramatisk som SOFT, men likevel ”off track countries”. Her havner hele 50-60 land, der man har ”seriøse politiske problemer”. Store grupper av befolkningen blir utelatt og diskriminert av politiske årsaker.

– I disse landene ser vi at myndighetene ikke har full kontroll over alle sine territorier. De har ikke administrative strukturer som er effektive nok til å nå alle områdene av landet. I mange tilfeller er private selskaper faktisk er mer effektive når det gjelder å nå ut til de mest avsidesliggende strøkene.

 Som for eksempel Coca Cola...?

– Ja, nettopp. De er overalt.  Og et av våre interessante funn er at myndighetene faktisk kan dra nytte av noen av logistikk-kjedene til privat sektor. Og selskapene samarbeider mer enn gjerne, der det er mulig å bidra. For eksempel bidrar Coca Cola nå i flere steder til å levere vaksiner og sørge for at de holder seg nedkjølte hele veien.

– Det gjelder å tenke nytt, og se hvilke muligheter som ligger der, understreker Brookings-direktør Homi Kharas.

Bærekraftsmålene

  • Ble vedtatt av alle FNs medlemsland i New York 25. september 2015, og består av 17 globale fellesmål for en bærekraftig utvikling.
  • Ekstrem fattigdom skal utryddes, sosiale ulikheter skal utjevnes, og klimaendringene skal bremses – innen 2030. God helse, god utdanning og likestilling mellom kjønnene er blant de 17 målene.
  • Bærekraftsmålene erstatter tusenårsmålene som ble vedtatt i år 2000, og legger enda mer vekt på å realisere menneskerettighetene for alle.
  • Hovedbudskapet er at ingen skal etterlates – No one left behind.

Bill & Melinda Gates Foundation

– Vi må ikke bare se på de fattigste av de fattige, men også land som faller mellom to stoler. Det er en av våre største utfordringer, for å sikre at ingen barn blir utelatt, sier Joe Cerrell fra Bill og Melinda Gates Foundation. 

Befolkningsgrupper er ikke utelatt fordi de er «glemt». Dette handler om at noen grupper, enten de utgjør en majoritet eller en minoritet, har mer makt enn andre, mener Plan Internationals generalsekretær, Anne Birgitte Albrechtsen. 

Hvem er «det siste ­barnet»?

Hun er fattig, funksjonshemmet, fra en etnisk minoritet i et lite lavinntektsland, mener generalsekretæren i Plan International. Du finner henne heller i et utkantstrøk, en fattig lomme, i et mellominntektsland, mener Gates-direktør.

 – Det siste barnet befinner seg antakelig IKKE i et av landene vi anser som et av de fattigste, men heller i et av mellominntektslandene, Joe Cerrell, direktør for Global Policy and Advocacy i Gates Foundation.

– Hun kan være en ung jente i et av Indias utkantstrøk, der helse- og utdanningstilbud, rent vann og sanitæranlegg mangler, der hverken myndighetene, giverland eller organisasjoner har nådd frem – der bistandsarkitekturen har feilet, sier Cerrell.

Det kan være at landet ikke lenger kvalifiserer til å få økonomisk bistand, og/eller at myndighetene mangler styringsevne, forklarer han videre.

– Så vi må ikke bare se på de fattigste av de fattige, men også land som faller mellom to stoler. Det er en av våre største utfordringer, for å sikre at ingen barn blir utelatt.

– Fordi det er store forskjeller innad i landene...

– Ja, enorme

– Vi må se på politiske maktforhold

– Det siste barnet er i firedobbelt jeopardy. Hun er fattig, jente under 18 år, funksjonshemmet og tilhører en etnisk minoritet. Hun befinner seg i Myanmar, Ecuador eller Nepal, sier Anne Birgitte Albrechtsen, generalsekretær i Plan International.

– Hvordan jobber Plan for å nå dette barnet?

– Vi som organisasjon kan ikke gå gjennom jungelen og fysisk berøre hvert eneste barn. Vi må jobbe med de underliggende årsakene. Vi må se på politiske maktforhold. Og noen ganger må vi fysisk dra dit hun er for å forstå hennes virkelighet bedre.

Bistandsbransjen fokuserer for mye på symptomene i stedet for årsakene, mener Plan Internationals generalsekretær.

– Derfor jobber vi med kapasitetsbygging i lokalsamfunn og gir støtte til lokale organisasjoner. Og vi driver politisk påvirkningsarbeid.

Befolkningsgrupper er ikke utelatt fordi de er «glemt». Dette handler om at noen grupper, enten de utgjør en majoritet eller en minoritet, har mer makt enn andre, mener Plans generalsekretær.

– Vi gjør det vanskeligere for dem å «glemme». Og her er nøkkelen å sørge for data og statistikk, spesielt rundt jenters rettigheter. I mange samfunn blir jenter usynliggjort – og ute av øye, ute av sinn, sier Albrechtsen.

– Med riktig statistikk i hånda blir det lettere å kreve handling. Hvis politikere bare synser, føler og gjetter – og gjetter feil – da vil vi aldri se endring.

Publisert: 09.02.2018 07.18.36 Sist oppdatert: 09.02.2018 07.18.36

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.