Rwandas kvinner er markante deltakere i den offentlige debatten i landet. Her er det demonstranter som markerer seg under en grunnlovsdebatt i juli 2015. I Rwandas parlament er to av tre kvinner. Foto: Cyril Ndegeya / NTB scanpix

– Afrikas kvinner hører hjemme på toppen

«Da jeg var åtte år gammel, sa en venn av familien til min far at han trodde jeg var forutbestemt til å bli en leder. Min far lot meg aldri glemme denne berusende observasjonen.»

Av Nina Bull Jørgensen Sist oppdatert: 02.11.2018 07.58.28

Dette skrev Malawis eks-president Joyce Banda i et innlegg i Bistandsaktuelt tidligere i år. Banda ble i 2012 landets første kvinnelige president. Og hun var den andre demokratisk valgte kvinnelige presidenten i Afrika. Før henne hadde også fredsprisvinner Ellen Sirleaf Johnson satt seg i presidentstolen i Liberia (i 2006). 

«I løpet av min karriere i Malawi – først i sivilsamfunnet, så som medlem av nasjonalforsamlingen og til slutt som president – ble jeg overbevist om at den eneste måten vi kan endre Afrikas kvinnefiendtlige narrativ er ved å bidra til at flere kvinner når de høyeste maktposisjoner»,skrev Banda videre i sitt innlegg.

Forskning i India viser at en høyere kvinneandel på regjeringsnivå betyr høyere prioritet til sosiale spørsmål som helse, utdanning og matsikkerhet, påpeker Malawis tidligere statsleder. Konklusjonen hennes er klar: 

«Flere kvinner i ledelsen er bra for alle.»

 

2010: «Indias kvinnerevolusjon»

Bistandsaktuelt har ved flere anledninger omtalt en positiv utvikling når det gjelder kvinners inntreden i maktens korridorer. I 2010 skrev vi for eksempel om en lovendring i India:  

«Loven i India sikrer 50 prosent kvinneandel i kommunestyrer, såkalte panchayatas. I løpet av 2010 vil 1,5 millioner indiske kvinner være med og bestemme i politiske organer. Og nå står nasjonalforsamlingen for tur. Verdens mest folkerike stat har vært kjent for sin undertrykkelse av kvinner, særlig på landsbygda, men nå er ting i endring.»

– Vår regjering er fast bestemt på å gi kvinner økonomisk og politisk makt, uttalte daværende statsminister i India, Manmohan Singh.

 

2016: «Rwanda – best i verden»

«Europeiske parlamentarikere reiser nå til Rwanda for å lære om likestilling. Landet har verdensrekord for kvinnerepresentasjon i parlamentet: To av tre er kvinner», skrev Bistandsaktuelt i september 2016.

Det var i 2008 at en viktig barriere ble brutt. For første gang i verdenshistorien ble det en overvekt av kvinner i et lands nasjonalforsamling. Da statsminister Erna Solberg besøkte Rwandas hovedstad Kigali i 2014, hilste hun medlemmene av parlamentet slik:

– Vi trodde vi i Norden var best i verden, men dere har slått oss. Rwanda har 64 prosent kvinner i parlamentet – det er verdensrekord!

Rwanda har også opprettet systemer for å sikre at kvinner og likestilling inkluderes i all politikkutforming fra lokalt nivå til nasjonalt, rapporterte Bistandsaktuelt i 2016.

I november 2018 har Rwanda slått sin egen rekord. Det sitter nå 67,5 prosent kvinner i parlamentet. 

2018: Ny kvinnesterk regjering i Etiopia

Så en fersk nyhet fra Etiopia: Etiopias nye statsminister Abiy Ahmed har utnevnt kvinner til halvparten av regjeringens ministerposter. 

«Kvinner er mindre korrupte enn menn. Kvinner vil bidra til å gjenopprette fred og stabilitet, de har høy arbeidsmoral og de vil i større grad enn menn være en drivkraft for forandring», sa Abiy i en tale til parlamentet i midten av oktober 2018.

Aisha Mohammed er Etiopias første kvinnelige forsvarsminister. Og Muferiat Kamil, tidligere parlamentariker, er utpekt som landets første fredsminister. Hun vil ha ansvar for landets etterretnings- og sikkerhetstjeneste, inkludert det føderale politiet.

 

– Blandet bilde

– På den ene side har det gått fremover. Verden har fått flere kvinnelige statsledere, regjeringsmedlemmer og representanter i parlamentene. På den annen side går det tregere enn forventet, spesielt i forhold til et uttrykt mål om å få 50/50 representasjon i alle parlamenter og regjeringer, sier Torild Skar, mangeårig bistandsarbeider, psykolog og tidligere SV-politiker. 

Skard har selv vandret i maktens korridorer som stortingspolitiker og lagtingspresident. Hun er internasjonalt kjent som forkjemper for kvinners og barns rettigheter, blant annet gjennom en rekke verv og stillinger i FN. Hun var i mange år leder i Norsk Kvinnesaksforening. Og hun har skrevet boka «Maktens kvinner», om kvinnelige statsledere verden rundt. 

– En kvinnelig statsleder klarer ikke nødvendigvis å sørge for endret politikk og et bedre liv for kvinner, påpeker hun i samtale med Bistandsaktuelt.

Skard beskriver i sin bok ulike typer kvinnelige statsledere. 

 

Viktige rollemodeller

– Kvinner har opp gjennom årene kommet til makten under veldig forskjellige omstendigheter. Noen har sluppet til i topp-posisjoner, men er fortsatt omgitt av menn. De har vært helt konforme og ikke i stand til å gjennomføre en selvstendig politikk. Andre har til og med bidratt til å svekke kvinners stilling – slik som Margareth Thatcher, sier Skard. 

Bare noen få av de kvinnelige statslederne Skard studerte var «erklærte kvinnesakskvinner». Mens den største gruppen av kvinnelige ledere kjørte en slags «kompromisslinje», forklarer hun.

– Noen gjorde kanskje noe ekstra for jenter og kvinner innen for eksempel helse og utdanning, men de fleste har ikke gjort noe veldig synlig og stort for kvinners rettigheter generelt, sier Skard. 

– Likevel, kvinnelige statsledere gjør en forskjell, understreker hun.
Kvinnelige statsledere er nemlig viktige rollemodeller.

– Jeg husker jeg møtte en ung kvinne i Sør-Afrika en gang på 90-tallet. Hun sa: «Jeg er uenig med alt Margareth Thatcher står for, men hvis hun kunne komme seg opp og fram, så kan jeg også det!».

– Ellers vil jeg løfte fram gode kvinnelige statsledere som Helen Clark (New Zealand), Mary Robinson (Irland) og Michelle Bachelet som var president i Chile. Dette er kvinner som sørget for å styrke kvinners stilling og representasjon i maktorganer på flere nivåer.

 

FN på gli

Torild Skard understreker også hvor viktig det er å ha politiske systemer og kvoteringsordninger som fungerer. Her trekker hun Rwanda fram som er godt eksempel. Hun roser også FNs mannlige leder, portugiseren António Guterres. 

– Jeg ble selvfølgelig skuffet da det heller ikke denne gang ble en kvinnelig toppsjef i FN. Men jeg syns det er spennende at FNs generalsekretær for første gang i historien har sørget for å få 50/50 kvinner og menn inn i FNs sentrale ledelsesorganer – og at Guterres har laget en egen likestillingsstrategi for organisasjonen.

– Han har vist at det er mulig. Man må bare gjøre det, ikke bare snakke. Det at politiske ledere griper inn, walking the talk, er helt vesentlig, avslutter Skard. 

Stadig flere kvinner i parlamentene

Afrika sør for Sahara: Landene i regionen har 23,6 prosent kvinnelige parlamentarikere. Det er en økning på 13,8 prosentpoeng siden 1995.

Arabiske land: Landene i regionen har 18 pst. kvinnelige parlamentarikere. Det er er økning på 13,7 prosentpoeng siden 1995 (da det kun var 4,3 prosent). Qatar er det eneste landet i regionen som kun har menn i parlamentet. 

Amerika: Landene i regionen har 28,1 prosent kvinnelige parlamentarikere. Det er en økning på drøyt 12 prosentpoeng siden 1995.

Asia: Landene i regionen har 19,3 prosent kvinnelige parlamentarikere. Her går det langsomt i flere land. Det er en økning på bare 6,1 prosentpoeng siden 1995.

Norden: 41,7 prosent av parlamentarikerne er kvinner

Torild Skard, FN-veteran.

Foto: UN Photo

Joyce Banda, tidligere president i Malawi.

Foto: UN Photo / Paulo Filgueiras

Publisert: 02.11.2018 07.58.27 Sist oppdatert: 02.11.2018 07.58.28